Gøy på landet, men bedre i byen for hunder

mde

Hei 🙂

Annen hver dag er vi i Oslo og lufter hunden til mamma, Dino. Vi får ofte høre at vi er så heldige som bor på landet når vi har hunder og det synes som om den generelle holdningen er at det er best å bo som oss når man har hund. Vi har hatt hund både i byen og på landet og jeg er ikke sikker på om jeg er enig i denne teorien.

Hunder, er som oss mennesker, flokkdyr og veldig sosiale vesner. Selv om de har store områder å løpe på her på landet og stor hage som de kan gå ut i når de har lyst, tror jeg alikevel at hundene foretrekker byen. Det skjer mye mer for hundene i byen. Mye mer å lukte på, masse hunder og mennesker å hilse på, busser, biler, sykler og barn som leker. For hundene er det flere opplevelser og for oss mennesker er det mye lettere å sosialisere hundene i byen.

mde

Når hundene forstår at vi skal ut å gå, går de fra en rolig flokk til et hylende, bjeffende, hysterisk gjeng. Fullstendig galemathias! Prøvde å ta bilder, men det var helt nytteløst. Skal filme de en gang så dere får se. Det er kaldt og da kommer kineserenes noe vell utstyrte garderobe godt med.

dav

Kjøre bil kan også være en opplevelse med denne gjengen. De er flinke til de kjenner seg igjen og da setter Follos Kineserkor i gang. Melis vræler som en stukken gris, Urian uler eller piper så man får gnagsår på hjernen og Petter bjeffer. Ingen står stille så igjen er det nesten umulig å ta bilde.

mde

Så bærer det av sted til storbyen.

dav

Endelig fremme når hysteriet nye høyder og det er ikke med stolthet jeg lukker opp bakluka på bilen og avdekker gjøkeredet som står baki og vræler så det gjaller i husveggene. De snuser som gale, knurrer, bjeffer, sparker i bena og drar som om det skulle stå om liv å gjøre. Dino er jo en bygutt og tar det hele med knusende ro. Ikke vanskelig å se hvem som er bønder i byen.

mde

Jeg går ikke med alle fire hundene alene og dette bildet forklarer kanskje hvorfor – det blir lett knute på «tråden» og med over 90kg hund i bånd blir det i overkant å håndtere når vi treffer andre hunder. Disse hundene har dessverre ikke sett Cesar Milan og hans «pack» som i ryddig formasjon følger sin leder. Dette er sirkus-Follo på tur 🙂

Hvis du bor i byen og har lyst på hund, så er mitt råd at du ikke lar deg stoppe av hvor du bor. Så lenge du velger en hund som passer din livsstil og ditt lynne og tilfredsstiller rasens behov kan du gi en hun et godt, sosialt hundeliv i byen. Det krever langt mer av eier å sosialisere hunder på landet. Vi har gått kurs og vært på sosiale treff med hundene i deres oppvekst, men de blir lett territoriale vaktbikkjer når de bor som vi gjør. De blir lett underernært på nyheter og det lille de ser som beveger seg blir høylytt kommentert.

Beklager den dårlige kvaliteten på bildene i dette innlegget, men det var ikke så lett å ta bilder i dette kaoset og lyset.

Vi blogges 🙂 Klem og voff voff!

Godt nytt år

mde

Hei 🙂

To- og firbente på Follofarmen ønsker dere alle et fantastisk 2016 🙂

Her skalker vi igjen dører og vinduer, setter TV’n på full guffe i huset og radioen på i stallen og krysser fingrene for at våre firbente får en god kveld. Petter er livredd for fyrverkeri og synes hele dagen burde skippes!

Vi tobente gleder oss til en koselig kveld med gode venner og god mat. Bordet er pyntet og jeg har tatt uttrykket «more is more» til nye høyder. Bilder kommer i morgen. Stilfullt er vel ikke akkurat ordet jeg vil bruke om årets nyttårsbord, men dekket til fest er det i hvert fall 🙂

Ha en strålende kveld alle sammen <3

dav

 

Vi blogges 🙂 stor nyttårsklem

 

 

Mamma og pappa slår oss med fluesmekkeren…….

