Sorgens lærdom

Jeg sa jeg kanskje skulle skrive noen ord om hvordan jeg opplever sorgen etter pappas død og her kommer det……..dvs her kommer maaaaaaange ord om hvordan jeg opplever det. Håper du orker å lese alt. Jeg har litt problemer med å fatte meg i korthet 😉 All sorg er individuell så dette er bare mine betraktninger.

SORG

SORG……sorg sorg sorg sorg. Når man sier ordet mange ganger hørs det rart ut. Det sier liksom ingen ting om følelsen det beskriver. Det er jo bare en bokstav fra ord som borg eller torg. Burde ikke et ord som liksom skal beskrive noe som er så sjelesettende være noe helt spesielt?……….ikke en bokstav fra så alminnelige ord som handler om helt andre ting. DYP SORG……høres litt riktigere ut. JEG ER I DYP SORG………..høres enda riktigere ut, litt mer verdig og alvorlig liksom………og TOTALT ABSURD og UVIRKELIG!

Jeg synes egentlig mennesker  i sorg er skummelt. Sorgen er like individuell som menneskene som bærer den. Det er helt umulig å vite hva den aktuelle personen i sorg ønsker at vi skal si eller gjøre. Noen synes ordet kondolerer nærmest er krenkende, andre synes det er dekkende og helt greit. Noen frykter at du skal få dem til å gråte, mens andre ønsker å gråte sammen med deg. Noen nærmest visker den døde bort fra sitt liv med en gang, mens andre ikke kan få snakket nok om vedkommende. Ikke lett å vite hvordan man skal trå rett i møte med sørgende mennesker……….og å tråkke rett MÅ man! Man vil jo ikke være den som sa noe dumt eller noe sårende (som sikkert kommer til å bli husket og snakket om for all fremtid) når man møter et menneske man vet har det vondt. Eller må man det? Trå rett? Og hva vil det si å trå rett i en slik situasjon?

Er det slik at alle regler for komunikasjon og samhandling opphører når noen er i sorg? Mitt svar er nei. Tapet av pappa er mitt første møte med dyp sorg. Jeg har selvfølgelig ikke blitt over 40 år uten å oppleve sorg. Jeg har sørget over tapet av besteforeldre, venner og kjærledyr, men å miste noen så nær, gir sorgen en annen dimensjon……dybde. Tidligere opplevde jeg mennesker i dyp sorg (bruker de ordene for å beskrive noen som har mistet noen som står dem veldig nært) nærmest som medlemmer av en «klubb» hvor jeg ikke var medlem…………bærere av en hemmelighet jeg ikke visste noe om. Jeg kunne ikke si ting som «jeg vet akkurat hvordan du har det», for det visste jeg jo ikke. Jo da, jeg er sosionom, har opplevd masse traumer i mitt liv og vil selv si jeg har en ganske godt utviklet evne til empati. Likevel følte jeg alltid en stor usikkerhet med disse «klubbmedlemmene» med «den store hemmeligheten». Har alltid følt at det var min oppgave å nærmes lese deres tanker for så å måtte si akkurat det rette eller gjøre akkurat det rette.

Å være «den sørgende» har i så måte vært «godt». Høres sikkert rart ut, men det er jo en rolle man ikke kan gjøre så mye feil i. Neste alt er lov og mange av de du møter gjør som jeg gjorde, tar nesten alt ansvaret for hva som blir sakt eller gjort. Det var noe av det første sorgen lærte meg: det er ikke sånn at alt ansvar hviler på oss som møter en i sorg. Hvis jeg ikke tåler å gråte er det noe JEG eier, hvis ikke du tåler min gråt er det noe DU må eie. Hvis jeg tolker alt du sier og gjør i verste mening er det MITT problem, og hvis det du sier ikke kommer fra et sted med kjærlighet og omsorg er det DITT problem. Det er lov å si «jeg vet ikke hva jeg skal si» eller «jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det». Du behøver ikke engang å si noe, det eneste må-regelen er «å se». Selv om den sørgende har mest lyst til å synke i jorden når den møter deg, er jeg overbevist om at å se vedkommende er det riktige å gjøre.

I sosialt arbeid (som er mitt fag) lærer vi at selv om peronen du jobber med tydelig ikke ønsker eller klarer å snakke om noe du tror kan være et problem for vekommende, er det viktig å formidle at du er der hvis eller når vedkommende øsnker å prate. Vi sier ting som: jeg får en følelse av at du kanskje har opplevd …………., hvis det stemmer så skal du vite at du kan snakke med meg om det når eller hvis du øsnker det. Med dette mener jeg ikke at vi alle skal opptre som sosialarbeidere, men «å se» en i sorg er det samme som å si at «jeg tåler din sorg» eller kan til og med kanskje være en måte å fortelle den sørgende at «du må å tåle din egen sorg». Sorg er like naturlig og viktig som glede, og det er ikke omsorg å hjelpe en person til ikke å sørge. Sorgen har en funksjon og bærer alltid med seg viktig lærdom for den den rammer. Nå høres det ut som om jeg tror jeg har blitt ekspert på sorg bare ved å oppleve det en gang, men her snakker jeg nok mest som sosialarbeider. Vi er ikke tankelesere og, som ellers i våre liv, må vi tørre å be om hjelp når vi trenger det og å tørre å tilby oss å hjelpe.

