Min helt egne Silkesvarten er død

Min helt egne silkesvarte perle, Duco, er død og farmen vår blir aldri den samme. Etter å ha vært dårlig, til og fra, i flere måneder måtte Duco gi opp kampen bare 16 år gammel. Han startet hele dette eventyret og uten han hadde det nok ikke vært noen Follofarmen. Han hadde et hjerte av guld, både når det gjaldt mennesker, hester og andre dyr. Fjortisen vår som aldri ble helt voksen, rampegutten som alltid fant på hyss, Ferdinanden vår som alltid hadde god tid til å lukte på blomstene, ertekroken som alltid passet på at de andre hestene holdt seg i aktivitet når han dyttet de rundt og laget kluss i rekkene, lathansen som egentlig var sjefen, men som lot Zaino ta jobben, nysgjerrigperen vår som alltid måtte sjekke ut alt og legge mulen sin oppi alt, livsnyteren som nøt livets goder til det ytterste, krigeren vår som aldri viste smerte eller svakhet, kosegutten som elsket kos av både mennesker og dyr og vår vise mann som med alderen ble en klok eldre herremann.

Forstoppelse av magesekk og spiserør

Det hele begynte med litt vektreduksjon og tilsynelatende svake kolikksmerter tidlig i våres. Vi tolket vekttapet som at han var lei av høyet, som i fjord var av dårlig kvalitet uten at vi forsto det før sent, og sugen på det nye grønne gresset som var begynt å spire. Han var i godt hold og litt reduksjon i vekt så vi bare på som positivt. De vage kolikksmertene tolket vi som vanlig «sommermage» som hestene ofte får når de begynner å gresse på forsommeren.

Først etter 14 dager på sommerbeitet uten at vekten hadde økt og han begynte å vise tegn på å være slapp, begynte vi å bli bekymret. Vi tolket dette som dårlig kvalitet på sommerbeite og begynte å fore med grøt, vitaminer og olje. Vi forsto fortsatt ikke at han var syk. Nye magesmerter tolket vi først som litt magevondt grunnet nytt fòr.

Først da han virkelig begynte å vise smerte forsto vi at dette var noe annet enn små «sommerplager». Vi visste han var en tøffing når det gjaldt smerter, men først den siste uken av livet hans skulle vi forstå hvor tøff krigeren vår faktisk var. Han hadde to harde runder med kolikk som både vi og veterinæren tolket som gasskolikk da han laget rapelyder og gassen så ut til å boble opp i spiserøret. Magen både så og hørtes utspilt ut. Han spiste, prompet og bæsjet. Etter smertebehandlingen så han ut til å komme seg greit. Vekten gikk litt opp og ned.

Først tredje runde med hard kolikk og en ytterligere rask vektreduksjon, begynte vi å forstå at dette ikke var noen vanlig kolikk. Han ble kjørt til Bjerke dyrehospital som ganske raskt konkluderte med at dette var en veldig syk hest, uten at de kunne si med sikkerhet hva det var. Også veterinærene på Bjerke stusset over hans styrke og svært begrensede smertesymptomer. Etter masse undersøkelser ble det påvist forstoppelse i både spiserør og magesekk. Vi ble enige om å forsøke å løse opp forstoppelsen selv om vi visste at prognosene var dårlige. Han ble sondet flere ganger og dagen, fastet og smertebehandlet…………alt uten nytte.

Han ble bare dårligere og dårligere og etter 5 dager med intensiv behandling (og masse lidelse) tok vi den vanskelige beslutningen om å la godgutten vår få slippe. Obduksjonen viste at avgjørelsen vår var helt riktig og at magen som skulle ha veid ca 10kg, var full av fòr som var blitt som sement og veide over 30 kg. Å tømme magen hans ville trolig vært umulig og om vi hadde klart det ville trolig magen aldri bli bra og lidelsene ville bare bli forlenget.

Friesere er overrepresentert når det kommer til denne lidelsen, som trolig skyldes en arvelig, genetisk svakhet som bl.a kan svekke muskulaturen i magen. Magen klarer ikke skyve maten raskt nok gjennom og maten begynner å hope seg opp og forstenes (dette er min amatørmessige forklaring på noe som helt sikkert er mye mer komplisert). Vanligvis vil hester med denne type lidelse vise langt mer symptomer, men Duco var en leder og gode ledere viser ikke svakhet. Han kjempet til det siste og prøvde til og med å motsette seg narkosen ved avlivingen. Det måtte store doser til for å få krigeren vår til å legge seg ned for siste gang. Han var seg selv til det siste – flink, sterk, kosete, litt ertete, tillitsfull og rolig.