20140805_214403_LLS

Hei 🙂

Med sol og varme (les: den søte kløe) kommer det en invasjon av fluer (les: den sure svie).

Flue 2

200 fluer inne i huset er i seg selv en prøvelse for tålmodigheten, men to små kinesere med en innbilt misshandlingsfrykt gjør ikke situasjonen noe enklere.

Fluesmekker

Og her er årsaken til en frykt som er så stor at de to små finner det nødvendig å gjemme seg: fluesmekkeren.

20140805_214416_LLS

Det var Melis som begynte det hele. Av en eller annen grunn (trolig lyden) fikk hun helt panikk når vi slo rundt oss med fluesmekkeren. Hun skjelver, legger halen mellom bena og går å gjemmer seg. Reaksjonen er så voldsom at hvis vi ikke visste bedre hadde vi kunnet sverge på at hun hadde blitt slått med en fluesmekker før vi fikk henne. Det er vi ganske sikker på at hun ikke har blitt da hun kommer fra en veldig hundekjær oppdretter. Etter å ha observert Melis en periode har nå Urian også blitt overbevist at det røde drapsvåpenet når som helst også kan ramme han. Hvis døra står oppe løper de ut og gjemmer seg, men hvis døra er igjen går de så langt vekk de kan i dette lille huser………..opp i trappa til loftet. Der sitter de å skjelver til det blir stille og de under sterk tvil lar seg lokke ned 😀

20140805_214403_LLS

De er jo ganske søte der de sitter, men samtidig er det litt utfordrende (…..irriterende). Vi er glad i dyr, men 200 fluer som bæsjer  (JA! fluer bæsjer noe helt forferdelig! Nesten like mye som de kn…er 😉 )  ned hele huset kan vi spare oss for. Vi prøver å holde fluemekkerseansene til et minimum, men et par ganger om dagen må vi plage de to små pysene med litt smelling fra den farlige torturredskapen.

Vi blogges 🙂 Klem

Den store sprøytedagen

Hei 🙂

I dag har vært den store sprøytedagen her på Follofarmen. Alle dyrene har fått vaksine og en helsesjekk. Fordelen med å ha så store dyr at man ikke kan ta de med til vetrinæren er at da kommer vetr til oss.

Pus var første kvinne ut 🙂 Bortsett fra en liten kommentar om vekten hennes så alt bra ut. Akkurat nå viser vekta «vintervekt» som vi kaller det, men om noen måneder, når våren kommer og hun vil være mer ute, kommer «sommervekten» og den er litt lavere. Det var ingen krise nå, men hun må ikke bli noe tykkere.

Petter ventet ikke lenge før han viste vetr hvor stor pris han satt på henne ved å jukke på henne…….dvs han prøvde å jukke på henne. Han ble retmessig satt på plass og gikk til pappan sin for å få trøst. For å dekke over den ydmykende hendelsen forsøkte han å tulle det hele bort ved å vise vetr hvor søt og leken han kunne være for så å bli litt usikker av alt styret.

Petter hadde mye tannsten på jekslene og et øre han har klødd til blods. Dette må ordnes, men da må han inn på klinikken og dopes. Ballene hans har krympet, men dette kunne hun ikke si noe om årsaken til. Vi har lest at det kan være alder, genetisk eller en hormonforstyrrelse. Etter som han ikke har noen andre symptomer tror vi ikke det er noe farlig. Vetr var enig med meg i at det kanskje var en god ide å prøve å kjemisk kastrere han. Dette kan hjelpe på den dominante adferden han viser når han jukker.

Melis hylte så vetr hoppet høyt så fort hun kjente nåla mot huden, men litt kos hjalp og hun var flink. Vetr var hyggelig nok til ikke å nevne vekta hennes som er litt høy, men sa at hun også bør få fjernet tannsten.