Hva slags stor lærdom er det da sorgen har bært med seg for meg (bortsett fra at den er fryktelig trist)? Egentlig har jeg vel ikke det helt kart for meg enda. Det jeg vet er at mye av det jeg så for meg at den skulle bære med seg, ikke kom……..i hvert fall ikke enda. Døden har alltid skremt meg og samtidig fasinert meg. Hva skjer når man dør? Finnes det et liv eter døden? Dette er noen av spørsmålene jeg har brukt mye tid på de siste årene. Å holde noen i hånden når de trår over «på den andre siden» trodde jeg vill gi en eller annen sjeleendrende innsikt eller følelse. Nope! Nada! ingen ting! ingen følelse av at sjelen forlot oss eller et glimt av «the after life». Lettelse, tomhet, nummenhet, tristhet……masse følelser, men ingen dypere innsikt, kalde gufs i rommet (bortsett fra den trekken som er på Ullevål hele tiden) eller følelse av å ha pappa nær! Mange med meg har sikkert sittet klistret til skjermen på søndager og latt seg fasinere av og undret seg over hendelsene i tv programmet «Åndenes makt». Her var det hverken ånder eller makt, i hvert fall ikke som jeg merket. Men kanskje er ikke det jeg snakker om nå sorgens lærdom, men dødens lærdom……og den klubben er jeg jo ikke medlem av enda.

Det jeg har lært er at den dype sorgen er sjeleendrende. Med det mener jeg at man ikke kan komme ut av den uten at den har forandret deg på en eller annen grunnleggende måte. Det første jeg lærte noe om er hvordan liv binder oss sammen, hvordan et dødsfall kan føles som om man fjerner et ledd fra en lenke……lenken blir brutt og en sirkel opphører………eller blir den sluttet? Jeg føler jeg har mistet et bindeledd til en historie og en familie, men samtidig føler jeg et større ansvar for å føre nettopp denne historien og tilhørigheten videre. Jeg har mistet mitt sikkerhetsnett, livet føles mer skremmende og den eksistensielle ensomheten større. Samtidig er det en løsrivelse og en følelse av å bli gitt en ny mulighet til å mestre og lære, på egnhånd. Ensomhetene er større, men har samtidig fått en egen verdi og hensikt (uten at jeg helt klarer å sette ord på hva det er enda).

«Sorgen rammer» sier man og jeg tror jeg vet hvorfor. Sorgen har makt. Den er der hele tiden, men noen ganger kan den nesten være god og trøstende, andre ganger «rammer» den……..når man minst venter det. I situasjoner hvor jeg minst venter det kan den «ramme» meg som lyn fra klar himmel, sette meg helt ut og gi en følelse av å være helt hul innvendig eller så fylt at tristhet at det nesten ikke er plass til pusten. Den lever sitt eget liv, har makt og jeg rår ikke over den. Den tar ikke hensyn til om det passer, når det passer, om jeg orker eller ikke, vil eller ikke. Den tar seg til rette og gjør som den vil, men jeg har også lært at den ikke har all makt. Den eksisterer ikke alene og er ikke uten svakheter. Sorgen gir deg valg. Du velger selv om den skal være en guide til nye lærdom, om den skal lukke eller åpne dører. Er ikke sorgens invitasjon kjærligheten? Hvis du ikke har elsket kan du da sørge? Er ikke sorgen bare en annen side av kjærligheten? Et monument over hvor stor kjærligheten til den du sørger over var. Kanskje burde vi vært flinkere til å «bære» den, vise den frem (slik mange andre kulturer kanskje er flinkere til enn oss nordmenn). Vi aksepterer at kjærligheten vises frem og hylles (i vert fall til en viss grad), kanskje burde vi gjøre det samme med sorgen.

Hvis noen spør hvordan det går med en sørgende og svaret er «bra» blir han/hun ofte beskrevet som sterk og flink. Med bra mener man da ofte at sorgen ikke synes, at man er flink til å sjule den eller holde den privat. Ville man si det samme om en som sjuler kjærligheten. Noen blir selvfølgelig også brydd av kjærlighet som «vises frem», men de fleste av oss synes vel at det er en god egenskap å tørre å vise at man elsker noen? Hvorfor er vi da så redd for at noen skal vise at de sørger over den samme personen?

Pappa holdt min hånd i over 43 år, jeg fikk holde hans når han begynte ferden på det jeg velger å tro er hans reise hjem. Tre måneder på sykehus, med alt han gikk gjennom, gav mange vonde bilder, men det som står tydligst for meg er bildet av hånden hans i min. En hånd som har gitt, holdt og trøstet meg gjennom mine 43 første leveår. Det er et godt bilde som vitner om våre egne liv og det livet vi delte.

Jeg er fortsatt sorgens lærling og er nok ikke av de flinkeste til å gi den rom eller å vise den frem, men jeg har invitert den inn og har tenkt å gjøre mitt beste for å være en god vert.

