Zaino får kolikk

Hei 🙂

I dag er det trøtte bønder og dyr her på Follofarmen. De siste dagene har vi begynt å forberede hestene for sommerbeitet og det innebærer bl.a å tilvenne de gress. Når hester er vant til å spise høy må de tilvennes ferskt gress for ikke å bli syke. Dersom man ikke gjør dette kan hestene få sykdommer som kolikk og forfangenhet. Forfangenhet er enkelt forklart en forgiftning som setter seg i bena, ødelegger høvene og kan på kort tid bli så ille at hesten må slaktes. Kolikk er en samlebetegnelse på magesmerter (akkurat som hos mennesker) som kan skyldes ulike ting, f.eks forstoppelse eller mye gass. Også dette kan fort bli veldig alvorlig og hesten kan dø.

Når man tilvenner hestene til gress må dette gjøres gradvis, helst med en times økning pr dag. Selv om det er veldig lite gress på beitet de går på til daglig har det virket som om de har fått i seg litt og høyet har ikke vært like spennende. Vi har derfor økt til raskere på gress enn vi ville gjort hvis de ikke hadde spist noe gress på forhånd………..for fort skulle det vise seg!:-(

Når hestene ble tatt inn sent i går kveld var det tydelig at Zaino ikke hadde det godt. Han ville ikke røre høyet sitt, la seg ned og stønnet i smerte. Magen hans var kraftig oppblåst og han sparket seg etter magen. Tilstanden var tiltagende og smertene ble tydelig raskt verre. Når man sjekker for kolikk er det første man gjør å høre etter tarmlyder. Zaino hadde litt lyd, men ikke som han pleier.

Det andre vi gjør er å sjekke tannkjøtt og øyne. Han var litt tørr i munnen, hadde store pupiller og virket «sløv» i øynene. Etter som vi har vært gjennom akkurat det samme med Zaino tidligere var vi rimelig sikker på at dette var resultat av at han hadde for mye gress i tarmen. Dette gir for mye protein i tarmen som gjør han blir dehydrert (vannet i kroppen trekkes inn i tarmen) og så litt forstoppet og veldig oppblåst. Urian forsto tydelig at Zaino ikke hadde det bra og følte nøye med hele tiden.

Ved denne type kolikk er det viktigste å få i hesten vann. «Man kan lede hesten til vann, men man kan ikke tvinge den til å drikke» er det noe som heter og det stemmer ganske godt. Da er det godt å ha noen triks opp i ermet. En dyrlege tipset oss om å gi hesten sukker i slike situasjoner. Sukker gjør hesten tørst og da er det større mulighet for at de drikker. Utfordringen i dette er å få i han sukker. Det er ikke lett når han verken vil spise eller drikke noe som helst. Vi har førsøkt ulike ting og denne gangen var det brune sukkerbiter vi hadde tilgjengelig. Jeg dytter de inn på tungen hans og han spytter de ut eller holder de der i opp til en time. Så lenge vi klarer å holde de der en stund smelter de og da får han i seg noe. Vi har også forsøkt å helle i han litt eplejuice, men dette hadde vi ikke i natt.

Mens vi venter på at sukkeret skal gjøre susen, jobber vi med å lindre smerter og på å få i gang tarmen. Noen ganger har massasje av magen lindret litt, men denne gangen var smertene så store at det bare syntes å gjøre vondt verre. Masse kos og klapp så ut til å roe og lindre litt. Vi masserer hele hesten med store lette sirkler. Dette er noe som virker veldig beroligende på hester. Zaino er en hest som responderer positivt på kos når han er syk.

Det er ulike meninger om hva man skal gjøre når en hest har kolikk. Tidligere mente de allert fleste at man måtte gå med hesten helt til den ble bedere. Mange hevdet, og hevder fortsatt, at hesten kan dø hvis man lar den ligge. I dag er det mange som mener at hesten skal få hvile og gjøre som den vil, mens man ser ann situasjonen. Vi gjør litt av begge deler. Vi lar hestene ligge å hvile og rulle seg litt, men når vi ser smertene blir tiltagende eller tamlydene og prompingen avtagende går vi litt med de.