Lille Urian skalv mer og mer der han satt i mine armer å så på alle de andre blir stukket, lyttet og klemt på. Når det var hans tur klamret han seg rundt halsen min og slikket seg frenetisk rundt munnen. Med masse ros og fortsatt i mine armer fikk hun lyttet på han og satt vaksinen. Han gråt litt når nålen gikk inn, men var kjempeflink. Motvillig viste han den skumle dama ballene sine, eller skrotum som det heter på fint, der han har fått noe som ser ut som to store føflekker. Det var det heldigvis ikke, men bare et par pigmentflekker. Det hjalp kanskje litt på stoltheten der han ble tvunget til å vise sine edlere deler at den skumle dama var enig med meg om at han er ekstremt godt utstyrt til å være en så liten gutt 😀 Kanskje ikke så rart han er i overkant amorøs til tider 😀

 

Dagens beste tilbakemelding var at Nelly nå er i perfekt hold 🙂 Når hun ble forfangen var hun veldig overvektig, men nå er hun slank og fin. Vi trener henne nå uten rytter, men det er nok ikke lenge før Kamilla (som veier minst av oss) forsiktig kan begynne å ri henne. Bena så bra ut og ellers var også alt bra.

Hestene reagerer ikke i det hele tatt når de blir satt sprøyte på og heller ikke guttene hadde noe ulyd på hjerte eller lunger. Etter at naboen vi leide jorde av på vinteren fant ut at de trengte alle jordene sine selv har det blitt mye ståing her hjemme for hestene våre. De har mistet mye musklatur og det er jo ikke så bra. Det kan påvirke både deres evne til å holde varmen og deres forbrenning. Alle har gått mye ned i vekt siden  i sommer, men tenger nå å bevege seg mer slik at de kan få musklene tilbake. Vi trener dem, men det gjør ikke opp for all aktiviteten de mistet med tapet av «lekeplassen» sin. På sommerbeitet vårt er det mye høyt og gammelt gress etter at vi p.g.a Nellys forfangenhet måtte holde hestene hjemme før snøen kom. Hestene graver fram det gamle gresset og gomler det i seg. Dette kan føre til kolikk og er heller ikke bra for Nelly sine syke ben. Vi kunne ikke mistet jordet vi leide på et dummere tidspunkt for hestene, men sånn er det når man er avhengig av andre. Det beste hadde jo vært å være selvhjulpne, men det er ikke så lett å få til her når dette er en jordbrukskommune og ingen får lov til å selge oss et jorde. Når det ble som det ble er det i hvert fall godt at vi fortsatt har sommerbeitet (som vi leier av en annen nabo) som vi da får prøve å gjøre om til ny helårslekeplass og håpe vi kan beholde i mange år.

De eneste som ikke hadde besøk av doktoren i dag var fiskene. De klarer seg bra i innedammen og vi har, bank i bordet, hatt den beste «fiske-vinteren» siden vi skaffet oss fisk. Vi mistet en gullfisk rett etter at vi satte de inn, men den hadde vært syk siden i sommer. Ut over denne har vi ikke mistet noen eller hatt noen problemer med vann eller utstyr. De nyeste Koiene(bl.a de gule på bildet) har vokst masse og er snart like store som de gamle (bl.a de hvite/blå på bildet). Bildet viser bare noen av fiskene våre 🙂

Alt i alt står det altså bra til med dyreflokken her på Follofarmen. Å ha så mange dyr er kostbart og det skal ikke store skavankene til før vetrinærregningene kan bli ganske fete, men det er en del av greia når man har tatt på seg ansvar for så mange små og store liv.

Jeg har vinterferie denne uken, men er travelt opptatt med masse skole greier. Sender en liten hilsen til alle medstudentene mine. Håper alle har det bra og koser seg med både praksis og ferie.

Ramler innom å blogger så fort jeg har tid og noe å blogge om.