Jeg er hverken filosof, poet eller spesielt erfaren når det kommer til denne type sorg, men om ikke annet fikk jeg satt noen ord på det som beveger seg i meg om dagen. Kanskje kjente du deg igjen i noe av det?

(Beklager det som sikkert er 1 mill skrivefeil, men jeg er litt dyskektisk, en liten «arv» fra pappa)

Vi blogges 🙂 klem

Mitt livs mørkeste dag

Hei kjære lesere

Så var dagen jeg har frytet så inderlig kommet, dagen da pappa måtte forlate oss. Han tapte kampen mot sykdommen på fredag og vi fikk ikke julemirakelet vi hadde håpet på. Sorgen er nesten større en kroppen vil bære og det hele føles uvirkelig. Verden ble plutselig et mer ensomt og skummelt sted å være for en «liten» pappajente. Nå blir juleforberedelsene blandet med planlegging av begravelse og det hele virker ganske surreaslistisk. De siste tre måneders opplevelse av pappas tøffe kamp siger innover og det hele føles så forferdelig urettferdig. Stolen han tilbrakte det meste av sommeren i på hytta i Fredikstad står tom. Det er ufattelig at han aldri mer skal sitte der og se på sjøen og båtene. 

Pappa jobbet med data og uten han hadde nok ikke denne bloggen blitt realisert. Han var utrolig engasjert i alt jeg drev med og det var aldri nei i hans munn når jeg spurte om hjelp med noe. Midt opp i hans livs kamp ytret han bekymring om at jeg forsømte bloggen min når jeg var på sykehuset med han hver dag. Han ønsket at jeg skulle lykkes med dette «prosjektet». Han var programerer og kunne egentlig ikke så mye om de feltene man er inne i når man blogger, men når jeg fortalte at jeg ønsket å sette i gang med dette satte han av flere dager til å lære seg det han trengte for å hjelpe meg. En av de siste samtalene vi hadde handlet faktisk om bloggen. Vi snakket om det å laste opp videoer og hvordan jeg hadde slitt med det. Han sa han skulle se på det for meg når han kom hjem, men et drøyt døgn etter var han borte.

Jeg er helt nummen og vet egentlig ikke helt hva jeg skal si nå. Føler jeg liksom burde si eller gjøre noe stort som viser hvor stor min kjærlighet til pappa var……og fortsatt er, men ord blir så fattige og ingen ting synes å strekke til. Ville bare stikke kort innom og si i fra til dere som følger med vårt liv her på Follofarmen. Bloggen har vært til stor trøst og hjelp for meg de siste månedene og vil nok bli enda viktigere fremover. Nå kommer jeg ikke bare til å blogge for meg selv, men også til minne om min kjære pappa.

Til vi ses igjen pappa: Jeg elsker deg <3

Vi blogges. Klem

Et førjulsmareritt og en bit av Paradis

Hei kjære lesere <3

Midt oppe i all førjulskos, pynt, glitter og levende lys, gjennomgår min famile sitt livs verste mareritt og pappa kjemper sitt livs største kamp. Kampen skulle være mot kreften, men har endt opp med å bli en kamp mot sykehuspåførte infeksjoner. I en berg og dalbaneliknende ferd dras vi ned i de dypeste daler hvor alt er mørkt, vondt,groteskt og frykten nesten uutholdelig. Vi løftes opp på høye berg med håp, lys og nesten auforisk glede bare for så å bli dratt ned i de mørke dalene igjen.

«Du gis ikke mer enn du kan klare å bære» sies det. Når tankene på døden til tider føles som en trøst, de vonde følelsene kjennes ut som de skal sprenge brystet ditt, sorgen blir så stor at selv tårene fortrenges, sjelen skriker at den ikke orker mer og du konstant forhandler med høyere makter i bønn om ditt eget eller din kjæres liv…….da bør du ha ditt eget lille hjørne av paradis å flykte til for «å klare å bære». Et sted hvor du kan gjemme deg fra alt det vonde, la sjelen hvile og samle kreftene du trenger til å fortsette å kjempe, håpe og leve.

For meg inneholder julen mye av det jeg trenger for å samle krefter til å møte hverdagens mange prøvelser: familie, musikk, farger, kreativitet, samhold, nestekjærlighet, sukker og glitter 🙂 Men når prøvelsene blir så tore at selv julens mange gleder ikke kan trøste, har jeg mitt eget lille hjørne av paradis jeg reiser til for å samle krefter. Det er ikke lenger et sted jeg kan besøke rent fysisk, men et sted jeg kan reise til i mine tanker, mitt barndoms paradis – en liten seter i Verjedalen i Numedalen (Buskerud) som vi kalte Øyi.