Når Zaino ble liggende på siden og bare ynke seg og puste raskt tok vi han ut og gikk litt med han. Når han hadde fått prompet litt og virket litt bedere eller veldig sliten, lot vi han hvile i boksen igjen. Etter å ha holdt på slik i to-tre timer hadde han fått prompet masse, bæsjet litt og fått i seg et halvt glass med sukkerbiter og formen var tydelig bedere. Utrolig deilig, og en stor lettelse, å se han tigge sukker, mat og kos. Han drakk ikke noe på denne tiden, enda vi nærmest druknet han i vannbøtta og derfor måtte vi se til han flere ganger i løpet av natten (noe vi gjør uansett når hestene er syke) for å se at alt gikk som det skulle. Han drakk en bøtte med vann i løpet av natten.

I morres virket han bra, men trøt etter nattens strabaser. En annen ting som kan gi hester kolikk er problemer med tennene. Noen hester får spisse jeksler. Dette gjør det vanskelig å tygge maten ordentlig. De kan også bli så spisse/skarpe at hesten får sår på innsiden av kinnene som kan være smertefult. For å være på den sikre siden ville i sjekke at dette ikke var et problem hos Zaino. Da må man bruke en munnkile som nærmest ser ut som et torturinstrument.

Munnkilen holder hestens munn opp og lar oss komme til uten å bli bitt. Etter litt knoting med å få kilen på plass kunne vi konstatere at det så bra ut. Egil slipte litt, men det så som sakt bra ut.

Nå er hestene tilbake på beitet og i kveld skal de nok en gang gresse litt. Vi får håpe Zaino er litt mer måteholden i dag og ikke spiser som om det var hans siste måltid. Det er utrolig vondt å se dyrene ha det vondt. De blir så helpesløse og, selv om jeg tror de forstår at vi hjelper dem, er det lett å føle seg hjelpesløs selv også når de store dyrene vrir og ynker seg i merte og tydelig er egnstelige. Dette er Zaino sin tredje kolikk mens vi har hatt han og alle gangene har det kommet av overspising av gress. Når hesten først har hatt kolikk kan lettere få det igjen de påfølgende to ukene så nå får vi bare krysse fingrene å håpe det går bra.

Vi blogges 🙂 Klem og knegg fra Trøttefarmen

Damer på tur

Hei 🙂

I dag har Nelly og jeg hatt en «damedag». Først fikk Nelly en grundig rundvask. Det trengte hun virkelig og selv om det er litt kjedelig å stå så lenge stille i stallen, nyter hun å bli «dullet» med. Hun fikk barbert og stelt bena og det er godt når man har små midd som løper rundt i pelsen og klør noe helt forferdelig.

Ren og vakker dame klar for tur.

Det var litt skummelt å gå på tur alene, uten guttene, og det ble litt roping mellom Nelly og Zaino (som heller ikke liker at en i flokken hans går uten han), men etter et par knegg gikk det greit.

😀 hahaha…….og sånn blir det når man skal prøve å styre en hest som helst vil snu og løpe hjem med en hånd samtidig som man skal ta bilde av seg selv 🙂

«Skal jeg bære deg hele den veien moder`n!?»

«Er det langt igjen nå eller?»

«Skal vi ta en dukkert eller moder`n?»

«Det er noen som følger etter oss jo!»

Finnes ingen bedere belønning etter å ha jobbet «hardt» enn dette……..

…….grønt gress og løvetann» 🙂

(Skvatt litt når denne lille stakkaren lå akkurat der jeg skulle ta bilde, men han lå dødsstille, bokstavelig talt, og da gikk det greit)

Et stykk fornøyd tinkerdame forent med guttene sine 🙂

 

Vi blogges 🙂 Klem

 

Bli med på kjøretur med frieserhestene Duco og Zaino

Hei 🙂

Selv om jeg i flere dager har hatt nesa dypt begravet i servietter, påskeegg og glitter ble det i helgen tid til litt annet også. Jeg må jo få med meg det fine været også 🙂

Etter å ha lekt seg i leira i flere uker var hestene overmodne for en vask.

