frieser

Min helt egne Silkesvarten er død

Min helt egne silkesvarte perle, Duco, er død og farmen vår blir aldri den samme. Etter å ha vært dårlig, til og fra, i flere måneder måtte Duco gi opp kampen bare 16 år gammel. Han startet hele dette eventyret og uten han hadde det nok ikke vært noen Follofarmen. Han hadde et hjerte av guld, både når det gjaldt mennesker, hester og andre dyr. Fjortisen vår som aldri ble helt voksen, rampegutten som alltid fant på hyss, Ferdinanden vår som alltid hadde god tid til å lukte på blomstene, ertekroken som alltid passet på at de andre hestene holdt seg i aktivitet når han dyttet de rundt og laget kluss i rekkene, lathansen som egentlig var sjefen, men som lot Zaino ta jobben, nysgjerrigperen vår som alltid måtte sjekke ut alt og legge mulen sin oppi alt, livsnyteren som nøt livets goder til det ytterste, krigeren vår som aldri viste smerte eller svakhet, kosegutten som elsket kos av både mennesker og dyr og vår vise mann som med alderen ble en klok eldre herremann.

Forstoppelse av magesekk og spiserør

Det hele begynte med litt vektreduksjon og tilsynelatende svake kolikksmerter tidlig i våres. Vi tolket vekttapet som at han var lei av høyet, som i fjord var av dårlig kvalitet uten at vi forsto det før sent, og sugen på det nye grønne gresset som var begynt å spire. Han var i godt hold og litt reduksjon i vekt så vi bare på som positivt. De vage kolikksmertene tolket vi som vanlig «sommermage» som hestene ofte får når de begynner å gresse på forsommeren.

Først etter 14 dager på sommerbeitet uten at vekten hadde økt og han begynte å vise tegn på å være slapp, begynte vi å bli bekymret. Vi tolket dette som dårlig kvalitet på sommerbeite og begynte å fore med grøt, vitaminer og olje. Vi forsto fortsatt ikke at han var syk. Nye magesmerter tolket vi først som litt magevondt grunnet nytt fòr.

Først da han virkelig begynte å vise smerte forsto vi at dette var noe annet enn små «sommerplager». Vi visste han var en tøffing når det gjaldt smerter, men først den siste uken av livet hans skulle vi forstå hvor tøff krigeren vår faktisk var. Han hadde to harde runder med kolikk som både vi og veterinæren tolket som gasskolikk da han laget rapelyder og gassen så ut til å boble opp i spiserøret. Magen både så og hørtes utspilt ut. Han spiste, prompet og bæsjet. Etter smertebehandlingen så han ut til å komme seg greit. Vekten gikk litt opp og ned.

Først tredje runde med hard kolikk og en ytterligere rask vektreduksjon, begynte vi å forstå at dette ikke var noen vanlig kolikk. Han ble kjørt til Bjerke dyrehospital som ganske raskt konkluderte med at dette var en veldig syk hest, uten at de kunne si med sikkerhet hva det var. Også veterinærene på Bjerke stusset over hans styrke og svært begrensede smertesymptomer. Etter masse undersøkelser ble det påvist forstoppelse i både spiserør og magesekk. Vi ble enige om å forsøke å løse opp forstoppelsen selv om vi visste at prognosene var dårlige. Han ble sondet flere ganger og dagen, fastet og smertebehandlet…………alt uten nytte.

Han ble bare dårligere og dårligere og etter 5 dager med intensiv behandling (og masse lidelse) tok vi den vanskelige beslutningen om å la godgutten vår få slippe. Obduksjonen viste at avgjørelsen vår var helt riktig og at magen som skulle ha veid ca 10kg, var full av fòr som var blitt som sement og veide over 30 kg. Å tømme magen hans ville trolig vært umulig og om vi hadde klart det ville trolig magen aldri bli bra og lidelsene ville bare bli forlenget.

Friesere er overrepresentert når det kommer til denne lidelsen, som trolig skyldes en arvelig, genetisk svakhet som bl.a kan svekke muskulaturen i magen. Magen klarer ikke skyve maten raskt nok gjennom og maten begynner å hope seg opp og forstenes (dette er min amatørmessige forklaring på noe som helt sikkert er mye mer komplisert). Vanligvis vil hester med denne type lidelse vise langt mer symptomer, men Duco var en leder og gode ledere viser ikke svakhet. Han kjempet til det siste og prøvde til og med å motsette seg narkosen ved avlivingen. Det måtte store doser til for å få krigeren vår til å legge seg ned for siste gang. Han var seg selv til det siste – flink, sterk, kosete, litt ertete, tillitsfull og rolig.

Vi er så utrolig heldige som fikk lov til å dele livet med verdens beste gutt. Han er, og vil alltid være, dypt savnet av både mennesker og dyr her på farmen.