Øyi var bestemor og bestefars (pappas foreldre) sommerparadis. En nedlagt seter som de leide av en lokal bonde. Det ble kalt Øyi forde seteren var omringen av vann på alle kanter. På baksiden lå en liten elv og foran hoppet ørreten i små myr-tjern. Bestefar elsket å fiske og han kjente vannene i området som sin egen bukselomme. Her lære jeg å kaste med fluestang ved å tørrtrene på jordet mens bestefar instruerte, tre mark på kroken, rense fisk og knekke nakken på fisken jeg fanget. Det var min oppgave å ro oss eller besøkende frem og tilbake over tjernet i en gammel trebåt som lakk som en sil og luktet av fisk. Jeg husker fortsatt hvor mye selvtillit det gav meg, en liten jente på kanskje 6 år, når jeg alene kastet meg i båten og rodde over til ventende gjester for å ro dem trygt i havn på andre siden mens de skrøt av hvor flink og stor jeg var.

I den lille elven på baksiden hentet vi vann, vasket oss, puset tenner, fisket, badet og der kunne jeg være hele dagen å leke mens lyden av rennende vann skjøv bort alle bekymringer og roet sjelen. Selv tannpussen var morsom her når bestemor tok ut gebisset og laget grimaser så jeg lo så jeg nesten falt i vannet.

I den lille seteren hvor det hverken var strøm eller vann, men kun et rom med et lite spisebord, noen stoler, en peis, en sofa og en seng (som liknet på de du ser i gamle norske eventyr), en parafinlampe og en liten matbod tilbrakte vi kveldene. Her spiste vi sprøstekt ørret og fleskepølse på brødskiva, bestemors ihjelkokte hønsefrikasè og kald rabarbrasuppe, selvplukkede multer på tørt alminnelig brød og det var de beste måltidene jeg kunne få. Her sovnet jeg til mine besteforeldres tryggende during mens de snorket om kapp og våknet til deres plystring og lange samtaler i søvne. Her satt bestemor og jeg i døråpningen og så på sommerregnet som pøste ned mens vi ventet spent på hva bestefar hadde med seg i fiketaska når han kom hjem eller bestefar som furtet i leteltet forde vi hadde ledd av han når han snakket i søvne under middagsluren. Det luktet av melkeprodukter fra en svunnen tid hvor setra var i drift, myggstift, fisk og bestemors høsnefrikasè.

Så pappa : når de mørke dalene virker så dype og mørke at det virker som vi aldri skal komme opp kan vi lukke øynene sammen og reise til Øyi, høre elva renne forbi, kjenne lukten av sprøstekt ørret, høre bestemors latter mens hun forteller sine skrøner, dra på fisketur i den gamle trebåten (jeg kan ro 🙂 ) , legge oss på ryggen på jordet midt oppi fiolene å se på skyene som sakte beveger seg over den blå himmelen som store bomullsdotter og sette oss ved elva med bena i det kjølige vannet og la lyden av rennende vann skylle bort våre bekymringer. Her kan vi være sammen, samle krefter og for et lite øyeblikk glemme det vonde vi nå står oppe i.

Vi blogges 🙂 Klem

Hvordan komme i julestemning ?

Hei 🙂

I dag har jeg sett litt nærmere på hva som setter oss i julestemning her på Follofarmen. Som nevnt flere ganger skal det egentlig ikke noe til for å sette meg i julestemning for den kommer automatisk når kalenderen viser at vi er i slutten av august. For andre skal det kanskje litt mer til. Hvis du synes det er vanskelig å komme i den rette førjulstaningen kan det hende du her finner noe gode tips 😀

Etter flere års observasjoner i vår lille famile har jeg en hypotese: hos menn og kvinner trigges julestemningen i forskjellige steder av kroppen. Jeg vil hevde at menns julestemning-triggerpunkt ligger som vist på figur 1:

Kvinner, som de fanatsik komplekse skapningene vi er, har sine julestemning-triggerpunkter som vist på fig.: 2:

Jeg vil underbygge min hypotese ved å se nærmere på hva som setter Bonden i julestemning og hva som setter Budeia i julestemning (dvs jeg er jo der halparten av året uten videre stimulering, men jeg vil se på faktorer som forsterker min julestemning).

Bondens juletemnings-triggere:

1. Juleøl

Det første tegnet på at Bonden forbereder seg til jul er et kjøleskap fult av juleøl. Alle skal prøves og skal man drive en seriøs smaksundersøkelse hevder han at man bør ha en 6-pack av hver type. I år var det Frydenlund som gikk av med seieren, men Hansa og Aass var visst heller ikke så verst 🙂

2. Julemat

Personlig er jeg en sterk motstander av Bondens julestemning-trigger nr 2 som er julemat. Hvert år tar han på seg den store oppgaven det er å prøvesmake de ulike typer av julemat som finnes, spesielt er det viktig å gå igjennom alle typer julepølse. Jeg mener julemat bør forbeholdes julaften, men Bonden mener kvalitetssikring før den store dagen er viktig.

Foreløpig er det bare Gilde sin pølse som er utforsket, men i kjøleskapet venter disse to herlighetene på Bonden (som på dette bildet er veldig møkkete da jeg dro han ut fra under en bil han holder på å reparere for å posere til blogg-bilde 😀 ). 