Å vaske ansiktet er helt pyton! Vann i nesa, munn og øynene kan få den fineste merra til å stritte imot, men her slipper ingen unna.

Mens jeg vasket og barberte, fikset Egil noen tekniske utfordringer med den nye vogna. Etter å ha sveiset og skrudd var vi klar for å prøve det nye vidundered. I videoen har jeg forsøkt å gi dere en liten følelse av hvordan det er å sitte i en vogn bak våre sorte perler. De er så utrent så vi måtte ta det veldig med ro, men dere får kanskje et lite inntrykk 🙂 Enjoy 🙂

Guttene har ikke gått i par på et år så de er litt i utrent, men det var ikke verst til å være så lenge siden. Vogna fungerte bra, men det gjenstår noen tekniske utfordringer fortsatt (som jeg ikke skal kjede dere med). Jeg synes den var veldig høy å komme opp i, men ellers var den fin.

Etter turen ble det tid til litt hunderisering også. Godt med gode hjelpere, men disse hjelperene er ikke akkurat hjelpsomme. Ikke lett å barbere med to hundesnuter mellom maskinen og Melis. Det gjør ikke saken noe lettere når den som barberes samtidig benytter en hver mulighet til å snike seg unna.

«Liker ikke!», men når man ikke har pels som skjermer for solen må det lille man har fjernes så vi kan komme til med solkrem. Det må til på en solelsker som Melis. Hun benytter en hver anledning til å slikk så mye sol som mulig.

Urian har fått mye pels som dekker ganske bra, så han får beholde pelsen i sommer. Ser jo ikke veldig ut som en liten nakengutt, men vi synes han kler den noe rufsete looken 🙂

Som vanlig blir Urian veldig amorøs når han eller Melis blir stelt og det ble en slitsom kveld for både Melis, Urian og oss tobente som måtte høre på piping og knurring i flere timer. Da var det godt å kunne ta en tur til mamma i Oslo med guttene slik at Melis (og vi) kunne få litt fred 🙂

Deilig med helger hvor vi får vært sammen med dyrene. Det blir alt for liten tid til det, men målet er stadig å sette av mer tid til å kose oss med dem.

Koser meg fortsatt med lim og servietter og nå lager jeg fine lykter også med samme teknikk. Noen husker kanskje at jeg viste dere noen mystiske små esker som jeg hevdet inneholdt verdens fineste påskepynt. Nå har jeg fått alle og kommer snart til å blogge om både dette og lyktene så her er det bare å følge med.

Blir fortsatt like glad hver gang noen vil legge igjen noen ord til meg så bruk gjerne kommentarfeltet. Bloggen er fortsatt en liten blogg lesermessig, men jeg har doblet lesertallene i løpet av de ca 10 månedene jeg har blogget og det er jo helt fantastisk. Hvis dere har lyst til å hjelpe til og mener dette er en blogg flere kan ha glede av, så blir jeg veldig glad hvis dere f.eks deler den på Facebook. Når dere gjør det får jeg masse mere lesere og det vil jeg veldig gjerne ha. Tusen takk til dere som allerede gjør dette. Det har gitt resultater 🙂

Ha en fantastisk uke alle sammen 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Zaino – sjefen i flokken

Hei 🙂

Beklager at det har vært litt stille her inne i det siste, men det jeg gjør om dagen egner seg dårlig på bloggen. Avvikling av et aksjeselskap er ikke akkurat underholdende.

Nå har vinteren kommet og snøen har dekket alt vi ikke rakk og det er litt deilig. Samtidig er det jo lett å drømme seg til varmere dager når det snør sidelengs og gradestokken vieser under -10. Jeg har derfor hentet frem noen gamle videoer av Zaino og laget en liten film.

