Skogsturen som endte i tårer

Hei 🙂

Etter en 12 timer lang økt med lesing og oppgaveskriving i går, våknet jeg ganske sliten i dag. Jeg bestemte meg derfor for å ta en litt kortere tur med hundene. Jeg har en fin liten runde hvor hundene kan gå litt løse………ja! jeg vet det sikkert er båndtvang, men det er viktig at de får trent seg på å gå løse så de ikke stikker av med en gang de kommer utenfor porten.

Det startet bra 🙂 Turen går innover veien der vi bor, nesten i enden av veien tar jeg av inn på en sti som leder tilbake, gjennom skogen, til farmen. Da jeg noen meter inn i skogen kunne slippe hundene løs var det tre glade hunder som fritt kunne utforske omgivelsene. Petter og Urian løp så fort de kunne fra og tilbake og fikk virkelig brukt seg.

Stien var litt gjenngrodd og jeg visste, fra forrige gang jeg gikk der, at noe trær hadde ramlet over stien. Et stykke inn i skogen møtte jeg på de første trærne som hadde veltet. Petter hoppet lett over, men jeg tok en liten runde rundt, kom meg inn på stien og fortsatte………på feil sti! Det er masse dyretråkk i skogen så de går litt på kryss og tvers.

Jeg kjente meg ikke helt igjen, men tenkte det sikkert var fordi det hadde grodd litt igjen. Når jeg omsider måtte innse at jeg hadde gått meg bort…..igjen! for det er ikke første gangen jeg gjør dette, sto jeg på en liten «fjellhylle» med bratt terreng både under meg og over meg.

Først klatrer jeg meg nedover mens jeg bannet, svertet og skle på våt mose og lyng. Hundene bykset glade rundt meg og syntes nok det var veldig morsomt at modern også kunne klatre litt slik de gjør når de er løse. Et godt stykke ned måtte jeg innse at jeg ikke kom til å finne igjen stien der og at ferden måtte gå oppover.

Med fjorten flott i underbuksa, hysterisk glade hunder som syntes all denne klatringen var topp, blåbærlyng i håret og glatte gummistøvler klamret jeg meg fast til våt mose og kvister mens jeg klatret på knærne tilbake til «fjellhylla» jeg akkurat hadde forlatt. Der satte jeg meg ned og gråt……..høyt………ulende samtidig som jeg bannet meg selv opp og ned.

Så der satt jeg da, ca 100 meter hjemmefra!, ulende, bannende og tenkte på om noen kom til å finne meg hvis hjertet skulle svikte (jeg er jo ikke akkurat godt trent og hadde hjerteklapp så tennene nesten klapret i takt) og jeg døde der i skogen………helt alene!!! hahaha…..da kom jeg til å huske at det er kameraer i den skogen. Jegerene har satt opp viltkameraer. Kankje de registrerte lyd også?!

Jeg stablet meg opp på bena, koblet Petter til livet og lot han mer eller mindre dra meg opp den mosekledde, våte og glatte fjellskrenten……og hva fant jeg på toppen?!……..nabohytta!!! Juhu!!! jeg var reddet fra den sikre døden i skogen…100 meter hjemmefra! 😀

Nå sitter jeg her da, sliten, glad og så rød som en tomat i fleisen. Jeg har plukket av oss 40 dusin flott, tatt meg en dusj og er klar til å kaste meg over bøkene igjen. Friluft er ikke noe for meg! og resten av dagen skal jeg holde meg innendørs så jeg er sikker på at jeg ikke går meg bort 😀 Stedsans er noe dritt!!!?

Moralen må bli: Det er lurt å holde seg på den smale stien…….så lenge det er den rette «smale stien» 😉

Vi blogges 🙂 klem

Follofarmen i Østlandets Blad

Hei 🙂

I dag var bonden tidlig ute for å kjøpe Østlandets Blad. Oppslaget om Follofarmen var forespeilet å komme på trykk i dag……og det var det 🙂 Et kjempeflott innslag! Hele tre sider pluss en liten notis på førstesiden! Det er jo litt så man må klype seg i armen over at vårt lille sted får så mye spalteplass.

I begynnelsen av uka hadde vi hyggelig besøk av journalist Vivi og fotograf Ole. Vi ser jo stedet her hele tiden og da blir man nesten litt blind på hvor fint det har blitt. Da er det utrolig hyggelig når det kommer noen som ser stedet for første gang og i tillegg er så engasjerte. Det minner også oss om å sette pris på det vi har fått til.

hahaha….må flire litt når jeg ser bildet over. Her forteller jeg fotografen hvor dårlig Egil er til å ta bilder, han er faktisk kriminelt dårlig til det, hvor på han (Egil altså) knipser i vei med masse motlys så alle bildene ble mørke 🙂