DUCO <3 <3 <3

Min «Silkesvarten»

bty

Hei 🙂

I går tilbrakte jeg kvelden med min «silkevarte» frieserhest Duco. I en hektisk hverdag blir det alt for liten tid til dyrene, men når jeg først tar meg tid er det balsam for sjelen. I år SKAL jeg gjøre mer av det som gir kropp og sjel påfyll og dette er en av de tingene 🙂 Tiden går så alt for fort og nå har jeg allerede hatt Duco i 11 år. Vi begynner begge å bli grå og litt aldrerstillegg har det blitt på oss begge.

bty

Ingen ting kan måle seg med lukten og følelsen av en myk hestemule.

dav

Jeg skulle egentlig gi han er vask, men da det ble så kaldt ute droppet jeg det og ga han heller en ordentlig omgang med børstene.

mde

Manen trengte definitivt en omgang med børsten.

dav

Greit med krakk når man bare måler 163cm på sokkelessen og kjøpte den største hesten man fant 😀

dav

Ren og pen gutt 🙂

dav

Så avslutter vi med litt kos og gulrøtter.

dav

«Har du flere i lomma eller?»

dav

«Nope! Helt tomt»

Vi blogges 🙂 Knegg og klem fra Duco og meg <3

Zaino får kolikk

Hei 🙂

I dag er det trøtte bønder og dyr her på Follofarmen. De siste dagene har vi begynt å forberede hestene for sommerbeitet og det innebærer bl.a å tilvenne de gress. Når hester er vant til å spise høy må de tilvennes ferskt gress for ikke å bli syke. Dersom man ikke gjør dette kan hestene få sykdommer som kolikk og forfangenhet. Forfangenhet er enkelt forklart en forgiftning som setter seg i bena, ødelegger høvene og kan på kort tid bli så ille at hesten må slaktes. Kolikk er en samlebetegnelse på magesmerter (akkurat som hos mennesker) som kan skyldes ulike ting, f.eks forstoppelse eller mye gass. Også dette kan fort bli veldig alvorlig og hesten kan dø.

Når man tilvenner hestene til gress må dette gjøres gradvis, helst med en times økning pr dag. Selv om det er veldig lite gress på beitet de går på til daglig har det virket som om de har fått i seg litt og høyet har ikke vært like spennende. Vi har derfor økt til raskere på gress enn vi ville gjort hvis de ikke hadde spist noe gress på forhånd………..for fort skulle det vise seg!:-(

Når hestene ble tatt inn sent i går kveld var det tydelig at Zaino ikke hadde det godt. Han ville ikke røre høyet sitt, la seg ned og stønnet i smerte. Magen hans var kraftig oppblåst og han sparket seg etter magen. Tilstanden var tiltagende og smertene ble tydelig raskt verre. Når man sjekker for kolikk er det første man gjør å høre etter tarmlyder. Zaino hadde litt lyd, men ikke som han pleier.

Det andre vi gjør er å sjekke tannkjøtt og øyne. Han var litt tørr i munnen, hadde store pupiller og virket «sløv» i øynene. Etter som vi har vært gjennom akkurat det samme med Zaino tidligere var vi rimelig sikker på at dette var resultat av at han hadde for mye gress i tarmen. Dette gir for mye protein i tarmen som gjør han blir dehydrert (vannet i kroppen trekkes inn i tarmen) og så litt forstoppet og veldig oppblåst. Urian forsto tydelig at Zaino ikke hadde det bra og følte nøye med hele tiden.

Ved denne type kolikk er det viktigste å få i hesten vann. «Man kan lede hesten til vann, men man kan ikke tvinge den til å drikke» er det noe som heter og det stemmer ganske godt. Da er det godt å ha noen triks opp i ermet. En dyrlege tipset oss om å gi hesten sukker i slike situasjoner. Sukker gjør hesten tørst og da er det større mulighet for at de drikker. Utfordringen i dette er å få i han sukker. Det er ikke lett når han verken vil spise eller drikke noe som helst. Vi har førsøkt ulike ting og denne gangen var det brune sukkerbiter vi hadde tilgjengelig. Jeg dytter de inn på tungen hans og han spytter de ut eller holder de der i opp til en time. Så lenge vi klarer å holde de der en stund smelter de og da får han i seg noe. Vi har også forsøkt å helle i han litt eplejuice, men dette hadde vi ikke i natt.

Mens vi venter på at sukkeret skal gjøre susen, jobber vi med å lindre smerter og på å få i gang tarmen. Noen ganger har massasje av magen lindret litt, men denne gangen var smertene så store at det bare syntes å gjøre vondt verre. Masse kos og klapp så ut til å roe og lindre litt. Vi masserer hele hesten med store lette sirkler. Dette er noe som virker veldig beroligende på hester. Zaino er en hest som responderer positivt på kos når han er syk.

Det er ulike meninger om hva man skal gjøre når en hest har kolikk. Tidligere mente de allert fleste at man måtte gå med hesten helt til den ble bedere. Mange hevdet, og hevder fortsatt, at hesten kan dø hvis man lar den ligge. I dag er det mange som mener at hesten skal få hvile og gjøre som den vil, mens man ser ann situasjonen. Vi gjør litt av begge deler. Vi lar hestene ligge å hvile og rulle seg litt, men når vi ser smertene blir tiltagende eller tamlydene og prompingen avtagende går vi litt med de.

