Velkommen hjem

Hei på dere 🙂

Da kunne jeg endelig innta bloggerstillingen og nyte en ukes skstremt hektisk jobbing.

Fete som julegriser har hestene endelig kommet hjem fra sommerbeite. Ikke det at de har vært så langt borte, for sommerbeitet er bare 500 meter hjemmefra, men det er godt å vite at de står trygt og godt inne om natten igjen. Ingen rovdyr, plagsomme insekter eller våte, mørke netter. Det var ingen protester når vi satte på dem grima og satte nesa hjemover.

Etter å ha ryddet inheininga sammen vår lille latviske venninne Aqville (som dere sikkert kommer til å bli litt kjent med senere) kunne hestene slappe av der mens vi la siste hånden på verket inne i stallen.

Det ble mange lange blikk fra innheiningen inn i stallen for her er det ingen som er i tvil om hva som er i ferd med å skje.

Det tok noen timer, men alt arbeidet ute på stallen har gitt resultater og jeg synes det har blitt så fint. Det er endel som står igjen på baksiden og ene kortsiden av stallen, men jeg har endelig klart å overtale Egil til å skaffe litt hjelp og murer skal bestilles for å gjøre ferdig veggene. Etter at vi måtte grave opp plassen foran stallen i fjord pga kloakken, vil det kreve en del arbeid for å få det til å se pent ut igjen. Men over til hestenes hjemkomst.

Først måtte sengene res opp……..

……og da er det godt med gode hjelpere. Noen bare observerer……..

……mens andre tar en mer aktiv del 🙂

Det skal masse flis til for at en stor hestekropp skal ligge godt.

Masse rent vann er viktig så ikke gress-vante hestemager får forstoppelse når de igjen skal spise høy.

Nye saltstener blir nok også satt pris på og er også viktig for hestens helse og «vilje» til å drikke nok vann. Drikker de for lite er det lett å få kolikk.

Alle børstene er vasket og klare til bruk.

Også «inne-stæsjet» har fått en fin-puss.

Da var alt klart til tre ivrige hester som endelig kunne ta natten i egne senger igen,

Deilig å se alt som nytt igjen 🙂

Bilder av hestenes forfedre er børstet støv av og på plass.

Rene håndlkler kommer godt med når hestene snart skal få en real vask.

Litt godis i krybba (som ble knipset smatidig som undertegnede snakket i telefonen – må jo kunne multitaske hvis man skal være blogger 🙂 ) hører med når man skal ønskes velkommen hjem.

mmmmmmm…….deilig å være hjemme 🙂

Etter å ha kost seg med krybbe-godiset, skal sengen inspiseres (her Zaino)…….

……før kveldsmaten inntas. Med den slanke midjen trenger man jo litt mat?…..ikke snat Nelly!?

«Eeeeh? Hadde ikke jeg gnagd av malingen her da?» Jupp!, men når er det fint og grønt igjen. Hold tennene unna Duco!

Mmmmmmm……..en annen ting man får hjemme er masse kos 🙂

«Hva driver du med a modærn? Slutt å blink med den greia»

Da lukker………

…..og slukker vi 🙂

Suffen venter og Egil kan høre den rope 🙂 Han var nede i stallen en time senere og da hadde Duco inntatt horisontalen alt. Tenker det er tre firbente som kommer til å sove godt i natt.

I morgen er det en liten tur til byen og så en liten utflukt på kvelden for å se på en hest som en venninne vurderer og kjøpe, før vi kaster oss ut i en nye runde for å gjøre klart for fisken som snart skal inn.

Ha en strålende torsdag 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Ren og pen stall

Hei kjære lesere 🙂

Nå har vel de fleste kommet tilbake til hverdagen og jeg håper alle har hatt en fin sommer. Her på Follofarmen har sommeren gått alt for fort og vi har gjort alt for lite, så nå er det, som jeg har nevnt tidligere, ganske stressende her. Når man har dyr kan som regel ikke ting vente og det samme gjelder når man er «farm-eier». Hvis dyrene skal ha det bra og bygningene ikke skal forfalle må man bare stå på. Når det er sakt skal det vel også sies at vi ofte gjør litt mer enn det som strengt tatt er helt nødvendig og da blir det jo ekstra mye å gjøre.

Vi bygget stallen for 5 år siden og har gjort alt selv. Den er bygget i to deler, en stalldel som er bygget i Leca og en del med vognskjul og trapp opp til høyloft som er bygget i tre. Høyloftet går over hele bygget og der har vi plass til å lagre høy for hele året.

Stallen har tre bokser, et salrom, vaskespilt (dvs dusj til hestene) og et vaskerom. Innredningen har vi tegnet selv og fått spesiallaget.

Med tre hester som står ute ca 10 timer hver dag i all slags vær, blir det ganske møkkete inne. Vi vasker derfor ned stallen hver sommer når hestene er på sommerbeite. Da blir det også tid til litt pussing og maling der dette trengs. I fjor, som i år, var vi sent ute med å vaske og det ble ikke noe tid til å male. I år bråbestemte vi oss for å male litt selv om vi er sent ute. Vi skal male tak og vegger og ellers flekke der det trengs.

Slik ser «soverommet» til Duco ut. Når han reiser seg opp etter en god natt søvn sparker han ofte bort i veggen og da blir det merker i brystningen. Han og Zaino har også gnagd litt på veggen og dratt malingen av på deler av innredningen. Når man tisser og bæsjer i senga si blir det jo også behov for en real vask.

Det første som må gjøres er å ta opp og trille ut ca 15 store tillebårer med gammel flis.