Ser du oss?……….nederst til venstre 😉

Må innrømme at det ikke er så ofte vi sitter midt i dammen å holder hverandre i hånden, men er man fotomodeller så er man fotomodeller. Egil knotet litt med å komme seg på plass og fotografen lovet meg å ta bilde hvis han falt uti…….., men det gikk bra 🙂

Det ble et flott innlegg. Masse fine bilder og en god tekst som gir et flott bildet av oss og stedet vårt. Ikke meningen å skryte altså, men dette er jo litt stas 🙂

Det er masse bilder i oppslaget, men jeg tror nesten dette var min favoritt. Tre av de flotteste guttene i Follo – Duco, Egil og Zaino <3

Tusen takk til Vivi og Ole for et flott oppslag 🙂

Som vanlig pøser regnet ned på St.Hans aften, men jeg håper dere får en fin kveld likevel. Noen av våre beste minner fra St.Hans er med venner under presenning i høljende regnvær (klem til Iren, Harald, Marinna og masse tanker til Bjørn som ikke er blandt oss mer <3 ).

Vi blogges 🙂 Klem

Petter og rotta

Hei og god søndags morgen 🙂

Jeg har vært gressenke siden torsdag morgen, men i dag kommer bonden hjem fra seminar i fjellheimen 🙂 Jeg må innrømme at det er litt kjedelig når han er borte (spesielt når formen ikke har vært helt på topp), men samtidig er det også litt godt å kjenne på at jeg klarer å håndtere farmen alene……..med litt hjelp fra ungdommen som har pakket høy, vært med på ridetur, laget mat og handlet.

Dagens innlegg egner seg ikke for sart sjeler, som dere kanskje allerede har sett av det første bildet. Etter å ha foret hestene frokost i dag morres, hørte jeg Petter komme med et lite hyl. Jeg trodde han klødde seg i øret så han fikk vondt, noe han har for (u)vane å gjøre, og kjeftet litt på han. Ved nermere ettersyn oppdaget jeg at utbruddet ikke skyldtes smerte, men ekstase 🙂

Stolt som en hane og med skjelvende kropp viste han frem sin første storfangst. Petter er en dreven musefanger, men dette er hans først storfangst……en vånd (jordrotte).

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt trist når hundene eller Pus kommer med de stakkars små gnagerene, men sånn er naturen. Vånd kan gjøre store skader på hagen og er veldig glad i vannplanter, så det er jo bra Petter rydder opp. Jeg synes den liknet litt på et lite marsvin og den lille søte rakkeren var allerede «dead as a doornail» 🙁

«Hei! Våkn opp’a kamerat!»

«Puster’n eller?»

«Får gi’n litt hjertemassasje så kansje han kvikner til»

«Nei!, det hjalp ingen ting. Kanskje litt intens stirring hjelper?»

Melis: «Hva har du der a Petter? Oi!! Det er en kjempemus jo!»

Petter: «Ja, det er en kjempemus, men den har slutta å virke. Ligger bare der! Kanskje han våkner hvis jeg kaster han opp i lufta?»

Melis: «Ja, prøv da vel»

«Virka ikke det heller! Han er min Melis, så hold deg unna!»

Melis: «Phø! Bryr meg ikke om den kjempemusa jeg. Virker jo ikke engang jo!»

«Kanskje han bare trenger seg en liten lur. Holder’n med selskap jeg…zzzzzz»

 

Jeg vet faktisk ikke hvor mye av denne jakt-aktiviteten Petter forstår. Han har helt tydelig et jaktinstinkt, men om han forstår at han dreper , det er jeg litt usikker på. Før rullet han seg bare på «byttene» sine (som resulterte i at han moste de til døde) og bar de forsiktig i munnen. Etter at han fikk konkurranse av Melis avliver han dem raskt med fortennene. Det virker som han synes det er ekkelt å bite i dem og etterpå virker han svært overrasket over at de ikke rører på seg 😀

En god jeger kamuflerer seg så han ikke blir oppdaget av byttedyrene. Dette er et instinkt som tydelig også ligger i Petter. Etter storfangsten rullet han seg lenge og vel i en stor haug med fersk hestebæsj….før han ba om å få komme inn! Inge har vist forstalt han at kamufleringen bør skje før jakten og ikke etter 😀

Vånden la jeg på andre siden av gjerdet og gjett hvem som sitter skjelvende på innsiden og synes det er grådig urettferdig at han ligger der? 🙂

Ha en strålende søndag alle sammen 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

 

Follofarmens ubudne gjester

Loppe

Hei alle sammen 🙂

Når man bor på landet hender det stadig vekk at man får gjester man ikke har invitert……..eller har noe ønske om å invitere. Det kan f.esk være ……..

….store nordpadder som søker ly i dårlig vær. Vi har hatt en oppe på pianoet og en i gangen.

Vi har hatt en stor buorm som tok seg en dukkert i dammen, ……

Flaggermus

….en flaggermus i søppelbøtta på kjøkkenet, …….