Når Zaino ble liggende på siden og bare ynke seg og puste raskt tok vi han ut og gikk litt med han. Når han hadde fått prompet litt og virket litt bedere eller veldig sliten, lot vi han hvile i boksen igjen. Etter å ha holdt på slik i to-tre timer hadde han fått prompet masse, bæsjet litt og fått i seg et halvt glass med sukkerbiter og formen var tydelig bedere. Utrolig deilig, og en stor lettelse, å se han tigge sukker, mat og kos. Han drakk ikke noe på denne tiden, enda vi nærmest druknet han i vannbøtta og derfor måtte vi se til han flere ganger i løpet av natten (noe vi gjør uansett når hestene er syke) for å se at alt gikk som det skulle. Han drakk en bøtte med vann i løpet av natten.

I morres virket han bra, men trøt etter nattens strabaser. En annen ting som kan gi hester kolikk er problemer med tennene. Noen hester får spisse jeksler. Dette gjør det vanskelig å tygge maten ordentlig. De kan også bli så spisse/skarpe at hesten får sår på innsiden av kinnene som kan være smertefult. For å være på den sikre siden ville i sjekke at dette ikke var et problem hos Zaino. Da må man bruke en munnkile som nærmest ser ut som et torturinstrument.

Munnkilen holder hestens munn opp og lar oss komme til uten å bli bitt. Etter litt knoting med å få kilen på plass kunne vi konstatere at det så bra ut. Egil slipte litt, men det så som sakt bra ut.

Nå er hestene tilbake på beitet og i kveld skal de nok en gang gresse litt. Vi får håpe Zaino er litt mer måteholden i dag og ikke spiser som om det var hans siste måltid. Det er utrolig vondt å se dyrene ha det vondt. De blir så helpesløse og, selv om jeg tror de forstår at vi hjelper dem, er det lett å føle seg hjelpesløs selv også når de store dyrene vrir og ynker seg i merte og tydelig er egnstelige. Dette er Zaino sin tredje kolikk mens vi har hatt han og alle gangene har det kommet av overspising av gress. Når hesten først har hatt kolikk kan lettere få det igjen de påfølgende to ukene så nå får vi bare krysse fingrene å håpe det går bra.

Vi blogges 🙂 Klem og knegg fra Trøttefarmen

Bli med på kjøretur med frieserhestene Duco og Zaino

Hei 🙂

Selv om jeg i flere dager har hatt nesa dypt begravet i servietter, påskeegg og glitter ble det i helgen tid til litt annet også. Jeg må jo få med meg det fine været også 🙂

Etter å ha lekt seg i leira i flere uker var hestene overmodne for en vask.

Å vaske ansiktet er helt pyton! Vann i nesa, munn og øynene kan få den fineste merra til å stritte imot, men her slipper ingen unna.

Mens jeg vasket og barberte, fikset Egil noen tekniske utfordringer med den nye vogna. Etter å ha sveiset og skrudd var vi klar for å prøve det nye vidundered. I videoen har jeg forsøkt å gi dere en liten følelse av hvordan det er å sitte i en vogn bak våre sorte perler. De er så utrent så vi måtte ta det veldig med ro, men dere får kanskje et lite inntrykk 🙂 Enjoy 🙂

Guttene har ikke gått i par på et år så de er litt i utrent, men det var ikke verst til å være så lenge siden. Vogna fungerte bra, men det gjenstår noen tekniske utfordringer fortsatt (som jeg ikke skal kjede dere med). Jeg synes den var veldig høy å komme opp i, men ellers var den fin.

Etter turen ble det tid til litt hunderisering også. Godt med gode hjelpere, men disse hjelperene er ikke akkurat hjelpsomme. Ikke lett å barbere med to hundesnuter mellom maskinen og Melis. Det gjør ikke saken noe lettere når den som barberes samtidig benytter en hver mulighet til å snike seg unna.

«Liker ikke!», men når man ikke har pels som skjermer for solen må det lille man har fjernes så vi kan komme til med solkrem. Det må til på en solelsker som Melis. Hun benytter en hver anledning til å slikk så mye sol som mulig.

Urian har fått mye pels som dekker ganske bra, så han får beholde pelsen i sommer. Ser jo ikke veldig ut som en liten nakengutt, men vi synes han kler den noe rufsete looken 🙂

Som vanlig blir Urian veldig amorøs når han eller Melis blir stelt og det ble en slitsom kveld for både Melis, Urian og oss tobente som måtte høre på piping og knurring i flere timer. Da var det godt å kunne ta en tur til mamma i Oslo med guttene slik at Melis (og vi) kunne få litt fred 🙂

Deilig med helger hvor vi får vært sammen med dyrene. Det blir alt for liten tid til det, men målet er stadig å sette av mer tid til å kose oss med dem.

Koser meg fortsatt med lim og servietter og nå lager jeg fine lykter også med samme teknikk. Noen husker kanskje at jeg viste dere noen mystiske små esker som jeg hevdet inneholdt verdens fineste påskepynt. Nå har jeg fått alle og kommer snart til å blogge om både dette og lyktene så her er det bare å følge med.