Vi er så utrolig heldige som fikk lov til å dele livet med verdens beste gutt. Han er, og vil alltid være, dypt savnet av både mennesker og dyr her på farmen.

DUCO <3 <3 <3

Min «Silkesvarten»

bty

Hei 🙂

I går tilbrakte jeg kvelden med min «silkevarte» frieserhest  Duco. I en hektisk hverdag blir det alt for liten tid til dyrene, men når jeg først tar meg tid er det balsam for sjelen. I år SKAL jeg gjøre mer av det som gir kropp og sjel påfyll og dette er en av de tingene 🙂 Tiden går så alt for fort og nå har jeg allerede hatt Duco i 11 år. Vi begynner begge å bli grå og litt aldrerstillegg har det blitt på oss begge.

bty

Ingen ting kan måle seg med lukten og følelsen av en myk hestemule.

dav

Jeg skulle egentlig gi han er vask, men da det ble så kaldt ute droppet jeg det og ga han heller en ordentlig omgang med børstene.

mde

Manen trengte definitivt en omgang med børsten.

dav

dav

Greit med krakk når man bare måler 163cm på sokkelessen og kjøpte den største hesten man fant 😀

dav

Ren og pen gutt 🙂

dav

Så avslutter vi med litt kos og gulrøtter.

dav

«Har du flere i lomma eller?»

dav

«Nope! Helt tomt»

 

Vi blogges 🙂 Knegg og klem fra Duco og meg <3

Frieserhesten

Zainos far - Wander 352

Hei 🙂

Håper dere nyter en like lat søndag som meg 🙂 Jeg blogger i pysjen og har foreløpig ikke gjort noen ting i dag enda klokken er fem 🙂 Deilig! Jeg blogger da, men det er liksom ikke å gjøre noe. Bloggingen er avslapping og kos.

Når jeg forteller folk at jeg har hester får jeg ofte spøsmål om hva slags hester jeg har. Synes det er ganske søtt når mennesker jeg vet ikke har peiling på hest i det hele tatt, nikker «gjenkjennende» når jeg sier jeg har Frieserhester 🙂 Regner med at de egentlig håpet på et svar som fjording eller araber, for det har jo de fleste hørt om. Jeg pleier derfor å tilføye at det er store, sorte, nederlandske hester med masse man og hovskjegg (likner litt på bryggerihester) og at de ofte brukes på sirkus. I dag tenkte jeg å gi dere en liten innføring i hva en Frieserhest er. En god blogg skal jo være lærerik så selv om du ikke bryr deg så mye om hest, kan du kanskje lære noe nytt denne late søndagen 🙂 .

Rasebeskrivelse:

Farge: Alltid sort, men kan ha en liten hvit stjerne (i pannen). Ingen andre avtegn godkjennes

Mankehøyde: (dvs hvor høy den er opp til der halsen begynner) Hingster (dvs gutter): min 160 cm, Hopper (dvs jenter): min 150 cm

Opprinnelsesland: Nederland (i den nordlige provinsen Friesland)

Ducos far Sape 381

Friseren er en av de eldste hesterasene i Europa og er kjent så langt tilbake som det 13. århundret. Den ble brukt av de tyske og friesiske ridderne i korstogene og som krigshest for ridderene i middelalderen. Frieseren ble, og blir kanskje enda, også brukt som arbeidshest. I dag brukes den til ridning, kjøring og show/sirkus.

Man deler gjerne hester inn i to typer: kaldblodshester og varmblodshester. Det har ingen ting med hvor varmt eller kaldt blodet deres er :-), men sier noe om hvordan de er bygget, ser ut og tåler kulde. Kaldblodshester er tunge, hardføre, har et rolig temperament,  tåler ofte kulde bedere enn varmblods da de ofte setter mer vinterpels. Varmblodshester deles inn i halvblods og fullblods. De kommer fra varmere strøk, er ofte slankere,mer nervøse og temperamentsfulle, mer høyreiste, og edlere enn kaldblodsen. Pelsen er ofte kortere og ikke fullt så tett.