Vi blogges 🙂 Klem

 

 

 

 

Urian amorøs i marius

Hei 🙂

For en deilig høstdag. Vi rydder bort sommeren og det er ingen liten oppgave. Det er litt vemodig, men jeg liker endringene i årstider så det er litt deilig også…….og så kan jeg pynte litt «på nytt» ute og det er jo alltid morro 🙂

En av fordelene med å blogge er at man er så heldig å knytte bekjentskap med mennesker man ellers trolig aldri hadde kommet i kontakt med. Det er en av grunnene til at det er så stas når noen av dere benytter kommentarfeltet og legger igjen noen ord til meg. En av de som ofte gjør det og som har vært med oss nesten fra jeg begynte å blogge er Frøydis 🙂 Etter å ha sett noen bilder av noen flotte Mariusgensere hun hadde strikket til hunder, våget jeg meg på å spørre om hun kunne strikke et par til Melis og Urian. Jeg var så heldig at hun sa ja og i dag kan jeg vise dere de utrolig fine genserene hun har laget.

Det var ikke bare jeg som satt pris på de fine genserene. Melis har hutret litt ute de siste dagene, men i dag kunne hun nyte uteværet med en god ull-mariusgenser. Urian syntes nok både han selv og Melis ble veeeeeeeldig fine for han ble  veeeeeeeelig amorøs og har gått etter Melis å «jukket» og pepet i timesvis etter at de fikk prøve de nye plaggene.

«Gi deg a Urian!»

«Jeg sa gi deg!!!!»

«Jeg sa GI DEG URIAN!!!!!!!!»

«Fort deg å ta bilde da modern…….før han plageånden kommer tilbake!»

«Plageånd!?……..hvor?……hvem da?»

«Ser ikke noen plageånd jeg?»

«Har du sett’n eller moder’n?»

«Du er ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen Urian?!»

«Hæ?!……er’n i skuffen?……skjønner ikke hva du snakker om jeg Melis?…….Denne genseren klør litt……(riste) (riste)…….sånn! det var beder»

«Nå må dere si tusen takk til Frøydis for de fine genserene da»

«Hæ!? Frøydis?…….hvor?…….hvem da?»

«Herregud Urian!! Dama som har strikket de fine genserene til oss vel! Tusen takk Frøydis. De er kjempefine »

«Plageånd?…….i skuffen?…….med Frøydis som har strikket genser med kniv?!……..skjønner fortsatt ingen ting jeg!»

«BARE SI TAKK URIAN!!!!»

«Ja vel………ta det med ro a Melis?!…….TUSEN TAKK FRØYDIS!»

 

Vi blogges 🙂 høstklem

 

Bli med på kjøretur med frieserhestene Duco og Zaino

Hei 🙂

Selv om jeg i flere dager har hatt nesa dypt begravet i servietter, påskeegg og glitter ble det i helgen tid til litt annet også. Jeg må jo få med meg det fine været også 🙂

Etter å ha lekt seg i leira i flere uker var hestene overmodne for en vask.

Å vaske ansiktet er helt pyton! Vann i nesa, munn og øynene kan få den fineste merra til å stritte imot, men her slipper ingen unna.

Mens jeg vasket og barberte, fikset Egil noen tekniske utfordringer med den nye vogna. Etter å ha sveiset og skrudd var vi klar for å prøve det nye vidundered. I videoen har jeg forsøkt å gi dere en liten følelse av hvordan det er å sitte i en vogn bak våre sorte perler. De er så utrent så vi måtte ta det veldig med ro, men dere får kanskje et lite inntrykk 🙂 Enjoy 🙂

Guttene har ikke gått i par på et år så de er litt i utrent, men det var ikke verst til å være så lenge siden. Vogna fungerte bra, men det gjenstår noen tekniske utfordringer fortsatt (som jeg ikke skal kjede dere med). Jeg synes den var veldig høy å komme opp i, men ellers var den fin.

Etter turen ble det tid til litt hunderisering også. Godt med gode hjelpere, men disse hjelperene er ikke akkurat hjelpsomme. Ikke lett å barbere med to hundesnuter mellom maskinen og Melis. Det gjør ikke saken noe lettere når den som barberes samtidig benytter en hver mulighet til å snike seg unna.

«Liker ikke!», men når man ikke har pels som skjermer for solen må det lille man har fjernes så vi kan komme til med solkrem. Det må til på en solelsker som Melis. Hun benytter en hver anledning til å slikk så mye sol som mulig.