Blir fortsatt like glad hver gang noen vil legge igjen noen ord til meg så bruk gjerne kommentarfeltet. Bloggen er fortsatt en liten blogg lesermessig, men jeg har doblet lesertallene i løpet av de ca 10 månedene jeg har blogget og det er jo helt fantastisk. Hvis dere har lyst til å hjelpe til og mener dette er en blogg flere kan ha glede av, så blir jeg veldig glad hvis dere f.eks deler den på Facebook. Når dere gjør det får jeg masse mere lesere og det vil jeg veldig gjerne ha. Tusen takk til dere som allerede gjør dette. Det har gitt resultater 🙂

Ha en fantastisk uke alle sammen 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Zaino – sjefen i flokken

Hei 🙂

Beklager at det har vært litt stille her inne i det siste, men det jeg gjør om dagen egner seg dårlig på bloggen. Avvikling av et aksjeselskap er ikke akkurat underholdende.

Nå har vinteren kommet og snøen har dekket alt vi ikke rakk og det er litt deilig. Samtidig er det jo lett å drømme seg til varmere dager når det snør sidelengs og gradestokken vieser under -10. Jeg har derfor hentet frem noen gamle videoer av Zaino og laget en liten film.

Filmen viser en dag på sommerbeite for noen år siden. Den gangen sto våre hester sammen med to andre merrer. En dag ble det satt inn en fremmed vallak. Han ble satt sammen med de to merrene og de tre ble skilt fra våre tre. Filmen viser hvordan Zaino, som er sjefen i flokken, løser oppgaven som leder når hestene blir sluppet sammen. Man kan lære mye om hestene ved å se hvordan de løser en slik oppgave.

Så dere hvordan hestene snakket sammen?

Zaino viser tydelig at han ikke vil den andre noe vondt, men at han ikke vil gi fra seg lederrollen. Den fremmede vallaken viser også, på en høflig måte, at han synes han burde være sjef siden han er eldst. Legg merke til hvordan merrene flørter litt med den nye sjarmøren, bortsett fra Nelly som kun er opptatt av mat 😀

Guttene våre samarbeider og det gjør det vanskelig for andre vallaker å komme inn i flokken. De er vennlige sjeler og forsøker alltid mildeste vei først, men mentalt er de harde og finner seg ikke i noe tull. En nykommer må vise at han virkelig underkaster seg og ikke vil ufordre lederen, eller andre som står over han i rang. Vi har sluppet hester inn som har blitt godtatt med en gang og andre har aldri blitt godtatt. Det kan være en brutal verden, men slik er det i dyrenes verden.

Vi blogges 🙂 Klem

Nelly forgiftet av eikenøtter?

Hei 🙂

Tannin eller garvestoffer er en naturlig forekommende syre som finnes i mange forskjellige planter og plantedeler. Foruten i te, kaffe m.fl. nytelsesmidler ble den utnyttet i form av quebracho (bark av en spesiell eikeart) til garving av dyrehuder til skinn og lær.

Tanniner tilhører en klasse av kjemiske forbindelser kalt polyfenoler. Tanniner og andre polyfenoler gir gjerne et bittert smaksbilde, og stoffene kamuflerer også ofte andre mer behagelige smaker slik som fruktigheten i vin eller juice, eller rikheten i kaffe, te, sjokolade, whisky og andre typer brennevin. Tanniner og lignende polyfenoler finner man spesielt i skall og frø til frukt og grønnsaker samt i bladverket til planter, som for eksempel teblader. Tannin finnes også i store mengder i eikenøtter (Wikipedia).

På høsten faller eikas nøtter ned på bakken og noen dyr ser ut til å bli fristet til å spise disse. Men eikenøtter inneholder tannin og dyr er veldig følsomme mot dette stoffet. I høy dose kan tannin faktisk være dødelig (Agria). Området rundt Follofarmen er fullt av eiketrær og på det ene beitet vi leier, er det store, gamle og fine eiketrær……..dvs fine for de to-bente. Hester er som regel flinke til å skjære unna de plantene som ikke er bra for dem, men det gjelder ikke alle hester………som f.eks matvrak som Nelly. Frieserene synes også at eikenøtter er snadder og hver høst må vi passe på så de ikke spiser når nøttene faller fra trærne.

Ifølge giftinformasjonen er de første symptomene på eikenøttsforgiftning at dyret blir unormalt trøtt og slutter å spise. Etter en stund får dyret ofte forstoppelse som etter 2-10 døgn overgår i en tjæreliknende diaré. Det er heller ikke uvanlig at dyret får feber (Agria). Tanninen i eieknøttene kan gi skade på mage, tarm, lever og nyrer og det finnes ingen behandling for slik forgiftning og i verste fall kan det ende med lever og/eller nyresvikt.

Nelly viser faktisk ikke så mange av disse symptomene, men etter som vi vet at hun har spist nøtter tror vi, sammen med veterinær, at det kan være dette hun har blitt dårlig av. Hun har vært litt tuslete noen dager, men i går ble hun betydelig forverret. Hun virket slapp, anpustet, litt smertepåvirket (uten at vi klarte å avdekke hvor hun hadde smerter) og ustø på bena. Hun spiste, drakk, tisset og bæsjet, men var lite lysten på å bevege seg og trakk seg unna de andre hestene. Vi ringte veterinærvakta i natt og ble enig om å se det ann til i dag morres. Egil har sjekket henne regelmessig gjennom natten og i dag virker hun noe bedere. Hun er fortsatt ustø og sjanglete, men litt bedere og mer i bevegelse. Hun virker ikke smertepåvirket og spiser og drikker som normalt.