Filmen viser en dag på sommerbeite for noen år siden. Den gangen sto våre hester sammen med to andre merrer. En dag ble det satt inn en fremmed vallak. Han ble satt sammen med de to merrene og de tre ble skilt fra våre tre. Filmen viser hvordan Zaino, som er sjefen i flokken, løser oppgaven som leder når hestene blir sluppet sammen. Man kan lære mye om hestene ved å se hvordan de løser en slik oppgave.

Så dere hvordan hestene snakket sammen?

Zaino viser tydelig at han ikke vil den andre noe vondt, men at han ikke vil gi fra seg lederrollen. Den fremmede vallaken viser også, på en høflig måte, at han synes han burde være sjef siden han er eldst. Legg merke til hvordan merrene flørter litt med den nye sjarmøren, bortsett fra Nelly som kun er opptatt av mat 😀

Guttene våre samarbeider og det gjør det vanskelig for andre vallaker å komme inn i flokken. De er vennlige sjeler og forsøker alltid mildeste vei først, men mentalt er de harde og finner seg ikke i noe tull. En nykommer må vise at han virkelig underkaster seg og ikke vil ufordre lederen, eller andre som står over han i rang. Vi har sluppet hester inn som har blitt godtatt med en gang og andre har aldri blitt godtatt. Det kan være en brutal verden, men slik er det i dyrenes verden.

Vi blogges 🙂 Klem

Frieserhesten

Zainos far - Wander 352

Hei 🙂

Håper dere nyter en like lat søndag som meg 🙂 Jeg blogger i pysjen og har foreløpig ikke gjort noen ting i dag enda klokken er fem 🙂 Deilig! Jeg blogger da, men det er liksom ikke å gjøre noe. Bloggingen er avslapping og kos.

Når jeg forteller folk at jeg har hester får jeg ofte spøsmål om hva slags hester jeg har. Synes det er ganske søtt når mennesker jeg vet ikke har peiling på hest i det hele tatt, nikker «gjenkjennende» når jeg sier jeg har Frieserhester 🙂 Regner med at de egentlig håpet på et svar som fjording eller araber, for det har jo de fleste hørt om. Jeg pleier derfor å tilføye at det er store, sorte, nederlandske hester med masse man og hovskjegg (likner litt på bryggerihester) og at de ofte brukes på sirkus. I dag tenkte jeg å gi dere en liten innføring i hva en Frieserhest er. En god blogg skal jo være lærerik så selv om du ikke bryr deg så mye om hest, kan du kanskje lære noe nytt denne late søndagen 🙂 .

Rasebeskrivelse:

Farge: Alltid sort, men kan ha en liten hvit stjerne (i pannen). Ingen andre avtegn godkjennes

Mankehøyde: (dvs hvor høy den er opp til der halsen begynner) Hingster (dvs gutter): min 160 cm, Hopper (dvs jenter): min 150 cm

Opprinnelsesland: Nederland (i den nordlige provinsen Friesland)

Ducos far Sape 381

Friseren er en av de eldste hesterasene i Europa og er kjent så langt tilbake som det 13. århundret. Den ble brukt av de tyske og friesiske ridderne i korstogene og som krigshest for ridderene i middelalderen. Frieseren ble, og blir kanskje enda, også brukt som arbeidshest. I dag brukes den til ridning, kjøring og show/sirkus.

Man deler gjerne hester inn i to typer: kaldblodshester og varmblodshester. Det har ingen ting med hvor varmt eller kaldt blodet deres er :-), men sier noe om hvordan de er bygget, ser ut og tåler kulde. Kaldblodshester er tunge, hardføre, har et rolig temperament,  tåler ofte kulde bedere enn varmblods da de ofte setter mer vinterpels. Varmblodshester deles inn i halvblods og fullblods. De kommer fra varmere strøk, er ofte slankere,mer nervøse og temperamentsfulle, mer høyreiste, og edlere enn kaldblodsen. Pelsen er ofte kortere og ikke fullt så tett.