Urian har fått mye pels som dekker ganske bra, så han får beholde pelsen i sommer. Ser jo ikke veldig ut som en liten nakengutt, men vi synes han kler den noe rufsete looken 🙂

Som vanlig blir Urian veldig amorøs når han eller Melis blir stelt og det ble en slitsom kveld for både Melis, Urian og oss tobente som måtte høre på piping og knurring i flere timer. Da var det godt å kunne ta en tur til mamma i Oslo med guttene slik at Melis (og vi) kunne få litt fred 🙂

Deilig med helger hvor vi får vært sammen med dyrene. Det blir alt for liten tid til det, men målet er stadig å sette av mer tid til å kose oss med dem.

Koser meg fortsatt med lim og servietter og nå lager jeg fine lykter også med samme teknikk. Noen husker kanskje at jeg viste dere noen mystiske små esker som jeg hevdet inneholdt verdens fineste påskepynt. Nå har jeg fått alle og kommer snart til å blogge om både dette og lyktene så her er det bare å følge med.

Blir fortsatt like glad hver gang noen vil legge igjen noen ord til meg så bruk gjerne kommentarfeltet. Bloggen er fortsatt en liten blogg lesermessig, men jeg har doblet lesertallene i løpet av de ca 10 månedene jeg har blogget og det er jo helt fantastisk. Hvis dere har lyst til å hjelpe til og mener dette er en blogg flere kan ha glede av, så blir jeg veldig glad hvis dere f.eks deler den på Facebook. Når dere gjør det får jeg masse mere lesere og det vil jeg veldig gjerne ha. Tusen takk til dere som allerede gjør dette. Det har gitt resultater 🙂

Ha en fantastisk uke alle sammen 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Petter 6 år

Hei alle blogglesere 🙂

Hurra for meg! I dag har jeg bursdag:-) Egentlig blir jeg 42 år, men menneskene kaller det 6 år. For de som ikke kjenner meg så heter jeg Petter og er en blanding av golden retriever (mor) og labrador (far).

Jeg er født i Danmark og tilbrakte de første ukene av mitt liv sammen med mamma’n min Lady, minse søske, en cocer spanielen , en flokk sorte perler, mamma Miriam og hennes tobente familie.

Mine uker i Danmark var preget av masse kos og lek. Vi var en søskenflokk på 10 og mamma var en veldig omsorgsfull dame som har født masse barn.

Når jeg var ca 10 uker måtte jeg reise fra min store, flotte famile og sammen med 2-3 av minse søsken la vi ut på en lang reise med bil og båt å hvnet til slutt i Norge. Søsknene mine dro til hvert sitt sted og til slutt satt jeg helt alene i bilen. Jeg husker jeg synes det var litt skummelt, men mamma Miriam og pappa Søren trøstet meg å sa det kom til å gå bra. Sent en ettermiddag i mai 2006 kom vi frem til mitt nye hjem. Alle snakket med lyse, myke stemmer, men jeg syntes fortsatt det var litt skummelt. Mamma Miriam bar meg inn i et lite sort hus og der fikk jeg hilse på en gammel labrador som het Simba. Han snakket ikke med lys og myk stemme, men brølte til meg når jeg forsøkte å leke litt med han. Da ble jeg litt redd igjen.

Mamma Miriam og pappa Søren ble hos meg noen dager og min nye mamma Nina og søster Kamilla sov sammen med meg på gulvet i gangen den første natten. Det var jeg glad for, for jeg savnet min mamma Lady og alle søsknene mine. Jeg fikk hilse på Pus, men hun hadde heller ikke lys, myk stemme, men freste og sa hun ville fike til meg hvis jeg ikke lot henne være i fred. Jeg ble fort familiens midtpunkt og sjarmerte alle, enda jeg fant på mye ugang. Jeg elsket å spise sko, men når jeg spiste mammas nye sandaler med masse perler på og det var perler i hele huset, da ble mamma sint. Hun ble ikke så glad når jeg spiste opp kaviartuber, leverposteibokser og glasslysestaker heller, men da fikk jeg masse oppmerksomhet. De var redd jeg skulle skade maven min, men det gjorde jeg ikke 🙂 Både perler, metall og glass kom ut den rigktige veien 😉