Husmus, Mus musculus

….en mus som bodde på kjøkkenet i 1,5 år…..

Gråspurv ♂, Passer domesticus

….div fugler i hus og stall, ………..

Flått

….flått i senger, sofaer og på gulv……

…..fotmidd på hestene…….

Neshornbille hann Foto: Bojars

… pluss insekter i alle farger og fasonger i alle farmens bygg.

Loppe

Denne ganger er det disse små krypene som gjester heimen vår: lopper!

I Norge er det ikke funnet menneskelopper i nyere tid, men lopper på fugl, hund og katt er vanlig. Når man, som oss, har både katt og hunder er det ikke uventet at det dukker opp en loppe i ny og ne, men når de etablerer bolig i senga vår og man bokstavlig talt får en loppekasse å sove i, blir de små krypene plagsomme.

 

Herre min Jesus det klør!!!! Lopper er blodsugere og øverst på deres meny akkurat nå står bleikfeite-budeielegger 🙁 Når Gud skapte alle disse små krypene, hvorfor måtte han gjøre dem alle til blodsugere? Hva med å gjøre, i hvert fall noen av dem, til fettsugere? Da kunne jeg gjerne ha senga full jeg! Nå lurer du kanskje på hvordan man får lopper i senga? Vel, det er enkelt:

Det er bare å innvitere disse karene opp i senga, så får du både flått og lopper med på kjøpet. Hvorfor da invitere de opp i senga? Godt spørsmål! Forklaringen, eller rettere sakt unskyldningen (for hunder skal jo ikke sove i senga), er kineserene. Melis var vant til å sove i senga når vi fikk henne som 2,5 åring. Hun er ganske naken og fryser lett. Ette rsom hun og Urian er så knyttet til hverandre ble han også liggende i senga. Petter var vant til å sove i stua helt til Egil fikk det for seg at det var urettferdig at han skulle ligge i stua alene og inviterte han også opp i senga! Med tre hunder i senga er det et under at loppene ikke har gjort sitt inntåg før. Vi har somlet litt med markkur denne våren og da kan de lettere få lopper (har jeg lært på amerikansk TV).

Resultatet av denne sengekosen ble altså illekløende stikk på bena i påsken. Nå pusser vi opp soverommet og alt er tømt. Forhåpentligvis finner loppene da en annen bolig. Hundene er vasket og skal gis markkur i dag så får vi bare håpe dette gjør loppekolonien så liten at den ikke blir en plage for hverken to- eller firbente 😀

Klør du? hahaha 😀 jeg begynner nesten alltid å klø når det er snakk om lopper eller lus 🙂 Vel, man kan ikke være pysete når man bor på landet. Her må man kunne håndtere både store og små kryp. Skulle det bli en vedvarende plage må vi få huset sprøytet, men vi får håpe det ikke går så langt.

Ha en loppefri dag alle sammen 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

 

Bli med på kjøretur med frieserhestene Duco og Zaino

Hei 🙂

Selv om jeg i flere dager har hatt nesa dypt begravet i servietter, påskeegg og glitter ble det i helgen tid til litt annet også. Jeg må jo få med meg det fine været også 🙂

Etter å ha lekt seg i leira i flere uker var hestene overmodne for en vask.

Å vaske ansiktet er helt pyton! Vann i nesa, munn og øynene kan få den fineste merra til å stritte imot, men her slipper ingen unna.

Mens jeg vasket og barberte, fikset Egil noen tekniske utfordringer med den nye vogna. Etter å ha sveiset og skrudd var vi klar for å prøve det nye vidundered. I videoen har jeg forsøkt å gi dere en liten følelse av hvordan det er å sitte i en vogn bak våre sorte perler. De er så utrent så vi måtte ta det veldig med ro, men dere får kanskje et lite inntrykk 🙂 Enjoy 🙂

Guttene har ikke gått i par på et år så de er litt i utrent, men det var ikke verst til å være så lenge siden. Vogna fungerte bra, men det gjenstår noen tekniske utfordringer fortsatt (som jeg ikke skal kjede dere med). Jeg synes den var veldig høy å komme opp i, men ellers var den fin.

Etter turen ble det tid til litt hunderisering også. Godt med gode hjelpere, men disse hjelperene er ikke akkurat hjelpsomme. Ikke lett å barbere med to hundesnuter mellom maskinen og Melis. Det gjør ikke saken noe lettere når den som barberes samtidig benytter en hver mulighet til å snike seg unna.

«Liker ikke!», men når man ikke har pels som skjermer for solen må det lille man har fjernes så vi kan komme til med solkrem. Det må til på en solelsker som Melis. Hun benytter en hver anledning til å slikk så mye sol som mulig.