Selv ikke stallen er fri for stæsj og dette må jo også vaskes. Da er det godt å ha et vaskespilt hvor man bare kan spyle av alt sammen. Når det er gjort er det bare å ta frem kost, vaskebøtte og høytrykkspyler og sette i gang. Det tar en hel dag å vaske ned boksene, vaskespiltet og midtgangen og så er det bare å finne fram malingen.

Det meste av treverket i stallen er beiset med tjærebeis. Den holder seg utrolig bra, men selv ikke den kan overleve hestesko med pigger som sparker i veggen. Den eneste bakdelen med tjærebeis er at den bruker votter og vinter på å tørke. Når stallen var ny hadde vi hester med mahogny-tjærebeis-flekker i nesten et år, for ikke å snakke om pelsdekkede vegger. Siden vi er så sent ute kan vi derfor ikke male hele veggen og jeg har derfor sittet på en bruskasse og flekket over de hvite merkene med tjærebeis en hel dag. Skikkelig møkkajobb!

…, men det bli ikke så verst når det blir ferdig da. Over er det bilde av Nelly sin boks før og etter «flekking».

Stalldøra fikk også et strøk, men ser ut som den trenger et strøk til.

Malt innredning er fint, men ikke så lenge når man har en hestegutt som tigger ved å dra tennene opp og ned gitteret. Det går så malinga spruter til tider. Det hjelper heller ikke at de som har malt den i utgangpunktet ikke har gjort en veldig bra jobb. Det får vi ikke gjort noe med, så vi har bare akseptert at vi må skrape og flekke litt på det hvert år.

Først må all den løse malingen skrapes av……

…så må det grunnes med anti-rust-maling.

Og det er så langt vi har kommet. Det er masse igjen så det er bare å stå på…….

…så jeg kan få godguttene og godjenta mi hjem igjen snart 🙂

Ha en strålende helg alle sammen 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Greetings from costa del Follo

——————————————————————————————-

Til

Leserne av FolloFarmen.no

Norge

——————————————————————————————-

Kjære lesere

Sender en liten sommerhilsen fra costa del Follo hvor Nelly, Zaino og jeg tilbringer late sommerdager.

Hotellet, som er et 4-stjernes friluftshotell, er bra, men fasilitetene kunne vært litt bedere. Hotellets pool er for lite for oss og bare beregnet for de små gjestene.

Været har vært veldig vekslende og mye regn har gjort gulvet på hotellet veldig klissete, men en fordel med regn er at de andre gjestene på hotellet ikke liker det og da holder seg på rommene sine. Her er det mange nasjonaliteter: mygg, fluer, knott, klegg, og kuklegg (brems). Felles for dem alle er at de er veldig innpåslitne og aggressive. Jeg mener ikke å være rasist altså, men kukleggene kunne jeg ønske fant seg et annet feriemål.

De er ikke større enn ca 3 cm, men snakk om kranglefanter! De lager lyd hele tiden og biter som bare det. Det hjelper ikke å fike til dem med halen heller og noen ganger er  å legge på sprang eneste løsning for å bli kvitt dem. Beboerne på nabohotellene er stort sett hester og greie typer, bort sett fra en:

Han her er en ordentlig kranglefant! For et par uker siden kom han inn på vårt hotell og begynte å yppe. Zaino og jeg forsøkte å jage han ut, men fyren ville ikke gå. Tror han hadde fått et veldig godt øye til Nelly, og vi hadde et svare strev med å holde han unna henne. Dumme merra fløy der å vrikka på stjerten, ikke rart stakkaren ble helt utafor. Glad jeg kvitta meg med ballene for flere år siden eller så kunne han der vært meg. Han beit godt fra seg småen, men sårene gror fint.

Dagen i dag har vært kjempevarm og da er de små gjestene her helt gale. De suger seg fast og det er så mange av dem at det er til å bli gal av. Gjett om vi ble glade da de to-bente tok oss med på spa?!!

Vi fikk noen timer i kjølige omgivelser, uten klengete, små kryp.

Først fikk vi en klipp av hovskjeggene. Der har vi masse små leieboere som heter midd, så det var utrolig deilig å bli kvitt det.

Ikke rart dette var varmt og kunne huse flere kolonier med snyltere? Etter klippen fikk vi en deilig avkjølende dusj med hibiskrubb-vask av bena. Så fikk vi hovolje på høvene og en real dusj med insekts-spray. Til slutt fikk vi en markkur.

Dette er for å fjerne innvoldsorm, men hjelper også mot midden vi har på bena.

Blæ!!! Det smaker dritt, men det kunne jo vært verre! Jeg har hørt at på spa for to-bente får man tarmskylling! Takke meg til litt markkur istedet da. Det smaker jo ikke så godt, men det foregår i hvert fall i den riktige enden.

Man blir litt klinete rundt mulen, men heller litt klin der enn «du vet hvor». Kamilla oppdaget at jeg hadde fått meg en på tygga.

…….eller rettere sakt en inni tygger’n. Jeg husker ikke helt hvor jeg har fått den, men det kan jo bli noen fuktige kvelder når man har ferie. De to-bente ble helt på styr og ringte doktoren, men han sa at det sikkert bare var et insektsbitt og ikke noe farlig. Jeg holder på den historien og håper det snart går over.

Vel tilbake på hotellet etter flere timer med «pampering» og hvile, kastet vi oss over buffeen og spiste oss gode og mette.