I dag blir det derfor «sykepaddoc» for hele gjengen og masse vann til Nelly for å «skylle» ut det hun måtte ha fått i seg.

«mmmmmm…….bøtter!…….det betyr sikkert mat?…………æsj!! det er vann jo!»

«okei da!….får vel drikke litt siden du maser sånn»

«blæææ!!!…….æsj!!!…..har du ikke noe mer spennende eller?»

«Hei Duco! sjekk den lomma du a, så sjekker jeg denne? Jeg vet han har noe på lur»

«Finner du noe eller?»

Duco: «mumle….mumle…..jeg tor det er noe her!»

«mmmmm….gumle……gumle……det var det jeg sa! Fattern har alltid en godbit på lur»

«Hørte jeg ordet godbit?……….jeg vil også ha!?»

«Hei! vent a fattern!……vi lukter du har mer i lomma!»

«Hallo!!? Ikke gå da. Hvor skal du?»

«Jeg ser han her gjennom vindu……kanskje han er inne og henter mer godbit?»

«Tror du han kommer eller Duco?»

«Nei, det ser dårlig ut Zaino»

«Kanskje det er noe godis opp i her?»

«Bli frisk a Nelly!….det er så kjedelig å stå her»

» Bli med å lek litt a Zaino. Jeg kjeder meg snart i hjel!»

«Eeeeeeeeeeeeeeeeeeegil! jeg vil ha maaaaaaat……..vil ikke stå her sammen med han bølla Duco. Føler meg mye bedere. Eeeeeeeeeeeeeeegil!!!!???»

God bedring til Nelly. Dette ser jo ut til å gå veien 🙂

Vi blogges 🙂 Knegg og klem

Velkommen hjem

Hei på dere 🙂

Da kunne jeg endelig innta bloggerstillingen og nyte en ukes skstremt hektisk jobbing.

Fete som julegriser har hestene endelig kommet hjem fra sommerbeite. Ikke det at de har vært så langt borte, for sommerbeitet er bare 500 meter hjemmefra, men det er godt å vite at de står trygt og godt inne om natten igjen. Ingen rovdyr, plagsomme insekter eller våte, mørke netter. Det var ingen protester når vi satte på dem grima og satte nesa hjemover.

Etter å ha ryddet inheininga sammen vår lille latviske venninne Aqville (som dere sikkert kommer til å bli litt kjent med senere) kunne hestene slappe av der mens vi la siste hånden på verket inne i stallen.

Det ble mange lange blikk fra innheiningen inn i stallen for her er det ingen som er i tvil om hva som er i ferd med å skje.

Det tok noen timer, men alt arbeidet ute på stallen har gitt resultater og jeg synes det har blitt så fint. Det er endel som står igjen på baksiden og ene kortsiden av stallen, men jeg har endelig klart å overtale Egil til å skaffe litt hjelp og murer skal bestilles for å gjøre ferdig veggene. Etter at vi måtte grave opp plassen foran stallen i fjord pga kloakken, vil det kreve en del arbeid for å få det til å se pent ut igjen. Men over til hestenes hjemkomst.

Først måtte sengene res opp……..

……og da er det godt med gode hjelpere. Noen bare observerer……..

……mens andre tar en mer aktiv del 🙂

Det skal masse flis til for at en stor hestekropp skal ligge godt.

Masse rent vann er viktig så ikke gress-vante hestemager får forstoppelse når de igjen skal spise høy.

Nye saltstener blir nok også satt pris på og er også viktig for hestens helse og «vilje» til å drikke nok vann. Drikker de for lite er det lett å få kolikk.

Alle børstene er vasket og klare til bruk.

Også «inne-stæsjet» har fått en fin-puss.

Da var alt klart til tre ivrige hester som endelig kunne ta natten i egne senger igen,

Deilig å se alt som nytt igjen 🙂

Bilder av hestenes forfedre er børstet støv av og på plass.

Rene håndlkler kommer godt med når hestene snart skal få en real vask.

Litt godis i krybba (som ble knipset smatidig som undertegnede snakket i telefonen – må jo kunne multitaske hvis man skal være blogger 🙂 ) hører med når man skal ønskes velkommen hjem.

mmmmmmm…….deilig å være hjemme 🙂

Etter å ha kost seg med krybbe-godiset, skal sengen inspiseres (her Zaino)…….

……før kveldsmaten inntas. Med den slanke midjen trenger man jo litt mat?…..ikke snat Nelly!?

«Eeeeh? Hadde ikke jeg gnagd av malingen her da?» Jupp!, men når er det fint og grønt igjen. Hold tennene unna Duco!

Mmmmmmm……..en annen ting man får hjemme er masse kos 🙂

«Hva driver du med a modærn? Slutt å blink med den greia»

Da lukker………

…..og slukker vi 🙂

Suffen venter og Egil kan høre den rope 🙂 Han var nede i stallen en time senere og da hadde Duco inntatt horisontalen alt. Tenker det er tre firbente som kommer til å sove godt i natt.

I morgen er det en liten tur til byen og så en liten utflukt på kvelden for å se på en hest som en venninne vurderer og kjøpe, før vi kaster oss ut i en nye runde for å gjøre klart for fisken som snart skal inn.