Urian har fått mye pels som dekker ganske bra, så han får beholde pelsen i sommer. Ser jo ikke veldig ut som en liten nakengutt, men vi synes han kler den noe rufsete looken 🙂

Som vanlig blir Urian veldig amorøs når han eller Melis blir stelt og det ble en slitsom kveld for både Melis, Urian og oss tobente som måtte høre på piping og knurring i flere timer. Da var det godt å kunne ta en tur til mamma i Oslo med guttene slik at Melis (og vi) kunne få litt fred 🙂

Deilig med helger hvor vi får vært sammen med dyrene. Det blir alt for liten tid til det, men målet er stadig å sette av mer tid til å kose oss med dem.

Koser meg fortsatt med lim og servietter og nå lager jeg fine lykter også med samme teknikk. Noen husker kanskje at jeg viste dere noen mystiske små esker som jeg hevdet inneholdt verdens fineste påskepynt. Nå har jeg fått alle og kommer snart til å blogge om både dette og lyktene så her er det bare å følge med.

Blir fortsatt like glad hver gang noen vil legge igjen noen ord til meg så bruk gjerne kommentarfeltet. Bloggen er fortsatt en liten blogg lesermessig, men jeg har doblet lesertallene i løpet av de ca 10 månedene jeg har blogget og det er jo helt fantastisk. Hvis dere har lyst til å hjelpe til og mener dette er en blogg flere kan ha glede av, så blir jeg veldig glad hvis dere f.eks deler den på Facebook. Når dere gjør det får jeg masse mere lesere og det vil jeg veldig gjerne ha. Tusen takk til dere som allerede gjør dette. Det har gitt resultater 🙂

Ha en fantastisk uke alle sammen 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Petter 6 år

Hei alle blogglesere 🙂

Hurra for meg! I dag har jeg bursdag:-) Egentlig blir jeg 42 år, men menneskene kaller det 6 år. For de som ikke kjenner meg så heter jeg Petter og er en blanding av golden retriever (mor) og labrador (far).

Jeg er født i Danmark og tilbrakte de første ukene av mitt liv sammen med mamma’n min Lady, minse søske, en cocer spanielen , en flokk sorte perler, mamma Miriam og hennes tobente familie.

Mine uker i Danmark var preget av masse kos og lek. Vi var en søskenflokk på 10 og mamma var en veldig omsorgsfull dame som har født masse barn.

Når jeg var ca 10 uker måtte jeg reise fra min store, flotte famile og sammen med 2-3 av minse søsken la vi ut på en lang reise med bil og båt å hvnet til slutt i Norge. Søsknene mine dro til hvert sitt sted og til slutt satt jeg helt alene i bilen. Jeg husker jeg synes det var litt skummelt, men mamma Miriam og pappa Søren trøstet meg å sa det kom til å gå bra. Sent en ettermiddag i mai 2006 kom vi frem til mitt nye hjem. Alle snakket med lyse, myke stemmer, men jeg syntes fortsatt det var litt skummelt. Mamma Miriam bar meg inn i et lite sort hus og der fikk jeg hilse på en gammel labrador som het Simba. Han snakket ikke med lys og myk stemme, men brølte til meg når jeg forsøkte å leke litt med han. Da ble jeg litt redd igjen.

Mamma Miriam og pappa Søren ble hos meg noen dager og min nye mamma Nina og søster Kamilla sov sammen med meg på gulvet i gangen den første natten. Det var jeg glad for, for jeg savnet min mamma Lady og alle søsknene mine. Jeg fikk hilse på Pus, men hun hadde heller ikke lys, myk stemme, men freste og sa hun ville fike til meg hvis jeg ikke lot henne være i fred. Jeg ble fort familiens midtpunkt og sjarmerte alle, enda jeg fant på mye ugang. Jeg elsket å spise sko, men når jeg spiste mammas nye sandaler med masse perler på og det var perler i hele huset, da ble mamma sint. Hun ble ikke så glad når jeg spiste opp kaviartuber, leverposteibokser og glasslysestaker heller, men da fikk jeg masse oppmerksomhet. De var redd jeg skulle skade maven min, men det gjorde jeg ikke 🙂 Både perler, metall og glass kom ut den rigktige veien 😉

Jeg ble fort venner med både Simba og Pus. Så fort jeg hadde lært meg at Simba hadde vondt i bakparten og å holde meg unna den enden når jeg lekte, ble vi veldig gode venner. Simba var sjefen, men jeg elsket å erte han. Pus er en jentepus og når jeg gjorde meg veldig liten og myk, å lot henne vaske meg, så tror jeg hun fikk litt morsfølelser for meg og vi ble også gode venner. Pus lærte meg å fange mus og at man kan fiske i dammen.

Mine to første år var kjempefine. Simba og jeg var mye ute i hagen sammen og han lærte meg at det var vår jobb å passe på huset. Han var en gammel mann og orket ikke så mye, men vi koste oss sammen likevel.