Hvis jeg skal være helt ærlig synes jeg sånn ferie er litt oppskrytt. Hver sommer får de tobente det for seg at vi firbente fryktelig gjerne vil tilbake til naturen. Det er greit med gress å sånn assa, men når de først har brukt mange generasjoner på å lære oss å like fangenskapets mange goder, kan de ikke bare ta de fra oss sånn helt plutselig. Godt med gress, men her må jeg jo jobbe mange timer hver dag for å skaffe min egen mat og kraftfor eksisterer ikke her. I år har de heldigvis latt oss beholde skoene på, men ellers pleier vi å gå barbente så lenge at vi blir sårbente. Det jeg savner mest er senga mi. Her må vi sove ute og en av oss må passe på hele tiden så vi ikke blir tatt av rovdyr…………også jeg som pleier å legge meg rett etter kveldsmat og sove hele natten! Hjemme i stallen har vi en lysende boks på veggen som kverker de innpåslitne små kreka, men her er det ikke fred å få . Jeg klikker snar!!! 🙁

Fortsatt god sommer alle sammen! Snakkes når vi kommer hjem.

Knegg og klem fra Duco & Co.

PS: Legger ved noen feriebilder

Ikke alltid gøy på landet

 God tirsdagskveld folkens 🙂 Velkommen til nye lesere. Det ramler stadig inn nye og det er super hyggelig. Håper dere tar turen tilbake og legg gjerne igjen noen ord.

Som overskriften og bildet antyder er ikke alle dager på landet like morsomme. Dagen i dag har vært en slik dag. Begynte i grunn ikke så verst, bort sett fra at vi har sovet hele natten med alle nøklene til hele farmen stående i døra 🙂

Egil kom litt sent i gang og lurte på om ikke jeg kunne se til hestene som har tilbrakt sin første natt ute på beitet. Etter som jeg er super alergisk mot gress var jeg ikke veldig glad for oppgaven, men man vil jo bidra, så jeg sa ja.

Jeg selet  på alle hundene og la optimistisk i vei. Vel fremme ser jeg alle tre hestene og tenker at dette ser jo bra ut…………..eller? Nei, da! Der står Nelly på andre siden av stømtråden Egil har satt opp for å spare på beitet. Som det matvraket hun er har hun vel tenkt at hun ikke vil vente med å få tildelt denne biten og like godt tatt seg til rette selv………., men vett på å komme seg tilbake det har hun ikke! Gresset er så høyt at jeg nærmest har de blomstrende strående oppi nesa. Jippi! dette er akkurat det jeg trenger!

Nelly lar seg ikke fange, men Duco deriomt, som den nysjerrigper han er, dilter i helene mine mens jeg med tråden i ene hånden forsøker å få tak i luggen til Nelly med den andre, samtidig som jeg skal holde guttene innenfor tråden. Nå har jeg et gresstrå i hvert nesebor, det dugger på solbrillene jeg ikke kan ta av for da får jeg masse pollen i øynene og hundene jeg har bundet til et tred i skogholtet hyler. «If you can’t beat them, join them» tenker jeg, ringer Egil og forteller han, etter at jeg har fortalt han hvor Adam kjøpte ølet, at jeg slipper guttene inn til Nelly. Jeg drar gresstråene ut av nesebor, ører og øyne, samler den hylene hundegjengen og trasker optimistisk, dog nysende, videre.

Jeg har ikke gått langt før jeg innser at dette ikke går. Jeg nyser hele tiden og både nesa og øynene renner. Jeg snur og på vei tilbake kan jeg se at hestene har gått til enden på beitet. Jeg smiler litt for meg selv av Duco som går først og ser ut som han sjekker hvor langt han kan gå………..eeeeh?……….har ikke han tråden på feil side av kroppen da!!?? Nei da!…………..eller?…………..JO! Fy feite! (det er pent for FY FAEN!) Hva gjør jeg nå????

Raskt får jeg bundet hundene i nærmeste traktor og kastet meg ut i det høye gresset igjen. Her gjelder det å tenkte og handle raskt! Jeg gjør en rask vurdering av området og ser at øverst er også tråden nede og her kan de komme seg ut på veien. Jeg løper opp, ber til høyere makter om at det ikke er strøm i tråden jeg plukker opp fra bakken og får knytt sammen tråden mens de tre hestebeistene nå girer hverandre opp og galopperer rundt. Hundene hyler og jeg har begynt å tenke på hvilke salmer som ville vært fine i min begravelse etter at jeg dør av massivt astma-anfall her ute på beitet. Med «O store Gud» ringende i ørene og nye gresstrå i hvert nesbor, gjør jeg det neste mest logiske i en slik situasjon……….jeg ringer Egil!

«Hei det er Egil» sier han intetanende i andre enden. På nytt forteller jeg han hvor Adam fortsatt er å kjøper øl, hvor skapet burde ha stått, hvem som bured se Follo fra fugleperspektiv, veien dit pepper’n gror, hvor mye gråstein jeg kommer til å tygge osv osv før jeg gjennom gress, snørr og tårer brøøøler «KOM DEG HJEM NÅ!!!!!!» Mens O Store Gud nå har blitt to-stemt, jeg har begynt å svette så jeg hverken ser hest eller gress gjennom duggen på solbrillene jeg forsatt insisterer på å ha på nesen (enda det er oveskyet), hestene har giret seg ytterligere opp, sier min kjære » Hvor er det de har kommet seg ut da?»

» HÆÆÆ????» brøler jeg på nytt «DET SPILLER VEL FOR «FY FEITE» INGEN ROLLE!!!! KOM DEG HJEM…NÅÅÅÅÅÅ!!!!!» «Er på vei» sies det litt forsiktig i andre enden mens jeg legger på og kaster meg etter Duco. Han bykser rundt med høy nakke og viser seg fram før han tar et skikkelig bukk, sparker ut med bakbena og fiser så det jaller utover det store beitet. Det er som han sier «Up yours tjukka! Kom og ta meg da vel! Du trenger trimmen». Nå har jeg kommet til salme nr 2  og «Blott en dag» jaller som sunget av et kor i ørene mens jeg tenker på hvilket evig beite jeg kommer til å sende hestene til og hvilken evig kålåker Egil kommer til å havne på når jeg ser han, snørr og tårer renner, nå må jeg tisse også, hundene hyler trestemt, og jeg vurderer om jeg skankje skal gråte en skvett der jeg løper heseblesende etter tre feite, fisende hesteræver og så hører jeg det………..som en stemme fra himmelen…………»Har du løse hester?». Takk Gud! en heste-eier som kommer meg til unsetning. Vi får geleidet hestene tilbake og knytt sammen tråden som best lar seg gjøre.

