Hei alle blogglesere 🙂
Hurra for meg! I dag har jeg bursdag:-) Egentlig blir jeg 42 år, men menneskene kaller det 6 år. For de som ikke kjenner meg så heter jeg Petter og er en blanding av golden retriever (mor) og labrador (far).
Jeg er født i Danmark og tilbrakte de første ukene av mitt liv sammen med mamma’n min Lady, minse søske, en cocer spanielen , en flokk sorte perler, mamma Miriam og hennes tobente familie.
Mine uker i Danmark var preget av masse kos og lek. Vi var en søskenflokk på 10 og mamma var en veldig omsorgsfull dame som har født masse barn.
Når jeg var ca 10 uker måtte jeg reise fra min store, flotte famile og sammen med 2-3 av minse søsken la vi ut på en lang reise med bil og båt å hvnet til slutt i Norge. Søsknene mine dro til hvert sitt sted og til slutt satt jeg helt alene i bilen. Jeg husker jeg synes det var litt skummelt, men mamma Miriam og pappa Søren trøstet meg å sa det kom til å gå bra. Sent en ettermiddag i mai 2006 kom vi frem til mitt nye hjem. Alle snakket med lyse, myke stemmer, men jeg syntes fortsatt det var litt skummelt. Mamma Miriam bar meg inn i et lite sort hus og der fikk jeg hilse på en gammel labrador som het Simba. Han snakket ikke med lys og myk stemme, men brølte til meg når jeg forsøkte å leke litt med han. Da ble jeg litt redd igjen.
Mamma Miriam og pappa Søren ble hos meg noen dager og min nye mamma Nina og søster Kamilla sov sammen med meg på gulvet i gangen den første natten. Det var jeg glad for, for jeg savnet min mamma Lady og alle søsknene mine. Jeg fikk hilse på Pus, men hun hadde heller ikke lys, myk stemme, men freste og sa hun ville fike til meg hvis jeg ikke lot henne være i fred. Jeg ble fort familiens midtpunkt og sjarmerte alle, enda jeg fant på mye ugang. Jeg elsket å spise sko, men når jeg spiste mammas nye sandaler med masse perler på og det var perler i hele huset, da ble mamma sint. Hun ble ikke så glad når jeg spiste opp kaviartuber, leverposteibokser og glasslysestaker heller, men da fikk jeg masse oppmerksomhet. De var redd jeg skulle skade maven min, men det gjorde jeg ikke 🙂 Både perler, metall og glass kom ut den rigktige veien 😉
Jeg ble fort venner med både Simba og Pus. Så fort jeg hadde lært meg at Simba hadde vondt i bakparten og å holde meg unna den enden når jeg lekte, ble vi veldig gode venner. Simba var sjefen, men jeg elsket å erte han. Pus er en jentepus og når jeg gjorde meg veldig liten og myk, å lot henne vaske meg, så tror jeg hun fikk litt morsfølelser for meg og vi ble også gode venner. Pus lærte meg å fange mus og at man kan fiske i dammen.
Mine to første år var kjempefine. Simba og jeg var mye ute i hagen sammen og han lærte meg at det var vår jobb å passe på huset. Han var en gammel mann og orket ikke så mye, men vi koste oss sammen likevel.
Jeg fikk en god kompis i Dino, som bor hos besteforeldrene mine i byen og kompisen til Simba, dachsen Pluto, som hadde hytte over veien for oss, ble også en kompis av meg. Jeg fikk være med på rideturer og ble også god kompis med mamma sin hest Duco. Zaino, som bodde hos Miriam sammen med meg, og Nelly synes nok ikke det var like morro med en hundevalp, men de er ganske greie de også.
En sen og kald vinterkveld ble min gode venn Simba veldig syk. Mamma og pappa sa jeg måtte ta farvel med han og så bar de han ut i bilen å kjørte av gårde med han. Jeg vet ikke hva farvel betyr, men Simba kom aldri hjem igjen og alle de tobente gråt den kvelden. Jeg ble helt alene om å vokte hagen og visste ikke helt hvor plassen min var lenger. Når man har vært lillebror så lenge og plutselig ikke har noen storebror er det ikke så lett å vite hva man er lenger. Jeg passet på alle så godt jeg kunne, men oppgaven ble litt stor og når Pluto også ble borte følte jeg at jeg måtte passe på hele veien og alle hagene.
Pappa og jeg begravde Simba i dammen så da er han liksom fortsatt her å hjelper meg å passe på hagen 🙂
I september 2009 fant mamma og pappa ut at jeg trengte en kompis. Jeg gledet meg, men når de kom hjem med en bitte liten naken tass som het Urian, ble jeg litt skuffet. Han var redd for alt og når jeg prøvde å leke med han fikk jeg kjeft. Jeg holdt meg unna en stund, men så husket jeg hvordan Simba hadde tatt meg under sin vinge og bestemte meg for at jeg fikk lære den lille tassen litt om livet.
Jeg lærte han å ligge i sengen….
……og sofaen,
å tygge bein….
og at foran peisen er et godt sted å ligge om vinteren. En dag prøvde jeg å lære han å ikke knurre til meg når vi spiser. Jeg tok han i luggen og ristet han alt jeg kunne. Så sint har jeg aldri sett mamma og pappa, så jeg har ikke gjort det flere ganger.
Noen uker etter at Urian hadde kommet hit, kom tanta hans, Melis. Hun er ei ok dame, men litt for liten for min smak. Melis sover mye, men hun er en kløpper til å fange mus og hun får lov til å riste Urian 🙂
Jeg trives her på Follfarmen, selv om det godt kunne vært litt flere turer. Urian og Melis hjelper meg å passe på hagen. Det er bra å være storebror, selv om jeg synes Urian får litt mye oppmerksomhet. Sånn var det vel for Simba når jeg kom hit også.
Dagen har jeg feiret med tur i skogen og kalkunmiddag (kalkun, poteter, fløtesaus og grønnsaker) 🙂 Nå skal jeg ta kveldsrunden i hagen og så er det suffen sammen med resten av familien 🙂
Voff voff 🙂 voff voff 🙂