Jeg ble fort venner med både Simba og Pus. Så fort jeg hadde lært meg at Simba hadde vondt i bakparten og å holde meg unna den enden når jeg lekte, ble vi veldig gode venner. Simba var sjefen, men jeg elsket å erte han. Pus er en jentepus og når jeg gjorde meg veldig liten og myk, å lot henne vaske meg, så tror jeg hun fikk litt morsfølelser for meg og vi ble også gode venner. Pus lærte meg å fange mus og at man kan fiske i dammen.

Mine to første år var kjempefine. Simba og jeg var mye ute i hagen sammen og han lærte meg at det var vår jobb å passe på huset. Han var en gammel mann og orket ikke så mye, men vi koste oss sammen likevel.

Jeg fikk en god kompis i Dino, som bor hos besteforeldrene mine i byen og kompisen til Simba, dachsen Pluto, som hadde hytte over veien for oss, ble også en kompis av meg. Jeg fikk være med på rideturer og ble også god kompis med mamma sin hest Duco. Zaino, som bodde hos Miriam sammen med meg, og Nelly synes nok ikke det var like morro med en hundevalp, men de er ganske greie de også.

En sen og kald vinterkveld ble min gode venn Simba veldig syk. Mamma og pappa sa jeg måtte ta farvel med han og så bar de han ut i bilen å kjørte av gårde med han. Jeg vet ikke hva farvel betyr, men Simba kom aldri hjem igjen og alle de tobente gråt den kvelden. Jeg ble helt alene om å vokte hagen og visste ikke helt hvor plassen min var lenger. Når man har vært lillebror så lenge og plutselig ikke har noen storebror er det ikke så lett å vite hva man er lenger. Jeg passet på alle så godt jeg kunne, men oppgaven ble litt stor og når Pluto også ble borte følte jeg at jeg måtte passe på hele veien og alle hagene.

Pappa og jeg begravde Simba i dammen så da er han liksom fortsatt her å hjelper meg å passe på hagen 🙂

I september 2009 fant mamma og pappa ut at jeg trengte en kompis. Jeg gledet meg, men når de kom hjem med en bitte liten naken tass som het Urian, ble jeg litt skuffet. Han var redd for alt og når jeg prøvde å leke med han fikk jeg kjeft. Jeg holdt meg unna en stund, men så husket jeg hvordan Simba hadde tatt meg under sin vinge og bestemte meg for at jeg fikk lære den lille tassen litt om livet.

Jeg lærte han å ligge i sengen….

……og sofaen,

å tygge bein….

og at foran peisen er et godt sted å ligge om vinteren. En dag prøvde jeg å lære han å ikke knurre til meg når vi spiser. Jeg tok han i luggen og ristet han alt jeg kunne. Så sint har jeg aldri sett mamma og pappa, så jeg har ikke gjort det flere ganger.

Noen uker etter at Urian hadde kommet hit, kom tanta hans, Melis. Hun er ei ok dame, men litt for liten for min smak. Melis sover mye, men hun er en kløpper til å fange mus og hun får lov til å riste Urian 🙂

Jeg trives her på Follfarmen, selv om det godt kunne vært litt flere turer. Urian og Melis hjelper meg å passe på hagen. Det er bra å være storebror, selv om jeg synes Urian får litt mye oppmerksomhet. Sånn var det vel for Simba når jeg kom hit også.

Dagen har jeg feiret med tur i skogen og kalkunmiddag (kalkun, poteter, fløtesaus og grønnsaker) 🙂 Nå skal jeg ta kveldsrunden i hagen og så er det suffen sammen med resten av familien 🙂

Voff voff 🙂 voff voff 🙂

 

«I bursdag til Jesus»

Hei 🙂

Her satt jeg da, nyvasket og fin! Julaften het det visst. Vet ikke hva sånn julaften er jeg, men modern sier at det er bursdagen til en som heter Jesus. Hvorfor heter det ikke Jesusaften da? Når han Jesus har bursdag da må jeg vaske meg og alle stresser veeeeeldig. Han må være en viktig fyr for alle er bedt i bursdagen og kjøper masse pakker til han.