Jeg fikk en god kompis i Dino, som bor hos besteforeldrene mine i byen og kompisen til Simba, dachsen Pluto, som hadde hytte over veien for oss, ble også en kompis av meg. Jeg fikk være med på rideturer og ble også god kompis med mamma sin hest Duco. Zaino, som bodde hos Miriam sammen med meg, og Nelly synes nok ikke det var like morro med en hundevalp, men de er ganske greie de også.

En sen og kald vinterkveld ble min gode venn Simba veldig syk. Mamma og pappa sa jeg måtte ta farvel med han og så bar de han ut i bilen å kjørte av gårde med han. Jeg vet ikke hva farvel betyr, men Simba kom aldri hjem igjen og alle de tobente gråt den kvelden. Jeg ble helt alene om å vokte hagen og visste ikke helt hvor plassen min var lenger. Når man har vært lillebror så lenge og plutselig ikke har noen storebror er det ikke så lett å vite hva man er lenger. Jeg passet på alle så godt jeg kunne, men oppgaven ble litt stor og når Pluto også ble borte følte jeg at jeg måtte passe på hele veien og alle hagene.

Pappa og jeg begravde Simba i dammen så da er han liksom fortsatt her å hjelper meg å passe på hagen 🙂

I september 2009 fant mamma og pappa ut at jeg trengte en kompis. Jeg gledet meg, men når de kom hjem med en bitte liten naken tass som het Urian, ble jeg litt skuffet. Han var redd for alt og når jeg prøvde å leke med han fikk jeg kjeft. Jeg holdt meg unna en stund, men så husket jeg hvordan Simba hadde tatt meg under sin vinge og bestemte meg for at jeg fikk lære den lille tassen litt om livet.

Jeg lærte han å ligge i sengen….

……og sofaen,

å tygge bein….

og at foran peisen er et godt sted å ligge om vinteren. En dag prøvde jeg å lære han å ikke knurre til meg når vi spiser. Jeg tok han i luggen og ristet han alt jeg kunne. Så sint har jeg aldri sett mamma og pappa, så jeg har ikke gjort det flere ganger.

Noen uker etter at Urian hadde kommet hit, kom tanta hans, Melis. Hun er ei ok dame, men litt for liten for min smak. Melis sover mye, men hun er en kløpper til å fange mus og hun får lov til å riste Urian 🙂

Jeg trives her på Follfarmen, selv om det godt kunne vært litt flere turer. Urian og Melis hjelper meg å passe på hagen. Det er bra å være storebror, selv om jeg synes Urian får litt mye oppmerksomhet. Sånn var det vel for Simba når jeg kom hit også.

Dagen har jeg feiret med tur i skogen og kalkunmiddag (kalkun, poteter, fløtesaus og grønnsaker) 🙂 Nå skal jeg ta kveldsrunden i hagen og så er det suffen sammen med resten av familien 🙂

Voff voff 🙂 voff voff 🙂

 

«I bursdag til Jesus»

Hei 🙂

Her satt jeg da, nyvasket og fin! Julaften het det visst. Vet ikke hva sånn julaften er jeg, men modern sier at det er bursdagen til en som heter Jesus. Hvorfor heter det ikke Jesusaften da? Når han Jesus har bursdag da må jeg vaske meg og alle stresser veeeeeldig. Han må være en viktig fyr for alle er bedt i bursdagen og kjøper masse pakker til han.

Modern har sikkert kjøpt tyve gaver og alle må pakkes inn……….pent!……hun ble veldig stresset når jeg forsøkte å hjelpe til . Skjønner ikke hva han Jesusen skal med alt det rælet jeg ?

Men jeg fant en pose som han Jesus sikkert ville likt 🙂 Den luktet tyggebein og gryntet akkurat som den leke-grisen min som jeg har bitt helt i filler.

Tror egentli det var meningen at han Jesus skulle feire hjemme hos kompisen min Dino, for modern tok med alle gavene dit og la under et stort ute-tre (som ikke luktet noen ting og som det visst ikke er lov til å tisse på). Jeg måtte ha på meg et jentete «bling»-halsbånd og en teit rød kåpe. Han må være veldig glad i rødt han Jesus, men jeg forstår ikke hvorfor jeg må ha på meg rødt av den grunn? Den kåpa og det jente-halsbåndet kan de godt pakke inn å gi til han for min del.

Modern til Dino hadde laget mat som luktet veldig godt og som vi fikk lov til å smake på 🙂 Det var masse andre tobente der også. De hadde røde luer, men snakket ikke på hele kvelden. Kanskje han Jesus liker å ha det stille? Jeg forsøkte å småprate med fler av dem, men de bare sto der å stirret. Modern sa de het Nisse. Jeg tenkte kanskje familien Nisse ville kviknet til litt hvis jeg helte litt vann på dem?, men når jeg lettet på benet og «lettet litt på tanket» ble modern streng i ansiktet og ropte «jævla kineser!» Vet ikke hva slags kinesertype det er, men modern liker dem visst ikke for hun ble veldig sint. Da blir hun rød og hard i ansiktet akkurat som familen Nisse, men når jeg gjør nesen min myk, kaster meg rundt halsen hennes og gnir ansiktet mitt i hennes så blir hun seg selv igjen. 