3. Julekaker

Julekaker baker vi stort sett selv, men her tar Bonden ansvar for alle de der ute som ikke kan, orker eller gidder å bake. Her er det spesielt pepperkaker og smultringer som kvalitetssikres. Foreløpig har det gått ca 1 boks av hver, men vi er jo bare i begynnelsen av november og innen julaften har han klart å innta betydlige mengder og merker av julekaker.

Budeias julestemnings-forsterkere:

1. Julemusikk

Jeg kan lytte til og synge julesanger hele året, men når julen nærmer seg øker det i intensitet. Jeg har allerede hørt på julemusikk i bilen i ca 6 uker og har begynt å planlegge hvilke julesanger jeg skal synge inn og lage video av. Jeg er nesten alt-etende når det kommer til julemusikk, men når jeg synger går det stort sett i de engelske sangene med et litt jasset preg.

 2. Jule-episoder av såpeserier

Allerede i oktober kommer julen til de fleste såpeoperaene på TV. Da er det pyntet som bare amerikanerene kan pynte, det synges juledanger og alle karakterene er snille, selv de slemmeste av de slemme.

3. Julefilmer / DVD’er

I oktober/november begynner TV-kanalene å sende julefilmer og butikkene graver frem det de har av jule-DVD’er. Jeg sluker alt og får med meg så mye jeg kan.

 4. Julegodterier

Mens Bondens mage fylles opp med julepølser, julekaker og juleøl, tar jeg på meg oppgaven med å kvalitetssikre julegodteriene og julebrusen. Så langt smaker alt som det skal 😀

5. Julepyntede butikker

Selv om jeg bure ha forbud mot å gå i butikker med julepynt fordi jeg ikke kan la være å kjøpe noe, tilbringer jeg betraktlig med tid der. Synet av ting som glitrer har en narkotisk-effekt på meg og jeg er som et barn i en godtebutikk. Det er fint med et stort loft og en egen garderobe når man han behov for å gjemme sine siste julepyntinnkjøp, men det hjelper lite når Odelsjenta sladrer til Bonden i redsel for at Budeia handler bort alle pengene på ting som glitrer.

I tillegg til dette er jule-reklame i posten, julegave-laging og planlegging av jule-høytiden med på å holde jule-dileriumet på et konstant nivå hos Budeia.

Jeg vil si at min seriøse undersøkelse basert på observasjoner over flere år bekrefter min hypotese: menn har julen i magen og kvinner rommer julen med det meste av sin kropp. Hvis du tilhører de som synes julen kommer alt for tidlig så husk: If you can’t beat them, join them 🙂 Da er det bare å la julen innta kropp og sinn.

Hva får deg i julestemning? Jeg hører veldig gjerne fra deg 🙂

Vi bloggen 🙂 Klem

Bønder i «Plankebyen»

Hallo folkens 🙂

I dag har FolloFarmens tobente vært på tur i Plankebyen og Hvaler. Endelig kunne vi ta oss en tur og feire bursdagen min med mamma og pappa. Det er jo snart en måned siden jeg hadde bursdag, men det har vært så mye «greier» at anledningen bød seg ikke før nå.

Med Egil «Solberg» Rese bak rattet…….

……..positiv ungdom i baksetet………

………Madcon på full guffe på anlegget (for vi var nemlig «oldinger» når vi spilte lavt)……i en bil som holdt ca 45 varmegrader fordi teknisk avdeling insisterte på ha full kontroll på hvordan klima anlegget virket (på veien hjem ga undertegnede en hjelpende hånd og da blåste det deilig og kaldt)……..

……….og med en bloggende husmor knipsende ut av bilvinduene i passasjersetet, var vi på vei. Etter å sikkert ha overbevist et dusin bilførere om at de enten hadde politi i helene eller ble tatt i atomatisk trafikkontroll fordi budeia knipset i vei med blits bak dem i bl.a tuneller, måtte dette bygget foreviges……

….og i tradisjon tro måtte jeg fortelle mitt reisefølge om at her ble min første hund, schæferen Ringo, kremert. Det er (eller kanskje var) et destruksjonsanlegg for dyr. Jeg tilbrakte en helt dag her med et team fra TV2 for over 20 år siden. Trude Teige brakk seg det meste av dagen p.g.a lukten og jeg ble filmet mens jeg var med på en kremasjon av en schæfer som ikke var min. Dette ble det laget en reportasje om som så ble sendt på Holmgang. Etter at den positive tenåringen i baksetet kan opplyse meg om at hun har hørt historien 100 000 ganger og at det dessuten er feil sted jeg fotograferer (, men jeg tror det var riktig) fokuserer fru Rese sin oppmerksomhet på reisen.

Fredrikstad, som egentlig er Sarpsborg blir kaldt Plankebyen……..forvirret? Vel, da kan jeg opplyse om at Fredrikstad ble bygget i 1567 av Fredrik II som en gjennoppbygging av Sarpsborg som hadde blitt brent av svenskene i forbindelse med krigen mellom Danmark-Norge og Sverige. Navnet Fredrikstad ble tatt i bruk i 1569.  Avskaffelsen av sagbruksprivilegier i 1860 førte til Fredrikstads viktigste vekstperiode. På relativt kort tid ble den lille handels- og sjøfartsbyen forvandlet til en av landets mest betydelige industribyer med sagbruksindustri og teglverksindustri som de viktigste industrier. På grunn av dette fikk Fredrikstad tilnavnet «Plankebyen» (Wikipedia). Nei!, vi var ikke her for å handle plank, men for å besøke mine ferierende foreldre.