Jeg takker for hjelpen, får samlet sammen hundene og begir meg på vei hjem……og hvem møter jeg bare noen meter ned i veien?…….Egil. Gudsjelov har jeg roet meg litt og monologen jeg holder på vei hjem, etter å ha dyttet alle tre hundene opp på fanget hans i bilen og kommandert han til å kjøre meg hjem, blir ikke av de verste 🙂 Vel hjemme får jeg dusjet av meg gress, flått og fluer og kastet meg i male-antrekket.  Har ikke malt lenge før en lite naken kineser som føler seg litt tilsidesatt etter å ha blitt bundet både her og der og blitt snytt for turen, vil ha litt kos. Jeg bøyer meg frem………….og legger hele ene siden av hodet i den hvite, fine, VÅTE! malingen. «Det var den 2000-kr -sveisen!» tenker jeg mens jeg vasker malingen ut av håret med whitesprite.

Dagen fortsetter egentlig litt i denne duren og jeg skaller, snubler, søler og roter…………, men jeg får malt meg ferdig og tatt litt bilder av hvor langt vi har kommet til nå på badet og rommet til Kamilla.

Badet ferdig malt. Nå gjenstår det bare å gjøre ferdig badromsmøbelet.

 

Skapdørene begynner å ta form.

 

Kamillas soverom. Gleder meg sykt til å "style" med alt det nye "stæsjet" jeg kjøpte i går.

 

Bør vel komme meg i dusjen og vaske ut whitespriten jeg fortsatt har i håret 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

«Ei merr er ei merr om hu går på to eller fire»

«Ei merr er ei merr om hu går på to eller fire» sa en gammel stallmester. Jeg antar at det han siktet til , var at «damer» har visse felles trekk. Det sitter langt inne å innrømme det, men jeg må vel kansje, etter å ha omringet meg med begge kjønn fra flere arter, si meg litt enig. Jeg har lenge ment at sosialiseringen vår må ta på seg «skylden» for deler av de forskjellene som er på mann og kvinne. I dag tror jeg nok at det er langt mer enn jeg trodde som ligger i «genene»……….eller kanskje jeg burde si hormonene…….?

Når man har mange dyr blir nemlig hormoner og kjønn fort et tema. I hvert fall hvis man har begge kjønn av en art. Der hvor dette oftest har vært oppe som et tema, er hundene.

Å ha to hanhunder kan være krevende nok, men kast en tispe inn i gjengen og man kan ha et aldri så lite problem. I dag som man avler på ren-rasede hunder kan man få mange uøsnkede resultater. Et av disse er hunder med i overkant mye kjønshormoner, særlig gjelder dette hos hanhundene. Både labrador og kinensisk nakenhund er raser hvor man ser en del han-individer som er vell «hormondrevne». Dette er i seg selv krevende da adferd som dominans og seksualisert adferd, overnfor både dyr og mennesker, ofte følger med. For vår del har dette artet seg på flere måter.

Petter f.eks har en litt kjedlig greie hvor han rir/jukker på alle to-bente som viser det minste tegn til frykt eller lukter hund, det være seg hanhund han synes han burde ha dominert eller tispe han synes ha satt igjen en god lukt på sin eier. Ikke bare, bare for uskyldige besøkende å ha 40 kg «jukkende» beist hengende rundt livet eller bli «jaktet» på og mobbet fordi man har vist frykt. Andre hanhunder skal domineres og tisper skal «nedlegges».

Urian er jo av en litt annen størrelse, men utfordringene er ikke mindre for det. Han er 2 år og midt i den verste «kjønsfrosk-alderen». I tillegg til å mene at Melis, som er tanta hans, er dama hans og skal beskyttes fra alt og alle, mener han også at jeg tilhører «haremet» hans. Det arter seg slik at ingen av de andre hundene skal være i nærheten av meg. Kommer Melis for nære så mobber han henne vekk med bjeffing, knurring, hopping og dytting. Når Petter nærmer seg kaster han seg rundt halsen min, gnir ansiktet sitt i ansiktet mitt mens han gråter lavt «inni seg». Det nye nå er at han knurrer når Petter kommer inn i rommet hvor han er. Petter, som den snille gutten han er, ønsker ikke bråk og viker unna. For uten å resultere i at Urian tror han er 2 meter høy og 4 meter bred, kan det synes som om Petter føler seg utenfor og har blitt litt deprimert 🙁 Han har tatt Urian en gang før og vi frykter nå at dette kan skje igjen.

Urian har også en greie med vann! Hvis han, Melis eller (Gud forby!) begge blir vasket synes han enten at han har blitt så kjekk at Melis burde falle for han, eller at Melis har blitt helt uimotståelig eller begge deler. Dette kan føre til at han piper og prøver seg på Melis i et døgn eller to. Vi kan våkne om natten av at idioten står i senga over Melis og piper og hun knurrer så det durer i senga. Det samme resultatet kan vi få hvis vi møter en hanhund Urian opplever som konkuranse. Da har vi det gående i et døgn eller to. Det er vel ikke overraskende når jeg sier at det er minst 4 baller som henger i en tynn tråd på FolloFarmen.