Modern har sikkert kjøpt tyve gaver og alle må pakkes inn……….pent!……hun ble veldig stresset når jeg forsøkte å hjelpe til . Skjønner ikke hva han Jesusen skal med alt det rælet jeg ?

Men jeg fant en pose som han Jesus sikkert ville likt 🙂 Den luktet tyggebein og gryntet akkurat som den leke-grisen min som jeg har bitt helt i filler.

Tror egentli det var meningen at han Jesus skulle feire hjemme hos kompisen min Dino, for modern tok med alle gavene dit og la under et stort ute-tre (som ikke luktet noen ting og som det visst ikke er lov til å tisse på). Jeg måtte ha på meg et jentete «bling»-halsbånd og en teit rød kåpe. Han må være veldig glad i rødt han Jesus, men jeg forstår ikke hvorfor jeg må ha på meg rødt av den grunn? Den kåpa og det jente-halsbåndet kan de godt pakke inn å gi til han for min del.

Modern til Dino hadde laget mat som luktet veldig godt og som vi fikk lov til å smake på 🙂 Det var masse andre tobente der også. De hadde røde luer, men snakket ikke på hele kvelden. Kanskje han Jesus liker å ha det stille? Jeg forsøkte å småprate med fler av dem, men de bare sto der å stirret. Modern sa de het Nisse. Jeg tenkte kanskje familien Nisse ville kviknet til litt hvis jeg helte litt vann på dem?, men når jeg lettet på benet og «lettet litt på tanket» ble modern streng i ansiktet og ropte «jævla kineser!» Vet ikke hva slags kinesertype det er, men modern liker dem visst ikke for hun ble veldig sint. Da blir hun rød og hard i ansiktet akkurat som familen Nisse, men når jeg gjør nesen min myk, kaster meg rundt halsen hennes og gnir ansiktet mitt i hennes så blir hun seg selv igjen. 

Vi ventet leeeeenge, men det kom ikke noen Jesus. Kan man bare la være å komme i sin egen bursdag da? Egentlig synes jeg det var helt greit at han ikke kom jeg for vi spiste mat likevel og da kunne vi dele alle gavene. Jeg fikk den gaven jeg hadde luktet i posen, et nytt tyggebein og en ny gris……..som heller ikke grynter lenger, men den gjorde det når jeg fikk den. Kanskje bra han Jesus ikke fikk den siden den gikk i stykker med en gang………etter at jeg hadde gnagd litt på den. Tror kanskje han hadde blitt litt skuffet over en del av de andre gavene også for det var en del «jentestæsj» der, klær, smykker, kjøkkenmaskin osv. Jeg kjenner jo ikke han Jesus, men det er jo ikke så mange tobente gutter som liker jentestæsj.

Det ble en fin bursdag, selv om han som hadde bursdag ikke kom. Jeg ble mett og trett å måtte ta meg en lur på sofaen. Neste år skal jeg ønske meg sånn bursdag jeg også…….og jeg skal komme så jeg får alle gavene selv……….håper jeg ikke får sånn jentestæsj. Familien Nisse blir ike invitert for de var skikkelig partybremser og ingen behøver å vaske seg eller gå i jentete kåper og blinggreier rundt halsen.

Vi blogges 🙂 Voff!

«Det ække lett å værra kuul…….når man har fått vaksine»

 

(leses med Kongsbergknekk i knærne og tregt «Plata-sig»)

Urian: dø Petter esse?

Petter: Hva virr’u a esse?

Urian: I det siste har jeg liksom esse, gått og tenkt meg om litt esse, og finni ut esse, atte jeg er å’leit esse, men verden er kjip esse, så jeg sier det nå esse, mens det er lenge igjen til jul esse, det ække lett å værra kuul esse

Petter: Hæææ?