Vel fremme ble vi møtt av «Frækstads» mest entusiastiske velkomstkommite, Dino. Tenk om mennesker hadde ønsket hverandre velkommen slik som hunder ønsker oss velkommen? Da tror jeg muligens vi hadde blitt slått ned eller tvangsinnlagt et eller annet sted.

Når det i tillegg blir flagget for bursdagsbarnet, kan man jo ikke annet enn føle seg velkommen og satt pris på.

Etter å ha kjølt oss litt ned med kald drikke, fått noe av høselen tilbake etter en time med Madcon på full guff, nytt utsikten fra hytta og stemt Egils forslag om middag på Hvaler ned, satte vi nesa mot Fredrikstad by.

Vi vandret litt langs havna og så……..

……lurte vi veldig på hvor vi skulle spise? Egil sendte lange, lengselsfulle blikk mot Hvaler, men etter å ha forhørt oss med en «innfødt» ble vi tipset om et sted som heter «Katti».

«When in rome do as the romans do»………så Katti ble det 🙂

Etter å ha spist deilig mat (som denne grønne bloggeren først husket å fotografere når den nesten var spist opp)……

…kjølt oss ned med kald drikke……..

…….klina litt……

……mottatt gave (som jeg gleder meg til å kjøpe enda mer kule kake-pynte-ting for)…..

…….tukla med mammas kamera…..

…..som resulterer i 34 slike bilder…….

…takket vi verdens kuleste bestefar (som for øyeblikket prøvelånte Egils Rayban-briller) for maten og satt nesa mot…………….

……jepp! HVALER!…… Det skal han ha Egil at når han har satt seg noe i hodet gir han seg ikke med det første.

Etter å ha forsert flere broer og en tunell, nådde vi målet……

….Skjærhalden på Kirkeøy på Hvaler.

«Det var det jeg sa! Her er det fint å spise dessert». Jo da, stabeistet viste seg å ha helt rett. Det var kjempefint der og vi koste oss med……..

…mer godt, kaldt drikke og …..

…dessert…….

på dette koslige stedet som het……

En særdeles fornøyd Egil med svigerser koste seg på Sjøbua mens resten av bøndene shoppet litt i bodene…..

……hvor det var utrolig mye ræl, men litt fine ting innimellom 🙂

Vi hadde bare så vidt fått svelget siste bit med eplekaka da selveste Kong Neptun skred opp fra de dype hav og tok et par låter. Kamilla syntes nesten ikke det var kleint i det hele tatt!!!!!……men de små barna storkoste seg…….

……og noen fikk til og med prøvesitte Kong Neptuns trone :-)……..

…….og hilse på hans undersåtter.

Etter å ha sett oss litt rundt og……

……nytt mer vakker utsikt, satte vi nesa hjem igjen til tre firbente som syntes de hadde vært veeeeeeeeeeldig lenge alene hjemme.

En superfin bursdagsfeiring som kom sent, men ble utrolig flott 🙂 Tusen takk til mamma og pappa……….og Egil som insisterte på at vi skulle dra til Hvaler, noe som ble en flott sommeropplevelse.

Vi blogges og prekas senære da sø! 🙂 Klem

FolloFarmens badenymfer

Hei kjære lesere 🙂

Nok en fin sommerdag på østlandet. Vi bestemte oss for å være skikkelig flinke og nyte enda mer sommer. Gårsdagen ga blod på tann så vi pakket sammen til timer ved sjøen og dro av gårde i dag også. Vi fant en strand vi kunne være helt alene på bare noen hundre meter hjemmefra, slapp hundene løs og slo oss ned. Det tok bare et par timer før det skyet over å begynte å regne, men vi fikk badet og kost oss den tiden vi var der.

I dag hadde jeg utstyrt meg med både kamera og videokamera og som lovet i går har jeg laget en liten bade-video til dere. Jeg advarer mot sterke sener av undertegnede i badedrakt, men «er det sommer så er det sommer!» Man får bade med den kroppen man har 🙂

Her er FolloFarmens badenymfer og en landkrabbe:

Vi blogges 🙂 Klem

«Ei merr er ei merr om hu går på to eller fire»

«Ei merr er ei merr om hu går på to eller fire» sa en gammel stallmester. Jeg antar at det han siktet til , var at «damer» har visse felles trekk. Det sitter langt inne å innrømme det, men jeg må vel kansje, etter å ha omringet meg med begge kjønn fra flere arter, si meg litt enig. Jeg har lenge ment at sosialiseringen vår må ta på seg «skylden» for deler av de forskjellene som er på mann og kvinne. I dag tror jeg nok at det er langt mer enn jeg trodde som ligger i «genene»……….eller kanskje jeg burde si hormonene…….?

Når man har mange dyr blir nemlig hormoner og kjønn fort et tema. I hvert fall hvis man har begge kjønn av en art. Der hvor dette oftest har vært oppe som et tema, er hundene.

