Min helt egne silkesvarte perle, Duco, er død og farmen vår blir aldri den samme. Etter å ha vært dårlig, til og fra, i flere måneder måtte Duco gi opp kampen bare 16 år gammel. Han startet hele dette eventyret og uten han hadde det nok ikke vært noen Follofarmen. Han hadde et hjerte av guld, både når det gjaldt mennesker, hester og andre dyr. Fjortisen vår som aldri ble helt voksen, rampegutten som alltid fant på hyss, Ferdinanden vår som alltid hadde god tid til å lukte på blomstene, ertekroken som alltid passet på at de andre hestene holdt seg i aktivitet når han dyttet de rundt og laget kluss i rekkene, lathansen som egentlig var sjefen, men som lot Zaino ta jobben, nysgjerrigperen vår som alltid måtte sjekke ut alt og legge mulen sin oppi alt, livsnyteren som nøt livets goder til det ytterste, krigeren vår som aldri viste smerte eller svakhet, kosegutten som elsket kos av både mennesker og dyr og vår vise mann som med alderen ble en klok eldre herremann.
Forstoppelse av magesekk og spiserør
Det hele begynte med litt vektreduksjon og tilsynelatende svake kolikksmerter tidlig i våres. Vi tolket vekttapet som at han var lei av høyet, som i fjord var av dårlig kvalitet uten at vi forsto det før sent, og sugen på det nye grønne gresset som var begynt å spire. Han var i godt hold og litt reduksjon i vekt så vi bare på som positivt. De vage kolikksmertene tolket vi som vanlig «sommermage» som hestene ofte får når de begynner å gresse på forsommeren.
Først etter 14 dager på sommerbeitet uten at vekten hadde økt og han begynte å vise tegn på å være slapp, begynte vi å bli bekymret. Vi tolket dette som dårlig kvalitet på sommerbeite og begynte å fore med grøt, vitaminer og olje. Vi forsto fortsatt ikke at han var syk. Nye magesmerter tolket vi først som litt magevondt grunnet nytt fòr.
Først da han virkelig begynte å vise smerte forsto vi at dette var noe annet enn små «sommerplager». Vi visste han var en tøffing når det gjaldt smerter, men først den siste uken av livet hans skulle vi forstå hvor tøff krigeren vår faktisk var. Han hadde to harde runder med kolikk som både vi og veterinæren tolket som gasskolikk da han laget rapelyder og gassen så ut til å boble opp i spiserøret. Magen både så og hørtes utspilt ut. Han spiste, prompet og bæsjet. Etter smertebehandlingen så han ut til å komme seg greit. Vekten gikk litt opp og ned.
Først tredje runde med hard kolikk og en ytterligere rask vektreduksjon, begynte vi å forstå at dette ikke var noen vanlig kolikk. Han ble kjørt til Bjerke dyrehospital som ganske raskt konkluderte med at dette var en veldig syk hest, uten at de kunne si med sikkerhet hva det var. Også veterinærene på Bjerke stusset over hans styrke og svært begrensede smertesymptomer. Etter masse undersøkelser ble det påvist forstoppelse i både spiserør og magesekk. Vi ble enige om å forsøke å løse opp forstoppelsen selv om vi visste at prognosene var dårlige. Han ble sondet flere ganger og dagen, fastet og smertebehandlet…………alt uten nytte.
Han ble bare dårligere og dårligere og etter 5 dager med intensiv behandling (og masse lidelse) tok vi den vanskelige beslutningen om å la godgutten vår få slippe. Obduksjonen viste at avgjørelsen vår var helt riktig og at magen som skulle ha veid ca 10kg, var full av fòr som var blitt som sement og veide over 30 kg. Å tømme magen hans ville trolig vært umulig og om vi hadde klart det ville trolig magen aldri bli bra og lidelsene ville bare bli forlenget.
Friesere er overrepresentert når det kommer til denne lidelsen, som trolig skyldes en arvelig, genetisk svakhet som bl.a kan svekke muskulaturen i magen. Magen klarer ikke skyve maten raskt nok gjennom og maten begynner å hope seg opp og forstenes (dette er min amatørmessige forklaring på noe som helt sikkert er mye mer komplisert). Vanligvis vil hester med denne type lidelse vise langt mer symptomer, men Duco var en leder og gode ledere viser ikke svakhet. Han kjempet til det siste og prøvde til og med å motsette seg narkosen ved avlivingen. Det måtte store doser til for å få krigeren vår til å legge seg ned for siste gang. Han var seg selv til det siste – flink, sterk, kosete, litt ertete, tillitsfull og rolig.
Vi er så utrolig heldige som fikk lov til å dele livet med verdens beste gutt. Han er, og vil alltid være, dypt savnet av både mennesker og dyr her på farmen.
DUCO <3 <3 <3