Ha en strålende torsdag 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Ren og pen stall

Hei kjære lesere 🙂

Nå har vel de fleste kommet tilbake til hverdagen og jeg håper alle har hatt en fin sommer. Her på Follofarmen har sommeren gått alt for fort og vi har gjort alt for lite, så nå er det, som jeg har nevnt tidligere, ganske stressende her. Når man har dyr kan som regel ikke ting vente og det samme gjelder når man er «farm-eier». Hvis dyrene skal ha det bra og bygningene ikke skal forfalle må man bare stå på. Når det er sakt skal det vel også sies at vi ofte gjør litt mer enn det som strengt tatt er helt nødvendig og da blir det jo ekstra mye å gjøre.

Vi bygget stallen for 5 år siden og har gjort alt selv. Den er bygget i to deler, en stalldel som er bygget i Leca og en del med vognskjul og trapp opp til høyloft som er bygget i tre. Høyloftet går over hele bygget og der har vi plass til å lagre høy for hele året.

Stallen har tre bokser, et salrom, vaskespilt (dvs dusj til hestene) og et vaskerom. Innredningen har vi tegnet selv og fått spesiallaget.

Med tre hester som står ute ca 10 timer hver dag i all slags vær, blir det ganske møkkete inne. Vi vasker derfor ned stallen hver sommer når hestene er på sommerbeite. Da blir det også tid til litt pussing og maling der dette trengs. I fjor, som i år, var vi sent ute med å vaske og det ble ikke noe tid til å male. I år bråbestemte vi oss for å male litt selv om vi er sent ute. Vi skal male tak og vegger og ellers flekke der det trengs.

Slik ser «soverommet» til Duco ut. Når han reiser seg opp etter en god natt søvn sparker han ofte bort i veggen og da blir det merker i brystningen. Han og Zaino har også gnagd litt på veggen og dratt malingen av på deler av innredningen. Når man tisser og bæsjer i senga si blir det jo også behov for en real vask.

Det første som må gjøres er å ta opp og trille ut ca 15 store tillebårer med gammel flis.

Selv ikke stallen er fri for stæsj og dette må jo også vaskes. Da er det godt å ha et vaskespilt hvor man bare kan spyle av alt sammen. Når det er gjort er det bare å ta frem kost, vaskebøtte og høytrykkspyler og sette i gang. Det tar en hel dag å vaske ned boksene, vaskespiltet og midtgangen og så er det bare å finne fram malingen.

Det meste av treverket i stallen er beiset med tjærebeis. Den holder seg utrolig bra, men selv ikke den kan overleve hestesko med pigger som sparker i veggen. Den eneste bakdelen med tjærebeis er at den bruker votter og vinter på å tørke. Når stallen var ny hadde vi hester med mahogny-tjærebeis-flekker i nesten et år, for ikke å snakke om pelsdekkede vegger. Siden vi er så sent ute kan vi derfor ikke male hele veggen og jeg har derfor sittet på en bruskasse og flekket over de hvite merkene med tjærebeis en hel dag. Skikkelig møkkajobb!

…, men det bli ikke så verst når det blir ferdig da. Over er det bilde av Nelly sin boks før og etter «flekking».

Stalldøra fikk også et strøk, men ser ut som den trenger et strøk til.

Malt innredning er fint, men ikke så lenge når man har en hestegutt som tigger ved å dra tennene opp og ned gitteret. Det går så malinga spruter til tider. Det hjelper heller ikke at de som har malt den i utgangpunktet ikke har gjort en veldig bra jobb. Det får vi ikke gjort noe med, så vi har bare akseptert at vi må skrape og flekke litt på det hvert år.

Først må all den løse malingen skrapes av……

…så må det grunnes med anti-rust-maling.

Og det er så langt vi har kommet. Det er masse igjen så det er bare å stå på…….

…så jeg kan få godguttene og godjenta mi hjem igjen snart 🙂

Ha en strålende helg alle sammen 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Greetings from costa del Follo

——————————————————————————————-

Til

Leserne av FolloFarmen.no

Norge

——————————————————————————————-

Kjære lesere

Sender en liten sommerhilsen fra costa del Follo hvor Nelly, Zaino og jeg tilbringer late sommerdager.

Hotellet, som er et 4-stjernes friluftshotell, er bra, men fasilitetene kunne vært litt bedere. Hotellets pool er for lite for oss og bare beregnet for de små gjestene.

Været har vært veldig vekslende og mye regn har gjort gulvet på hotellet veldig klissete, men en fordel med regn er at de andre gjestene på hotellet ikke liker det og da holder seg på rommene sine. Her er det mange nasjonaliteter: mygg, fluer, knott, klegg, og kuklegg (brems). Felles for dem alle er at de er veldig innpåslitne og aggressive. Jeg mener ikke å være rasist altså, men kukleggene kunne jeg ønske fant seg et annet feriemål.