Frieserhesten var i ugangspunktet en kaldblodshest, men ble på 15 -1600 tallet tilført orientalsk og spansk blod for å gjøre den lettere og edlere. I dag er det mange som vil kalle Frieserhesten for en vamblodshest, men dette vil jeg hevde langt fra gjelder alle. De er en blanding og våre er definitivt mer kaldblods enn varmblods.

Frieseren har vært nært ved utryddelse flere ganger, men er i dag en poppulær rase. Den beskrives som en vennlig, intelligent og villig hest som egner seg som familiehest. Vår erfaring er at, ja de er intelligente hester, men det gjør dem også ganske krevende. Mange unge jenter har fått mer enn de kan klare når de har blitt de heldige eierene av disse «sorte perlene». Frieseren er en herlig hest, men ikke en hest for en hver hesteeier.

Duco

Den første frieseren vi kjøpte var Duco. Han var 3,5 år og hentet fra Danmark til Norge bare 3 mnd før vi kjøpte han i 2004. Han er født i Nederland og er den av våre to som minner mest om «ur-frieseren». Han er stor, tung, sterk, med et stort hode og kloke øyne. Han er rolig, snill, rampete og veldig nysjerrig.

Zaino

Zaino kom til oss i 2006 og er to år eldre enn Duco. Han kommer opprinnelig fra Frankriket, men vi kjøpte han fra Miriam i Danmark som driver  Frieserstald Birkely. Duco var også innom Miriam før han kom til Norge. Zaino er en litt mer edel og lettere Frieser. Han har masse man, hale og hovskjegg som er et av Frieserens kjennetegn. Han er en veldig høflig og lett å håndtere fra bakken, men har nervene litt mer på utsiden enn Duco og kan være en mer krevende hest å ri.

Meg på Duco

Vi bruker hestene våre til ridning og kjøring. Frieseren har store bevegleser og er sånn sett en veldig behagelig hest å ri.

Vi har kjørt inn begge våre hester selv, noe som kan være et litt «riski» prosjekt når man har med så store dyr å gjøre. Egil og jeg er et godt team når det kommer til akkurat dette. Egil er fryktløs og rolig, mens jeg er en god «adferdsleser» og god trøster. Mens Egil har holdt tømmene og vært leder, har jeg vært hestenes trygge hjelper og Egils kritiker. Det har fungert helt perfekt (i hvert fall når Egil har villet høre på meg 🙂 ).

Egil kjører Duco og Zaino i par

Det er ikke for nybegynnere eller pyser å være kusk bak to så mektige karer. Det er enorme krefter i sving hvis det skulle skje noe. Foran vognen kommer Frieseren virkelig frem. Hestene endrer seg helt og det er som om forfedrenes samlede erfaringer tar bolig i deres kropper og de gjør det de er ment å gjøre, er skapt til å gjøre.

Ducos farfar - Fabe 348

I hesteverden er det tradisjonelt sett gutta som har betydd mest, men i dag får man mer og mer øynene opp for hvor viktig mammaene er når det kommer til avl. Det har vært umulig å finne bilder av hestenes kvinnelige forfedre på nett, men mange av gutta er godt dokumentert. Her får dere litt av Zaino og Ducos slektstre i bilder 🙂

Ducos morfar og Zainos oldefar (fars side) - Djurre 284

 

Ducos oldefar (fars side) - Feitse 293

 

Ducos oldefar (fars side) - Melle 311

 

Zainos oldefar (fars side) og Ducos tipoldefar (fars side) - Naen 262

 

Zainos oldefar (mors side) og Ducos tipoldefar (fars side) - Jochem 259Ducos tipoldefar (fars side) - Romke 234
Zainos farfar - Barteld 292
Zainos morfar - Jillis 301
Zainos oldefar (mors side) - Oege 267
Zainos tipoldefar (mors side) - Hearke 254
Zainos tipoldefar (mors side) - Wessel 237

 

Så du likhetene? Duco er f.eks utrolig lik sin farfar Fabe 🙂 Duco og Zaino er nok litt i slekt, men jeg har ikke forsøkt å regne ut hva slags slektskap det er.  Håper du lærte litt og kanskje er du som meg og har sett på Silkesvarten som liten (som ikke var Frieserhest, men stor og sort) og drømmer om din egen silkesvarte hest 🙂 Hvis du vil vite mer om Frieserhesten kan du gå inn på det nederlandske frieserforbundet eller det norske frieserforbundet.

Ha en strålende søndagskveld 🙂

Vi blogges 🙂 knegg og klem