Melis er en liten diva. Hun vil helst bare sole seg, ligge inne på teppet sitt, ha på fine klær og spise god mat. Hun har ingen forståelse for at man må gå ut å tisse og bæsje når det er kalt eller vått ute. Hvis guttene ligger et sted hun vil ligge, legger hun seg bare oppå dem til de flytter seg. Hun er sterilisert, men det har gått Urian hus forbi. Melis er tilsynelatende en enkel dame, men som mange to-bente kvinner, har hun ofte en finger med i spillet når gutta oppfører seg som «duster». Så fort den lille divaen varsler om at hun hører noe eller synes gutta bør reagere på noe eller noen, bretter de opp armene og går til verks. De kan ligge å sove inne når de hører Melis bjeffe ute. Som huggærne høner stormer de ut og bjeffer som gale. De vet ikke på hva, hvem eller hvorfor de bjeffer, men kvinne i nød får frem krigeren også i de firbente. Møter vi andre hunder er det som vi kan høre henne si «kom a gutter, vi tar’n».

At hormoner eller kjønn skulle bli et tema med fiskene hadde vi ikke trodd, men der tok vi feil! Ikke lett når man har med dyr å gjøre som ikke har innover- og utovertiss. Det er jo nesten umulig å vite hva man får eller har……….til det er for sent! Når det gjelder koien er det bl.a ved mating kjønn kan ha en betydning. Hannen og hunnen har ulike måter å spise på. Hannen går opp, tar seg en munnfull og går ned for å spise. Hunnen går som en liten «pacman»i overflaten og spiser til det er tomt. Det betyr at hvis man har fått mange hunner og få hanner vil hunnene spise mye mer enn hannen og de vil vokse ulikt.

Det er et lite problem i forhold til «kåt» han-fisk. Når det blir varmt i vannet «leker» fisken. Det vil si at han-fisken svømmer etter hun-fisken og dytter på henne for å få henne til å legge egg. Problemet er når det blir mer hanfisk enn hunfisk. Vi har nå en gjeng på ca 5 store gullfisk. De går så hardt til verks at de nesten dreper hunnene……..for ikke å snakke om hvor mye skum det blir i vannet etter all leken. Når hanfisken er i «leke-humør» er de, som kåte hanner flest, helt i sin egen verden……….og veeeeeldig målrettet. Ingen ting kan få de på andre tanker. Vi kan til og med ta på dem uten at de bryr seg. Har hørt at karpe er fin matfisk. Lurer på hvordan grillet gullfiskhanner smaker!?

Hva så med farmens eneste, virkelige merr? I stallen er det, takk Gud!, ingen baller. Begge guttene er kastrert. Når det er sakt så er som regel hingster realle og greie hester, men det er kalrt at når 500 – 800 kg hingst værer en brunstig merr bør man ikke stå mellom. (her måtte jeg ta pause i skrivingen for å se på en fin grevling bak stallen. Melis spiste en stor bit sjokolade jeg hadde glemt å ta bort fra bordet). Duco og Zaino er greie karer og Nelly er faktisk den av «merrene» på Follofarmen som er minst merrete. Mange merrer kan være sure og humørsyke, men Nelly er en grei dame. Hun lar seg ikke pelle på nesen, hverken av to- eller firbente og er sin egen «frue», men hun er arbeidsom, kosete og grei.

Når det gjelder de to-bente merrene på Follofarmen, tror jeg nok Egil er enig med den gamle stallmesteren…….., men bare innimellom da 🙂

Som dere sikkert nå forstår er det ikke det samme hvilket kjønn man velger når man skal ha dyr og at det valget man tar kan ha stor innvirkning på hvordan livet med dyrene blir. Vi har mange utfordringer, men sånn er det å bo på en liten farm med mange dyr 🙂

Lesertallet på bloggen fortsetter å stige og det er jeg kjempeglad for. Velkommen til alle nye og jeg håper dere følger med videre. Legg gjerne igjen et par ord så jeg kan bli litt kjent med dere også 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Når budeia er nede for telling…..

Hallo?

Noen som hører meg eller? Dette er Duco. Har fått beskjed om å snakke på sånn blogg-greie. Skal av en eller annen grunn fortelle hva de to-bente har bedrevet dagen med. Budeia ligger nede for telling med sånn migrene………vet ikke hva det er, men det får to-bente til å legge seg ned. Kankje det likner på kolikk for det får i hvert fall oss fire-bente til å legge oss ned?

Ok, da begynner jeg! Siden sist har Zaino fått nye sko av bonden.

Jeg lar Zaino være sjefen i flokken for han hadde visst så fryktelig lyst til det, men egentlig så gjøre både Nelly og jeg som vi vil selv. Vi lar han vinne når kan absolutt vil drikke først og sånn for det ser ut til å gi han litt selvtillit. Du skjønner at Zaino er egentlig en litt engstlig kar. Han er bokstavlig talt redd sin egen skygge og hopper høyt bare av en liten fjert. Det er grunnen til at både Nelly og jeg må være inne når han skal få nye sko………han liker ikke å være alene i stallen med bonden.

Å vente er skikkelig kjedelig så jeg forsøkte å finne en måte å komme meg ut på. Fant et hull, men det var desverre for lite!……..så da måtte jeg pent vente da!

Ok, nok om oss og over til de to-bente raringene. Selv om budeia er nede for telling, står på ingen måte farmen stille. I dag har bonden og faren hans holdt det gående med sånne motoriserte-bråke-greier hele dagen. De har jobbet på den stallen som heter «garasje». Jeg vet at det er en stall for jeg har hørt bonden si at det bor mer en fire hundre hester med krefter inni der! Det må være veldig små hester hvis det er over fire hundre inni den lille stallen og da kan de vel ikke ha all verden av krefter heller?