Å ha to hanhunder kan være krevende nok, men kast en tispe inn i gjengen og man kan ha et aldri så lite problem. I dag som man avler på ren-rasede hunder kan man få mange uøsnkede resultater. Et av disse er hunder med i overkant mye kjønshormoner, særlig gjelder dette hos hanhundene. Både labrador og kinensisk nakenhund er raser hvor man ser en del han-individer som er vell «hormondrevne». Dette er i seg selv krevende da adferd som dominans og seksualisert adferd, overnfor både dyr og mennesker, ofte følger med. For vår del har dette artet seg på flere måter.

Petter f.eks har en litt kjedlig greie hvor han rir/jukker på alle to-bente som viser det minste tegn til frykt eller lukter hund, det være seg hanhund han synes han burde ha dominert eller tispe han synes ha satt igjen en god lukt på sin eier. Ikke bare, bare for uskyldige besøkende å ha 40 kg «jukkende» beist hengende rundt livet eller bli «jaktet» på og mobbet fordi man har vist frykt. Andre hanhunder skal domineres og tisper skal «nedlegges».

Urian er jo av en litt annen størrelse, men utfordringene er ikke mindre for det. Han er 2 år og midt i den verste «kjønsfrosk-alderen». I tillegg til å mene at Melis, som er tanta hans, er dama hans og skal beskyttes fra alt og alle, mener han også at jeg tilhører «haremet» hans. Det arter seg slik at ingen av de andre hundene skal være i nærheten av meg. Kommer Melis for nære så mobber han henne vekk med bjeffing, knurring, hopping og dytting. Når Petter nærmer seg kaster han seg rundt halsen min, gnir ansiktet sitt i ansiktet mitt mens han gråter lavt «inni seg». Det nye nå er at han knurrer når Petter kommer inn i rommet hvor han er. Petter, som den snille gutten han er, ønsker ikke bråk og viker unna. For uten å resultere i at Urian tror han er 2 meter høy og 4 meter bred, kan det synes som om Petter føler seg utenfor og har blitt litt deprimert 🙁 Han har tatt Urian en gang før og vi frykter nå at dette kan skje igjen.

Urian har også en greie med vann! Hvis han, Melis eller (Gud forby!) begge blir vasket synes han enten at han har blitt så kjekk at Melis burde falle for han, eller at Melis har blitt helt uimotståelig eller begge deler. Dette kan føre til at han piper og prøver seg på Melis i et døgn eller to. Vi kan våkne om natten av at idioten står i senga over Melis og piper og hun knurrer så det durer i senga. Det samme resultatet kan vi få hvis vi møter en hanhund Urian opplever som konkuranse. Da har vi det gående i et døgn eller to. Det er vel ikke overraskende når jeg sier at det er minst 4 baller som henger i en tynn tråd på FolloFarmen.

Melis er en liten diva. Hun vil helst bare sole seg, ligge inne på teppet sitt, ha på fine klær og spise god mat. Hun har ingen forståelse for at man må gå ut å tisse og bæsje når det er kalt eller vått ute. Hvis guttene ligger et sted hun vil ligge, legger hun seg bare oppå dem til de flytter seg. Hun er sterilisert, men det har gått Urian hus forbi. Melis er tilsynelatende en enkel dame, men som mange to-bente kvinner, har hun ofte en finger med i spillet når gutta oppfører seg som «duster». Så fort den lille divaen varsler om at hun hører noe eller synes gutta bør reagere på noe eller noen, bretter de opp armene og går til verks. De kan ligge å sove inne når de hører Melis bjeffe ute. Som huggærne høner stormer de ut og bjeffer som gale. De vet ikke på hva, hvem eller hvorfor de bjeffer, men kvinne i nød får frem krigeren også i de firbente. Møter vi andre hunder er det som vi kan høre henne si «kom a gutter, vi tar’n».

At hormoner eller kjønn skulle bli et tema med fiskene hadde vi ikke trodd, men der tok vi feil! Ikke lett når man har med dyr å gjøre som ikke har innover- og utovertiss. Det er jo nesten umulig å vite hva man får eller har……….til det er for sent! Når det gjelder koien er det bl.a ved mating kjønn kan ha en betydning. Hannen og hunnen har ulike måter å spise på. Hannen går opp, tar seg en munnfull og går ned for å spise. Hunnen går som en liten «pacman»i overflaten og spiser til det er tomt. Det betyr at hvis man har fått mange hunner og få hanner vil hunnene spise mye mer enn hannen og de vil vokse ulikt.

Det er et lite problem i forhold til «kåt» han-fisk. Når det blir varmt i vannet «leker» fisken. Det vil si at han-fisken svømmer etter hun-fisken og dytter på henne for å få henne til å legge egg. Problemet er når det blir mer hanfisk enn hunfisk. Vi har nå en gjeng på ca 5 store gullfisk. De går så hardt til verks at de nesten dreper hunnene……..for ikke å snakke om hvor mye skum det blir i vannet etter all leken. Når hanfisken er i «leke-humør» er de, som kåte hanner flest, helt i sin egen verden……….og veeeeeldig målrettet. Ingen ting kan få de på andre tanker. Vi kan til og med ta på dem uten at de bryr seg. Har hørt at karpe er fin matfisk. Lurer på hvordan grillet gullfiskhanner smaker!?