De er ikke større enn ca 3 cm, men snakk om kranglefanter! De lager lyd hele tiden og biter som bare det. Det hjelper ikke å fike til dem med halen heller og noen ganger er å legge på sprang eneste løsning for å bli kvitt dem. Beboerne på nabohotellene er stort sett hester og greie typer, bort sett fra en:

Han her er en ordentlig kranglefant! For et par uker siden kom han inn på vårt hotell og begynte å yppe. Zaino og jeg forsøkte å jage han ut, men fyren ville ikke gå. Tror han hadde fått et veldig godt øye til Nelly, og vi hadde et svare strev med å holde han unna henne. Dumme merra fløy der å vrikka på stjerten, ikke rart stakkaren ble helt utafor. Glad jeg kvitta meg med ballene for flere år siden eller så kunne han der vært meg. Han beit godt fra seg småen, men sårene gror fint.

Dagen i dag har vært kjempevarm og da er de små gjestene her helt gale. De suger seg fast og det er så mange av dem at det er til å bli gal av. Gjett om vi ble glade da de to-bente tok oss med på spa?!!

Vi fikk noen timer i kjølige omgivelser, uten klengete, små kryp.

Først fikk vi en klipp av hovskjeggene. Der har vi masse små leieboere som heter midd, så det var utrolig deilig å bli kvitt det.

Ikke rart dette var varmt og kunne huse flere kolonier med snyltere? Etter klippen fikk vi en deilig avkjølende dusj med hibiskrubb-vask av bena. Så fikk vi hovolje på høvene og en real dusj med insekts-spray. Til slutt fikk vi en markkur.

Dette er for å fjerne innvoldsorm, men hjelper også mot midden vi har på bena.

Blæ!!! Det smaker dritt, men det kunne jo vært verre! Jeg har hørt at på spa for to-bente får man tarmskylling! Takke meg til litt markkur istedet da. Det smaker jo ikke så godt, men det foregår i hvert fall i den riktige enden.

Man blir litt klinete rundt mulen, men heller litt klin der enn «du vet hvor». Kamilla oppdaget at jeg hadde fått meg en på tygga.

…….eller rettere sakt en inni tygger’n. Jeg husker ikke helt hvor jeg har fått den, men det kan jo bli noen fuktige kvelder når man har ferie. De to-bente ble helt på styr og ringte doktoren, men han sa at det sikkert bare var et insektsbitt og ikke noe farlig. Jeg holder på den historien og håper det snart går over.

Vel tilbake på hotellet etter flere timer med «pampering» og hvile, kastet vi oss over buffeen og spiste oss gode og mette.

Hvis jeg skal være helt ærlig synes jeg sånn ferie er litt oppskrytt. Hver sommer får de tobente det for seg at vi firbente fryktelig gjerne vil tilbake til naturen. Det er greit med gress å sånn assa, men når de først har brukt mange generasjoner på å lære oss å like fangenskapets mange goder, kan de ikke bare ta de fra oss sånn helt plutselig. Godt med gress, men her må jeg jo jobbe mange timer hver dag for å skaffe min egen mat og kraftfor eksisterer ikke her. I år har de heldigvis latt oss beholde skoene på, men ellers pleier vi å gå barbente så lenge at vi blir sårbente. Det jeg savner mest er senga mi. Her må vi sove ute og en av oss må passe på hele tiden så vi ikke blir tatt av rovdyr…………også jeg som pleier å legge meg rett etter kveldsmat og sove hele natten! Hjemme i stallen har vi en lysende boks på veggen som kverker de innpåslitne små kreka, men her er det ikke fred å få . Jeg klikker snar!!! 🙁

Fortsatt god sommer alle sammen! Snakkes når vi kommer hjem.

Knegg og klem fra Duco & Co.

PS: Legger ved noen feriebilder

«Ulydige barn har mange navn»

Hei folkens 🙂

Må starte med å si at hvis du ikke har sett siste Harry Potter så løp å kjøp biletter. Den var kjempebra! Vi elsker eventyrfilmer alle sammen og Harry Potter står øverst på lista over favorittfilmer. Jeg er generellt glad i ting som har med eventyr å gjøre og har laget en del innenfor dette temaet: troll, motivmaling på møbler, malerier, og stentroll. Lager et innlegg om dette senere 🙂

Når man har mange «kjære barn» blir det etter hvert mange navn. Da jeg begynte å tenke på dette innlegget slo det meg at noen av dyrene våre har mange kallenavn mens andre stort sett bare kalles ved sitt egentlige navn. Jeg undret meg over dette, men når jeg så på hvem som hadde mange navn var dette de av dyrene vi også «kjefter» mest på, så kanskje burde ordtaket»Kjært barn har mange navn» vært «Ulydig barn har mange navn». Det er jo ikke slik at vi er mindre glad i de dyrene som ikke har så mange navn.