Når de to-bente «jobber» gjør de mye av noe de kaller for å «planlegge». Da står de ganske stille og knegger en hel masse. Så henter de budeia, som egentlig lå nede med sånn kolikk som heter migrene, men da er det slutt på jobbingen som heter «planlegging» og så må de jobbe sånn ordentlig. Neste gang budeia setter seg på ryggen min og vil at vi skal jobbe på sånn tur, skal jeg stå stille og knegge. Hvis noen spør hva jeg driver med skal jeg si at jeg «planlegger». 

Han to-bente som heter «svigerfar» lette visst etter noe for han gravde et stort hull bak den stallen som heter garasje. Tror ikke han fant det han lette etter for før han dro hjem gravde han det store hullet igjen. Tror han lette etter noe som heter «drenering» og «planering» for jeg hørte de knegget om det når de drev med den «jobben» som heter «planlegging». Vet ikke hva det er, men det bor i hvert fall under bakken.

Bonden laget et lite tak foran porten til stallen som heter garasje hvor alle de kraftige hestene bor. Kanskje de er redde for å bli våte?

Jeg tror jeg må sjekke ut de hestene en dag. De er visst av rasen «Chevrolet». Har ikke hørt om den rasen før, men de blir visst veldig gamle for de er født i 1956! Jeg er født i 2001 og jeg er 10 år så da må jo de være…………eehhh…….mmmm……..veldig gamle!

FolloFarmen har en to-bent som heter Kamilla. Hun er av to-bent rasen «ten-åring». Budeia sier sånne «ten-åringer» roter, søler, kjefter og koster masse penger. Noen ganger sier budeia «faens unge!» når to-bent-Kamilla har gjort sånn som «ten-åringer» gjør. Da blir hun rød i ansiktet og alle smeller med dører og virker sinte. I dag deriomt var hun to-bente-Kamilla flink og lagde mat til bonden og budeia. Hun fikk hjelp av en annen sånn to-bent ten-åring som heter Evelyn. Tror hun drev med sånn jobb som het planlegging for hun satt stort sett bare stille og knegget.

Jeg synes hun to-bent Kamilla er ok jeg for hun klapper og klør meg og så er hun mye lettere å ha på ryggen enn budeia og bonden.

Ryktene sier at budeia er på bena igjen så i morgen er det nok hun som snakker i sånn blogg.

Knegg knegg fra Duco 🙂

Når skomakerens barn endelig får sko

Har dere hørt uttrykket «Skomakerens barn har ikke sko»?, vel det samme gjelder hovslagere og deres hester! Riktignok har de sko, men de høres ofte ut som slipperser. Mer enn en gang har jeg truet min kjære med å ringe hovslager for å få skodd hestene og ryktene sier at jeg ikke er den eneste hovslager-konen som har truet med det samme 🙂

Etter nok en runde med trusler og lange monologer fikk Egil endelig skodd Duco og Nelly i går kveld. Til hans forsvar er det ikke bare-bare å komme hjem og sko våre hester etter å ha skodd andres hester hele dagen. Det er et vanvittig tungt yrke og man jobber for hvert øre man tjener. Risikoen er stor og arbeidsfoholdene til tider ganske dårlige (kalde, trekkfulle staller, utrente hester, mye baksnakking fra selvoppnevnte verdensmestere uten noe form for kompetanse på skoing osv).

Man kan varmsko eller kaldsko. På det første bildet blir Nelly varmskodd (bildet er hentet fra Egils fagprøve). Dette er en teknikk der man varmer skoen før den blir tilpasset og «brent» på hoven. Dette gir ofte en veldig god tilpasning av skoen og den sitter godt. Problemet med denne teknikken er at det blir veldig mye røyk, noe som i dårlig ventilerte staller er helsefarlig for hovslageren. En del hester reagerer på røyken, men med en flink eier og hovslager går som regel dette bra. Egil velger stort sett å kaldsko for å beskytte lungene sine.

Det første som gjøres, etter å ha tatt hesten inn og bunnet den forsvarlig opp, er å ta av skoen.

Når skoen er av blir hoven renset.

Så blir hoven skjært/verket d.v.s. at man skjærer av det som er overflødig hov (dvs negl). Når en hest går med sko blir ikke hoven naturlig slitt og da må overflødig hov skjæres bort. Egil skjærer strålen (den myke trekanten under hoven) og sålen med kniv, klipper av overflødig hov med tang og filer med en stor fil (dette glemte jeg å ta bilde av).

Når hoven er helt plan (en av tingene som skiller en god hovslager med fagbrev fra hobby-skoere som kaller seg hovslagere) skal skoen tilpasses. Alle hovslagere med fagbrev skal kunne smi sko, men i dag er det vanlig å benytte ferdiglagde sko og så tilpasse disse til hoven. Skoene kommer i ulike størrelser akkurat som for mennesker. Tilpassningen gjøres ved å legge skoen på en ambolt og så slå den i fasong med en hammer.

Når skoen er banket ferdig gis den en siste «shine» med pussemaskinen.

Når man jobber så tungte kan det være godt med gode hjelpere…..

men ikke alle hjelpere er like velkommene!

Andre nøyer seg med å stå utenfor å passe på at alt går rett for seg 🙂

Mens noen er opptatt av å følge med på arbeidet er andre mer opptatt av å sikre seg godbiter……..

De avskjærte hovbitene er snadder for hundene og kommer ofte nesten like fort opp som de går ned……….æsj!

Tilbake til skoingen: Når skoen er tilpasset skal den settes på. Dette gjøres ved at skoen «spikres» på med søm (dvs spikerene). Disse er formet slik at de går ut til ene siden når man slår dem inn. Setter man dem feil vei, går de inn i hoven så her gjelder det å passe på hva man gjør. En flink hovslager setter høye sømtak uten å skade hoven slik at skoen ikke faller så lett av.

Når skoen er sømmet opp skal det skulpes og nittes. Å skulpe er å lage små fordypninger i hoven rett under der sømmen har kommet ut slik at man så kan nitte, dvs bøye sømmen ned i fordypningen med en nittetang.