Vi ventet leeeeenge, men det kom ikke noen Jesus. Kan man bare la være å komme i sin egen bursdag da? Egentlig synes jeg det var helt greit at han ikke kom jeg for vi spiste mat likevel og da kunne vi dele alle gavene. Jeg fikk den gaven jeg hadde luktet i posen, et nytt tyggebein og en ny gris……..som heller ikke grynter lenger, men den gjorde det når jeg fikk den. Kanskje bra han Jesus ikke fikk den siden den gikk i stykker med en gang………etter at jeg hadde gnagd litt på den. Tror kanskje han hadde blitt litt skuffet over en del av de andre gavene også for det var en del «jentestæsj» der, klær, smykker, kjøkkenmaskin osv. Jeg kjenner jo ikke han Jesus, men det er jo ikke så mange tobente gutter som liker jentestæsj.

Det ble en fin bursdag, selv om han som hadde bursdag ikke kom. Jeg ble mett og trett å måtte ta meg en lur på sofaen. Neste år skal jeg ønske meg sånn bursdag jeg også…….og jeg skal komme så jeg får alle gavene selv……….håper jeg ikke får sånn jentestæsj. Familien Nisse blir ike invitert for de var skikkelig partybremser og ingen behøver å vaske seg eller gå i jentete kåper og blinggreier rundt halsen.

Vi blogges 🙂 Voff!

Follofarmen ønsker alle lesere et strålende 2012

Hei alle sammen og et riktig godt nytt år 🙂

Tuuuusen takk for 2011 og for at dere har brukt tid (som de fleste av oss har alt for lite av)  på å følge våre liv her på Follofarmen. 2011 må vel sies å være mitt livs verste år med pappas bortgang, familekriser og smått og stort av problemer her på Follofarmen. Men en positv ting jeg vil huske fra dette året er oppstart av denne bloggen. I bloggsammenheng er dette fortsatt en bitte liten blogg, men ikke for meg. Så lenge jeg vet det er en leser i andre enden blir jeg altid inspirert og ydmyk over at noen faktisk setter av tid til oss 🙂 Bloggen har vært til både trøst i tunge stunder og en inspirasjon til å sette av tind til å holde på med ting jeg elsker. Jeg gleder meg til å se hvordan bloggen vil utvikle seg det neste året og til å bli bedere kjent med derer lesere.

Håper dere hadde en fin feiring i går og at dere ikke har gitt dere selv for mange og strenge nyttårsforsetter 😉 Jeg er en dame som alltid skal begynne et nytt og bedere liv hver mandag eller hvert nytt år. Jeg har alltid mange forsetter og i år er nok intet unntak. Jeg ønsker å:

  • bli flinkere til å ta vare på meg selv (slutte å røyke, gå ned i vekt, meditere, sete grenser, kose meg mer, være mer sammen med venner osv. osv.)
  • bruke mer tid på dyrene
  • få et/en mer ryddig og organisert hjem/farm
  • blogge mer

Ikke minst håper jeg dette er året hvor jeg kan komme tilbake til et yrkesaktivt liv og faget mitt (sosionom) som jeg savner veldig!

Her på Follofarmen var det en usedvanlig rolig dag. Her er det flere av dyrene som ikke liker alle rakettsmellene så Egil og jeg har gjort det til en tradisjon at vi er hjemme på nyttårsaften og ser til dyrene, men mer om det senere. Det har jo ikke blitt så mye blogging som jeg hadde ønsket denne julen så her kommer en liten oppsummering av de siste dagene i romjulen.

Etter alt som har skjedd var vi veldig slitne etter julefeiringen og tredje og fjerde dag ble veldig stille og rolig. Vi skulle hatt mamma og Dino på besøk, men de var også slitne så de slappet også av hjemme.

Femte dag satte Egil og jeg nesa mot den dype Finnskogen for å tilbringe et par dager med våre gode denner Mette og Werner. Jeg gledet meg enormt til et par dager borte og med litt etterlengtet hvile. Får alltid en ro over meg når jeg kommer til Kongsvinger hvor jeg tilbragte det meste av fridager og ferier i barndommen.

Mette, min gode venninne gjennom 40 år, hadde invitert 8 til julekoldtbor og laget masse deilig mat til ………ca 40 personer 😀 (noe jeg kjenner meg veldig igjen i 🙂 ) Her var det selvskutt rådyr og elg, hjemmelgat potetsalat, sylte, flere typer sild, laks, reker og scampi, ribbe, kylling, egg og salat m.m. Alt man kan ønske seg på et norsk julebord. Regner med at de har mat ut 2012. Egil gjorde sitt beste for å gi de litt omsetning på maten, men selv ikke hans appetit gav merkbare reduksjoner på mengden. 