Urian: Her i går esse, stakk det innom en kis esse, han stakk meg med en nål esse, jeg følte meg snål esse, og så vill’n ha stål esse.

Petter: Stål? Jæ har aldri hørt makan til gnål esse

Urian: Jeg sa: Virru ha flatt stål, fotstål, rundt stål, rustfritt stål, krom eller vanadium,
mangan eller magnesium esse Og han sa: Jæ trenger gryn esse Og jeg sa: Virru ha bygg-gryn, havregryn, sagogryn, risengryn, og helkorn, halvkorn, sammalt korn og
finmalt korn

Petter: kuul’n esse

Urian: Mener’u sett’n i kjøleskape’ esse?

Petter: Jeg mener løye’n esse

Urian: Det er vindstille ute esse

Petter: glem det esse

Urian: Jæ kjente meg utfrika i går esse, så jæ tok en tur  i stallen esse, for å få kuula ned hjernebarken esse, og der traff jæ en speedkis som het Duco. Jæ spørt’n: Har du no’ syre esse? han sa: Virru ha saltsyre, eddiksyre, svovelsyre,
maursyre, garvesyre, blåsyre, pedalsyre, magasyre

Petter: Magasyre???……har’u frika helt ut elle’?…..esse

Urian: Jæ sa: Harru en rev esse?, og han sa: Rødrev, blårev, sølvrev, hvitrev, tamrev,
villrev, Jydske rev og Skagerrak. Jæ har no godt gress esse. Jæ sa: Har’u ikke an’t å melde, og han sa: Fire hjerter
Og jeg sa: glem det, jeg følte mæ tråkka på, langt ute og langt nede esse. Det va’kke en hipp kis esse

Petter: Duco er en kul kis han esse

Urian: dø Melis esse?

Melis: la mæ værra i fred’a esse

Urian: Si mæ, ær’u hypp på meg esse?

Melis: Hypokonder, hypotek, hypofyse, hypotese

Urian: Jeg er hypp på et nummer esse!

Melis: Fjorten, seksten, enogtjue, firogtjue, syvogtyve, åttogtredve, hundreogfemogseksti, ni, hundre og tre tusen sjuhundreogfemogseksti

Urian: Jeg er hypp på et stikk esse!

Melis: Værsågod, virru ha bistikk, vepsestikk, myggestikk, sistestikk, fem kort, lårkort, svarteper og poker

Urian: Glem det esse……jeg er sliiiiten esse

Pus: HALLO!!!!!…….Kisen var VETERINÆR!……..og spøyta var VAKSINE!………og jeg er SLITEN!………så VÆR STILLE!………ESSE!

En lite innlegg fra en sliten gjeng som alle fikk vaksine i går 🙂 Takk til Øystein Sunde for inspirasjon (Desverre ingen bilder da den utskremte bonde-fotografen ikke fikk tatt et eneste bilde av de 7 dyrene som fikk vaksine…….knurr!)

Vi blogges 🙂 Klem

Melis blir torturert

 

Hei 🙂

På Follofarmen er vi veldig glad i dyr, men noen ganger må vi gjøre ting med dyrene som de ikke setter pris på i det hele tatt. Hestene synes det er helt unødvendig å tilbringe noe som helst tid på en ridebane eller å stelle tennene eller rennende øyne. Sårstell på Pus etter at hun har vært ute å hilst på nabokattene om natten er ikke poppulært heller ikke å bli tvangsforet med flytende medisiner. Fisken like forståelig nok ikke å bli fanget og flyttet på. Neglklipp er en aktivitet som for enkelte av hundene (les: Petter og Melis) kan fortone seg som rene torturen. Det er ikke det at det gjør vondt, men det kunne jo hende at det kom til å gjøre vondt. Petter oppfører seg som om vi tar fra han noe livsviktig for hver negl som blir klippet. Melis derimot hyler så vi hopper himmelhøyt…….i tilfelle det skulle komme til å gjøre vondt. Når hun synes vi har hærset med henne hevner hun seg nesten alltid på Urian.

Vi blogges 🙂 Klem