Det kan bli lenge for en stakkar å stå stille…….

«snart ferdig eller?»…….

«Er det tid for godbit nå?»……

«Æsj!….det var bare hovolje jo!»

Ferdig!

«Nå er det godbit!»

«Juhu!!!!»

«Jeg var også flink! Har du godbit til meg også eller?»…..

Da var skoene på og i dag er det Zaino sin tur til å få pedikyr.  En skoing kan ta 1-2 timer, alt etter hvor samarbeidsvillig hesten er. Om vinteren har de såler under skoene og «pigger» (kalles brodder) som festes på skoene, så da tar det lengere tid enn en sommerskoing. Prisen på en sommerskoing ligger som regel på ca 1200-1500,- inkl mva. Her får man ofte det man betaler for.

I mange miljøer er det i dag moderne å snakke om «naturlig hestehold»eller «natural horsemanship». Dette er gode ideer hvor man snakker mye om å holde hest på hestens prinsipper. Det er masse bra og hente fra dette. En av tingene mange er opptatt av er barfottrimming, dvs at hesten går uten sko. Som i mange slike «mote-bølger» finner man mennesker som kan bli litt «ny-frelste», mennesker som får en enten/eller variant på temaene.

Jeg er en eklektiker og velger «litt-av-hvert-varianten». Dagens hestehold er langt fra det naturlige livet en villhest lever. Noen ganger er kanskje løsningen på et «unaturlig problem» en «unaturlig løsning». Jeg har skrevet en del om dette på hovslager.com og det finnes masse info om dette på nettet. Hver hesteier må velde det som føles riktig for deres hest. Våre tunge hester kan ikke gå barbente da vi går mye på asfalt og kjører med tunge vogner. Dette gjør slitasjen på høvene for stor hvis de ikke har sko og de blir veldig sårbente.

Ha en strålende onsdag og ikke glem å legge igjen noen ord. Jeg får stadig flere lesere og synes det er veldig hyggelig å høre fra dere.

Vi blogges 🙂 Klem

Nelly får kolikk

"auuuu........jeg har så vondt i magen min!"

Hei 🙂 Håper dere hadde en fin lørdag. Været ble uventet bra her for det var jo varslet regn, men det kom i natt og i dag istedet. Det skal regne hele dagen så da er det fint å kunne pusle litt inne.

Det ble ikke noe arbeid på innedammen i går. Bonden lot seg istedet overtale til å hjelpe til å vaske huset. Det trengtes! Vi er den mest rotete familien jeg vet om. Jeg var godt i gang med å skrive et blogginnlegg om «lukt» da Egil kom inn å sa at Nelly hadde fått kolikk.

Kolikk er en fellesbetegnelse for magesmerter hos pattedyr, og er vanlig blant hester. Det er et samlebegrep for buksmerter. Hester får noen ganger kolikk av å ha spist for mye kraftfór eller annen mat. Symptomer hos en hest inkluderer svetting, sterk uro, forsøk på å bite seg i buken og rulling på bakken. Hesten vil helst ligge, og av og til rulle seg, men noen mener dette kan forårsake tarmslyng og at man derfor må holde hesten på bena. I dag er det flere veterinærer som mener man bare skal la hesten være så lenge rullingen ikke er for voldsom. Kolikk kan raskt bli alvorlig og kan føre til at hesten dør eller må avlives så det er viktig å følge med.

Nelly er et matvrak og dette er ikke første kolikken vi har hatt på henne. Vi har hatt veterinær to ganger på henne før hvor det har vært nødvendig å sette sonde å gi henne lakserende middel og vann, samt smertestillende sprøyter. Hester har nok oftere lette kolikker enn mange eiere vet, noe de som regel ordner opp i selv. Det er når det blir alvorlig de trenger vår hjelp. Gårsdagens kolikk var forårsaket av at de fikk utvidet område på beite og dermed mer å spise……….og da må man jo spise alt på en gang!

Vi tok med Nelly og gikk en tur. Til å begynne med gjorde det så vondt at hun ikke ville gå og stoppet for hver tiende meter, men litt etter litt kviknet hun til og når vi kom tilbake viste hun ikke lenger tegn på smerter. Hun fikk bare litt mat til kvelds og i dag morres var hun i fin form. I dag er hun tilbake på beitet og vi får krysse fingrene for at hun kan spise med måte 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

HURRA! Duco er 10 år i dag <3

For 10 år siden ble våre kjære «førstefødte» hest, Duco, født i Holland. I hesteverden, som så mange andre steder, er mammaene sterkt undervurdert, så det er nesten umulig å finne bilder av disse, men pappaene derimot er hyppig foreviget. Ducos far heter Sape og er, som alle frieser-avlshingster, høyt premiert og en staselig kar.

Ducos far: Sape

Duco var nok en fin hingst og håpet om at han skulle være en av de få som kom seg gjennom det nåløyet det er å bli kåret og «utvalgt» som avlshingst, ga han 2,5 år på nedelandsk hingstebeite hvor han lærte seg å bli en mann og fikk vokse seg stor og sterk. Som for de fleste frieserhingster brast drømmen om et liv med evig «hygge» da det ble konstatert at hans sæd ikke levde opp til de strenge kravene som stilles. Så brutal er da en rasehests liv at ballene ble fjernet og innridning straks påbegynt.