Jeg lar jo ikke en sjanse til å pynte litt kaker gå fra meg så jeg hadde med en marspankake, cupcakes og punsjeboller.

Marsipankaken var en julepyntet «lukket valnøtt» med bringebær og valnøttkrem. Jeg hadde for lite hvit marsipan så det var ikke en av mine best utførte kaker, men når pynten var på hadde jeg klart å skjule en del av mine «synder» 🙂 Jeg får helt flass når marsipanen krøller seg i kantene, men man kan ikke være like heldig hver gang.

Kaken var bl.a pyntet med julestjerner og christtornblader som jeg laget med utstikkere m/ejektor. Disse finner du både på kakeboksen.no og Cacas.

Litt for sent i pynteprosessen fant jeg ut at jeg skulle lage min første sløyfe i marsipan. Den rakk ikke å stivne/hardne nok og det manglet litt på teknikken, men det liknet  hvert fall litt på en sløyfe. Litt for sent fant jeg ut at jeg heller budre brukt gullglitter rundt kanten, men da var allerede raibow dust glitter på plass så jeg får heller huske det til neste gang.

Jeg laget julestjernene i rosa figurmarsipan med jordbærsmak fra Odense som jeg farget rød. Den smaker veldig god og jeg kan anbefale den på det sterkeste 🙂 Du fnner den i de fleste matbutikker.

Kaken smakte delig, om jeg kan si det selv 😉

Cupcakesene var denne gangen eplekake med krem i gullfarget former.

Jeg laget små juletrær av krem som jeg farget grønn og sprøytet på med en M1 tipp. Stjernen var laget i gul marsipan som jeg dyppet i gullglitter og juletrepynten var stjernestrø i ass. farger.

De julepyntede punsjebollene har jeg jo laget et innlegg om før, men de tok seg godt ut sammen med de andre «julekakene».

Etter all julematen var det ikke store innrykket som ble gjort i kakene så jeg regner med at vertskapet har kaker omtrent like lenge som de har mat 😀

Selv om det alltid er like hyggelg å treffe vår venner fra Hedmarken, var det denne gangen to nye medlemmer av familien vi hadde gledet oss til å møte. Lille «Knerten» som er blanding av chiwawa og papillon. Med sine ca 300 gram og 12 uker lange liv, er han den minste hunden jeg har sett noen gang, men han var en tøff liten gutt med helt egne og klare meninger.

Ikke lett å finne klær til en så liten krabat, men det gav meg en mulighet til å prøve ut et råd jeg selv fikk når våre var små (men aldri fikk prøvd ut). Du kan lage fine og billige hundegensere av armer på gamle gensere. Bare klipp av den ytterste delen av armen i ønsket lenge. Klipp hull til frambena og plass til tissefanten hvis du har hanhund og vips så har du en fin genser. Til knerten brukte vi benet på en gammel buke etter Mettes barneban. Det er ikke alle små gutter som tar seg sååå godt ut i lilla kamuflasje som denne lille karen 🙂

Når man har sånne masete «filletanter» på besøk er det godt å ha et eget lite krypinn å gjemme seg litt vekk i 🙂

Den andre nykommeren vi gledet oss til å møte var denne lille frøknen, den 1,5 år gamle dreveren Frøya. Hun hadde et nydelig vesen og fikk masse kos av et «hundeabstinent» ektepar fra Follofarmen som hadde reist fra alle sine firbente.

Man kan jo ikke la være å klø henne litt på magen når hun ligger sånn ? 🙂

Vår lille ferie ble avsluttet litt bråere og tidligere enn beregnet da vi måtte reise hjem å rydde opp i en «liten» hjemlig krise. Etter en nattlig kjøretur på glatta, uten pigger, som jeg ikke kommer til å glemme med det første, kom vi hjem tidlig på morgnen på årets siste dag. Det ble ikke noe søvn på meg denne natten så nyttårsaften ble, for min del, tilbrakt for det meste sovende sofaen. Egil løp i skydsel mellom egnstelige hester som gjevnlig ble foret med godbiter og fikk høre på radioen for å overdøve smellene på utsiden og en skjelvende Petter som hadde søkt tilflukt i min garderobe.

Det er ikke så greit å være stor, tøff hund når man er så fryktelig redd for raketter.

Når klokken nærmet seg midnatt og smellene øket i intensitet var pappas fang godt å ha.

Selv ikke potetgull kunne trøste en skjelvende Pettergutt…….

……som til slutt begynte å pese frenetisk 🙁

Ikke alle de firbente er redde på nyttårsaften og Urian fulgte nøye med på «storebrors» rare oppførsel.

«Hva skjer a’ Petter?»

«Skal jeg trøste deg eller?»