Hva så med farmens eneste, virkelige merr? I stallen er det, takk Gud!, ingen baller. Begge guttene er kastrert. Når det er sakt så er som regel hingster realle og greie hester, men det er kalrt at når 500 – 800 kg hingst værer en brunstig merr bør man ikke stå mellom. (her måtte jeg ta pause i skrivingen for å se på en fin grevling bak stallen. Melis spiste en stor bit sjokolade jeg hadde glemt å ta bort fra bordet). Duco og Zaino er greie karer og Nelly er faktisk den av «merrene» på Follofarmen som er minst merrete. Mange merrer kan være sure og humørsyke, men Nelly er en grei dame. Hun lar seg ikke pelle på nesen, hverken av to- eller firbente og er sin egen «frue», men hun er arbeidsom, kosete og grei.

Når det gjelder de to-bente merrene på Follofarmen, tror jeg nok Egil er enig med den gamle stallmesteren…….., men bare innimellom da 🙂

Som dere sikkert nå forstår er det ikke det samme hvilket kjønn man velger når man skal ha dyr og at det valget man tar kan ha stor innvirkning på hvordan livet med dyrene blir. Vi har mange utfordringer, men sånn er det å bo på en liten farm med mange dyr 🙂

Lesertallet på bloggen fortsetter å stige og det er jeg kjempeglad for. Velkommen til alle nye og jeg håper dere følger med videre. Legg gjerne igjen et par ord så jeg kan bli litt kjent med dere også 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Septiktank og L O V E

Hei 🙂 Mandagen var en særdelse lite begivenhetsrik dag på FolloFarmen. Vi var inne hele dagen og det meste av tiden hadde jeg Petter på fanget som er redd for tordenvær. Han liker ikke ting som smeller som torden, fyrverkeri osv. Da blir han urolig, peser og vil gjerne sitte på fanget å få trøst (forsøker og ikke trøste så mye for da tror han i hvert fall at det er farlig) eller gå å gjemme seg.

I dag har vi ventet på septikbilen. Det er mye som er annerledes her på landet enn det var i byen…………kloakk er en slik ting! I byen bæsjet vi bekymringsløst, men på landet er slike ting et samtaletema. «Hvilken løsning har du?» «Hvordan fungerer din?» «Hva koster det?» osv. Utrolig hvor engasjert man kan bli i kloakk-løsninger ;-D Vi har et mini-rense-anlegg som renser både grå- og sortvann. Dette skal ha service to ganger i året og slamtanken må tømmes ca 1 gang i året. I fjord fulgte ikke service-folkene opp avtalen. Anlegget gikk i stykker og vi måtte grave opp hele plassen foran stallen (noe vi enda ikke har fått reparert). Etter alt styret i fjor er vi nå nøye med å passe på at alt er i orden.

I dag var det på tide å tømme slamtanken. Da kommer det en stor septikbil med en lang slange og suger opp alt slammet.

Det er en litt sølete affære og gjett hvem som gikk rett ned i hagen og rullet seg i det septik-mannen hadde sølt!?

"Noen som snakker om meg?"

 Jupp! Grise-gutten-petter! Greit at han har et instikt som sier han skal skjule sin egen lukt slik at byttedyrene (hans forfedre jaget for 500 år siden) ikke lukter han…….., men å bytte den ut med lukten av et enda farligere rovdyr!?………..dummen! Kald dusj i hageslanget ble straffen for rullingen.

Jeg er en veldig dårlig «venter»…..jeg HATER å vente! Liker ikke å bli avbrutt i ting heller og derfor synes jeg det er vanskelig å sette i gang med ting før det jeg har ventet på er ferdig. Synge derimot er en fin vente-aktivitet. Så det var det jeg gjorde mens jeg ventet på septikbilen og denne videoen ble resultatet:

Vi er ikke alltid like glad i hverandre altså, men man må ta vare på de øyeblikkene som er 🙂

Ha en fin kveld

Vi blogges 🙂 Klem

Velkommen til FolloFarmen

FolloFarmen

Velkommen til FolloFarmen.no og vår blogg. Bloggen/siden er helt nyopprettet og er derfor under stadig utvikling. Her vil du finne sider og blogginnlegg om livet på en liten farm i Follo, menneskene, dyrene, bygging, baking, fisk og masse masse mer. Her kan du velge å lese det faste stoffet på sidene eller blogginnleggene som er sortert under kategorier. Hvis du f.eks bare er intressert i baking kan du enten velge kategoriene «FolloFarmen konditori», «Kaker»  osv som du finner til venstre på siden eller gå til sidene ved samme navn hvor du vil finne linker til de aktuelle kategoriene. Hvis du vil ha med deg alt er det bare å gå innn slik du har gjort nå så vil alle blogginnleggene komme fortløpende.

 

God lesing!

Nina: blogger og budeie