Duco med sin hollandske innrider.
Duco var fortsatt i vekst og hadde smerter under innridning som gjorde at de måtte gi han pauser og ikke fikk lært han det de skulle. Når en hollandsk hest rides inn blir den ofte isolert fra de andre hestene og slik vi kjenner Duco i dag er nok ikke dette en periode han husker som gøy. Duco ble lagt ut for salg og vår gode venninne  Miriam Diemer som driver Frieserstald Birkely i Danmark  hentet han i Holland og fraktet han hjem til seg.
Duco i Danmark
Hun forteller at på veien hjem til Danmark skulle de ha med en annen hest, Klaus, på ca 5 mnd. Den unge gutten, som ikke var avvendt sin mor, ble tatt rett fra hennes «pupp» og satt på hengeren, noe som nok har vært traumatisk for den lille stakkaren. Vel hjemme ble de to nye guttene satt i bokser ved siden av hverandre og der tilbrakte de natten. Morgnen etter når hestene skulle slippes ut oppdaget Miriam at Duco var kliss våt på siden av magen. Hun undret seg over hva dette var, men oppdaget så at den som hadde forårsaket det var lille Klaus. I savnet etter mammaen sin og «puppen» hennes hadde han tydd til Duco som lot han bruke pelsen sin som «sutteklut». Dette resulterte i at «fostermor» Duco og Klaus fikk tilbringe sommeren sammen på et beite sammen med et annet føll og mammen dens.
Etter tre måneder ble Duco solgt til en dame i Sarpsborg og de to måtte skille lag.
Duco i Sarpsborg
I Sarpsborg ble Duco flyttet tre ganger og ingen klarte egentlig å håndtere han. Dette resulterte i at han bare tre måneder etter å ha kommet til Norge ble stemplet som problemhest og lagt ut for salg igjen.
Det var på denne tiden jeg hadde kommet til at hvis jeg noen gang skulle få oppfylt drømmen om egen hest, måtte det bli da. Som liten hadde jeg sett filmen «Silkesvarten» og ridd en stor hest på Trosterudstallen som het «Svarten». Jeg har alltid visst at hvis jeg en gang skulle ha meg en hest måtte det bli en stor sort hest som Svarten og Silkesvarten.

Så var det bare å overtale Egil. Etter å ha overtalt han til å «bare se på en hest», bokstavlig talt gråt jeg meg til at vi skulle kjøpe Duco. Vi skulle ha en godt, voksen, innridd, rolig, norsk døl som førstegangshest og nå hadde vi kjøpt en ung, helt grønn, problemhest noe vi snart skulle få kjenne på.

Duco endelig fremme på Fuglesang gård.

 Ingen hadde fortalt oss at Duco var en problemhest så vi gikk til verks i troen på at han var akkurat slik bøkene beskriver rasen – rolig, smart, lærenem, tillitsfull osv. Vi kjøpte inn masse hestebøker og leste til øyet ble vått om alle de nye fine treningsmetodene som vill gjøre Duco til smør i våre hender…………sa jeg smør!? Ikke mye smør i hesten som dro Egil etter seg av ridebanen, løp ned stallansatte, skremte fjortisene som skulle hente hestene sine på jordet, forsøkte å klatre over bokksveggen for å ta en yppal hest ved siden av,  stakk av, nektet å gå inn i stallen osv osv. Men underholdende, det var vi!

 

Spesielt tror jeg vi vil bli husket for vår «bøtte-episode». Undertegnede hadde lest at en hest som ikke står stille ikke har akseptert deg som rytter og at det derfor ikke er noe vits i å ri så lenge dette ikke er på plass. Bakkearbeid kalte de det. Med ny lærdom og masse mot gikk vi til innkjøp av en stor bøtte, vi hadde nemlig også lest at det var fint å stå på noe når man stiger opp for å skåne hestens rygg. Egil leide optimistisk Duco bort til meg som forventningsfull ventet oppe på bøtta. Nei……..det gikk visst ikke……..sikkert bare en nybegynnerfeil at han kastet seg unna når jeg forsøkte å stige opp. Vi prøvde igjen……nei……ikke denne gangen heller. En hel formiddag løp Duco rundt bøtta med Egil på slep, mens undertegnede  siktet seg inn, kastet seg opp og………..nei! ikke nå heller. Slik holdt vi på til en av de andre hesteeierene forbarmet seg over oss og ga meg et godt dytt i rumpen og fikk meg opp (takk Christin :-))

 

Det ble mange søvnløse netter og frustrerende besøk i stallen og det var vel mer enn en gang vi spurte oss selv om vi hadde tatt oss vann over hodet. Svigerfar, som selv har holdt på med hest som ung, ga oss rådet å være snille og tålmodige, ta tiden til hjelp. Dette lyttet vi til og gradvis forsto en usikker, ung hest som hadde blitt flyttet fem ganger på et år at vi var der for å bli og at han nå kunne knytte seg både til oss og sine hestevenner.

 

I dag er han fortsatt fjortisen vår og det vil han nok alltid være. Han er egenrådig og lat, men en hest med større hjerte skal man lete lenge etter. Det kan både mennesker og dyr skrive under på.

HURRA! for min vakre, sorte perle, min egen silkesvarten: Duco.

 

 

Velkommen til FolloFarmen

FolloFarmen

Velkommen til FolloFarmen.no og vår blogg. Bloggen/siden er helt nyopprettet og er derfor under stadig utvikling. Her vil du finne sider og blogginnlegg om livet på en liten farm i Follo, menneskene, dyrene, bygging, baking, fisk og masse masse mer. Her kan du velge å lese det faste stoffet på sidene eller blogginnleggene som er sortert under kategorier. Hvis du f.eks bare er intressert i baking kan du enten velge kategoriene «FolloFarmen konditori», «Kaker»  osv som du finner til venstre på siden eller gå til sidene ved samme navn hvor du vil finne linker til de aktuelle kategoriene. Hvis du vil ha med deg alt er det bare å gå innn slik du har gjort nå så vil alle blogginnleggene komme fortløpende.

 

God lesing!

Nina: blogger og budeie