«Det ække’ farlig assa kompis!»…….,men Petter lot seg ikke overtale eller trøste og endte kvelden skjelvende i sofaen sammen med mammaen sin.

Nyt den siste dagen av ferien og det nye årets første dag så ses vi snart igjen 🙂

Vi blogges 🙂 Nyttårsklem

«Det ække lett å værra kuul…….når man har fått vaksine»

 

(leses med Kongsbergknekk i knærne og tregt «Plata-sig»)

Urian: dø Petter esse?

Petter: Hva virr’u a esse?

Urian: I det siste har jeg liksom esse, gått og tenkt meg om litt esse, og finni ut esse, atte jeg er å’leit esse, men verden er kjip esse, så jeg sier det nå esse, mens det er lenge igjen til jul esse, det ække lett å værra kuul esse

Petter: Hæææ?

Urian: Her i går esse, stakk det innom en kis esse, han stakk meg med en nål esse, jeg følte meg snål esse, og så vill’n ha stål esse.

Petter: Stål? Jæ har aldri hørt makan til gnål esse

Urian: Jeg sa: Virru ha flatt stål, fotstål, rundt stål, rustfritt stål, krom eller vanadium,
mangan eller magnesium esse Og han sa: Jæ trenger gryn esse Og jeg sa: Virru ha bygg-gryn, havregryn, sagogryn, risengryn, og helkorn, halvkorn, sammalt korn og
finmalt korn

Petter: kuul’n esse

Urian: Mener’u sett’n i kjøleskape’ esse?

Petter: Jeg mener løye’n esse

Urian: Det er vindstille ute esse

Petter: glem det esse

Urian: Jæ kjente meg utfrika i går esse, så jæ tok en tur  i stallen esse, for å få kuula ned hjernebarken esse, og der traff jæ en speedkis som het Duco. Jæ spørt’n: Har du no’ syre esse? han sa: Virru ha saltsyre, eddiksyre, svovelsyre,
maursyre, garvesyre, blåsyre, pedalsyre, magasyre

Petter: Magasyre???……har’u frika helt ut elle’?…..esse

Urian: Jæ sa: Harru en rev esse?, og han sa: Rødrev, blårev, sølvrev, hvitrev, tamrev,
villrev, Jydske rev og Skagerrak. Jæ har no godt gress esse. Jæ sa: Har’u ikke an’t å melde, og han sa: Fire hjerter
Og jeg sa: glem det, jeg følte mæ tråkka på, langt ute og langt nede esse. Det va’kke en hipp kis esse

Petter: Duco er en kul kis han esse

Urian: dø Melis esse?

Melis: la mæ værra i fred’a esse

Urian: Si mæ, ær’u hypp på meg esse?

Melis: Hypokonder, hypotek, hypofyse, hypotese

Urian: Jeg er hypp på et nummer esse!

Melis: Fjorten, seksten, enogtjue, firogtjue, syvogtyve, åttogtredve, hundreogfemogseksti, ni, hundre og tre tusen sjuhundreogfemogseksti

Urian: Jeg er hypp på et stikk esse!

Melis: Værsågod, virru ha bistikk, vepsestikk, myggestikk, sistestikk, fem kort, lårkort, svarteper og poker

Urian: Glem det esse……jeg er sliiiiten esse

Pus: HALLO!!!!!…….Kisen var VETERINÆR!……..og spøyta var VAKSINE!………og jeg er SLITEN!………så VÆR STILLE!………ESSE!

En lite innlegg fra en sliten gjeng som alle fikk vaksine i går 🙂 Takk til Øystein Sunde for inspirasjon (Desverre ingen bilder da den utskremte bonde-fotografen ikke fikk tatt et eneste bilde av de 7 dyrene som fikk vaksine…….knurr!)

Vi blogges 🙂 Klem

Melis blir torturert

 

Hei 🙂

På Follofarmen er vi veldig glad i dyr, men noen ganger må vi gjøre ting med dyrene som de ikke setter pris på i det hele tatt. Hestene synes det er helt unødvendig å tilbringe noe som helst tid på en ridebane eller å stelle tennene eller rennende øyne. Sårstell på Pus etter at hun har vært ute å hilst på nabokattene om natten er ikke poppulært heller ikke å bli tvangsforet med flytende medisiner. Fisken like forståelig nok ikke å bli fanget og flyttet på. Neglklipp er en aktivitet som for enkelte av hundene (les: Petter og Melis) kan fortone seg som rene torturen. Det er ikke det at det gjør vondt, men det kunne jo hende at det kom til å gjøre vondt. Petter oppfører seg som om vi tar fra han noe livsviktig for hver negl som blir klippet. Melis derimot hyler så vi hopper himmelhøyt…….i tilfelle det skulle komme til å gjøre vondt. Når hun synes vi har hærset med henne hevner hun seg nesten alltid på Urian.

Vi blogges 🙂 Klem