Vår gamle labrador Simba som døde for ca 2,5 år siden, het egentlig Nimba når Egil fikk han gjennom FOD – Foreningen for omplassering av dyr. Egil døpte han om til Simba. Andre navn som ble brukt var:

Simbus
Simbagutt
Sivertsen
Storegutt
Gammær’n
Simbert

Petter har fått navnet sitt av oss. Kamilla syntes det var kjempe flaut at han skulle hete Petter, «Det var jo ikke noe hundenavn», men Egil og jeg var satt på at han skulle ha et guttenavn da vi synes det er kult med menneskenavn på dyrene. Petter går under ganske mange navn:

Pettrus
Pettergutt
Lillegutt (når simba levde)
Storegutt
Pettersen
Baby

Melis heter Melis Mariemirakel Avrina og har fått dette navnet av oppderetter. Marie er etter oppdretters yngste datter og Avrina er navnet på kennelen (som står for » av Rina» som var oppdretters første storpuddel). Hun kalles:

Melis
Mariemirakel
Melefis
Melefisa
Fisa
Rotta

Urian heter Urian Undomiel Avrina og har fått nanvet sitt av oppdretter. Han er vel den av dyrene som har flest kallenavn:

Urian
Uriansen
Undomiel (når han har gjort noe galt eller ikke hører)
Lulan
Luriansen
Lurian
Luleba
Bebis
Elskling
Luleland
Lillegutt
Uriansen
Urin (dette er ikke et nanv vi bruker, men noe vi misstenker noen andre for å kalle han)
Lille lul

I tillegg til å ha flest navn fremkaller også Urian et helt eget språk, i hvert fall hos Kamilla og meg (noe Egil får helt dilla av). Det kan lyde sånn: «Hei Lulrene-gutt til mamrene sin! Har du vært så lengre alenre eller.Uff a mæien! Har savna marene sin så fælt assa».

Zaino heter Zaino de Praisnaud og har fått sitt navn av sin franske oppdretter. Han er en høflig og velloppdragen kar og er liksom for «verdig» til masse tullete navn. Han kalles:

Zaino
Storegutt

Nelly heter Cassie i passet sitt. Hun har nok hatt flere nanv tidligere, men det var vi som gav henne navnet Nelly. Hvorfor vi ikke kaller henne Cassie er en lang historie, hestehandler-historie, men kort fortalt trodde vi at vi skulle få et pass hvor det sto Nelly, men slike ble det ikke. Nelly er også et av de dyrene som stort sett bare kalles ved navnet sitt, med noen unntak:

Nelly
Nellymor
Snuppa

Duco har nanvet sitt fra sin nederlandske oppdretter. Det er vanlig for frieser-hingster å ha et kort navn som så får et tresifret nummer etter hvis de blir kåret til avlshingster. Duco kommer trolig fra ordet duce som betyr leder. Han kalles:

Duco
Ducogutt
Lillegutt
Storegutt
Ducen
Duc

Pus var 6 år da hun kom til oss og hadde vel egentlig ikke noe navn. De som hadde henne året før vi fikk henne hadde to katter og kalte den ene «Drita» og den andre «Full». Pus var en av dem. Hva hun ble kalt før det vet vi ikke. Vi kalte henne Pus da det var et navn hun allerede lød (heter det det? Lyde-lyder-lød?). Hun har heller ikke så mange kallenavn, men noen blir det jo:

Pus
Puselus
Pusemus(a)
Puselusemus(a)
Musefisa

Etter som vi har nesten 60 fisk og mange av dem er like har vi ikke gitt dem navn, dvs med unntak av tre. Slørhalen som er avbildet ovenfor er en av tre slørhaler Kamilla fikk i en bolle på rommet sitt når vi flyttet hit. Han er den eldste fisken vi har, er 5 år og heter Ole. De tre slørhalene fikk navnene Ole, Dole og Doffen etter at vi hadde sett tv-reklamen hvor en liten gutt har mistet fisken sin. Moren forsøker å si det forsiktig, da storesøsteren kommer inn og sier: Doffen har daua! Nå har Dole og Doffen daua, men Ole «is still going strong».

Den andre fisken som har et navn er denne som vi kaller Petter-fisk. Grunnen til at den har fått denne navnet er at vi i fjor høst hadde glemt den i dammen da vi tok inn fiskene. Petter hadde hjulpet Egil med å finne fisk og forsatte å fomle rundt etter av i trodde vi hadde fått med oss alle. Han fant den og løftet den i munnen forsiktig ut på plenen ved siden av dammen. Fisken hadde ikke en skramme og har klart seg bra siden. Jeg har i ettertid sett tegn på at det er en hun-fisk så vi burde kanskje døpe henne om til Petrine eller noe 🙂

Den tredje fisken som har fått navn er denne koien. Den kaller vi nå for «Kroken». Navnet kommer av den krokete kroppen den har fått etter å ha pådratt seg lammelser etter at den fikk en amoniakkforgitning i vinter. Jeg fant den flytende i overflaten etter at vi hadde mistet masse fisk av amoniakkforgiftning. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre for å redde den og brukte derfor alt jeg hadde hørt kunne redde en syk fisk. Jeg tok en bøtte med helt rent, lunket vann. Hadde i salt, melkesyrebakterier, en oksygenstein og til slutt den sykes fisken. Etter en liten stund fløt det masse slim på toppen av vannet. Jeg lot fisken være der en stund før jeg hadde den tilbake i innedammen. Den hadde da fått lammelser i kroppen (tror fisken får det hvis den igger for lenge stille), men kan svømme, spise og er en glad, stor fisk som heller ikke mobbes av de andre.

Har dere noen morsomme kallenavn på dyrene deres? Legg gjerne igjen noen ord under komentar 🙂

Ha en strålende dag 🙂

Vi blogges:-) Klem