Frieserhesten var i ugangspunktet en kaldblodshest, men ble på 15 -1600 tallet tilført orientalsk og spansk blod for å gjøre den lettere og edlere. I dag er det mange som vil kalle Frieserhesten for en vamblodshest, men dette vil jeg hevde langt fra gjelder alle. De er en blanding og våre er definitivt mer kaldblods enn varmblods.

Frieseren har vært nært ved utryddelse flere ganger, men er i dag en poppulær rase. Den beskrives som en vennlig, intelligent og villig hest som egner seg som familiehest. Vår erfaring er at, ja de er intelligente hester, men det gjør dem også ganske krevende. Mange unge jenter har fått mer enn de kan klare når de har blitt de heldige eierene av disse «sorte perlene». Frieseren er en herlig hest, men ikke en hest for en hver hesteeier.

Duco

Den første frieseren vi kjøpte var Duco. Han var 3,5 år og hentet fra Danmark til Norge bare 3 mnd før vi kjøpte han i 2004. Han er født i Nederland og er den av våre to som minner mest om «ur-frieseren». Han er stor, tung, sterk, med et stort hode og kloke øyne. Han er rolig, snill, rampete og veldig nysjerrig.

Zaino

Zaino kom til oss i 2006 og er to år eldre enn Duco. Han kommer opprinnelig fra Frankriket, men vi kjøpte han fra Miriam i Danmark som driver  Frieserstald Birkely. Duco var også innom Miriam før han kom til Norge. Zaino er en litt mer edel og lettere Frieser. Han har masse man, hale og hovskjegg som er et av Frieserens kjennetegn. Han er en veldig høflig og lett å håndtere fra bakken, men har nervene litt mer på utsiden enn Duco og kan være en mer krevende hest å ri.

Meg på Duco

Vi bruker hestene våre til ridning og kjøring. Frieseren har store bevegleser og er sånn sett en veldig behagelig hest å ri.

Vi har kjørt inn begge våre hester selv, noe som kan være et litt «riski» prosjekt når man har med så store dyr å gjøre. Egil og jeg er et godt team når det kommer til akkurat dette. Egil er fryktløs og rolig, mens jeg er en god «adferdsleser» og god trøster. Mens Egil har holdt tømmene og vært leder, har jeg vært hestenes trygge hjelper og Egils kritiker. Det har fungert helt perfekt (i hvert fall når Egil har villet høre på meg 🙂 ).

Egil kjører Duco og Zaino i par

Det er ikke for nybegynnere eller pyser å være kusk bak to så mektige karer. Det er enorme krefter i sving hvis det skulle skje noe. Foran vognen kommer Frieseren virkelig frem. Hestene endrer seg helt og det er som om forfedrenes samlede erfaringer tar bolig i deres kropper og de gjør det de er ment å gjøre, er skapt til å gjøre.

Ducos farfar - Fabe 348

I hesteverden er det tradisjonelt sett gutta som har betydd mest, men i dag får man mer og mer øynene opp for hvor viktig mammaene er når det kommer til avl. Det har vært umulig å finne bilder av hestenes kvinnelige forfedre på nett, men mange av gutta er godt dokumentert. Her får dere litt av Zaino og Ducos slektstre i bilder 🙂

Ducos morfar og Zainos oldefar (fars side) - Djurre 284

 

Ducos oldefar (fars side) - Feitse 293

 

Ducos oldefar (fars side) - Melle 311

 

Zainos oldefar (fars side) og Ducos tipoldefar (fars side) - Naen 262

 

Zainos oldefar (mors side) og Ducos tipoldefar (fars side) - Jochem 259Ducos tipoldefar (fars side) - Romke 234
Zainos farfar - Barteld 292
Zainos morfar - Jillis 301
Zainos oldefar (mors side) - Oege 267
Zainos tipoldefar (mors side) - Hearke 254
Zainos tipoldefar (mors side) - Wessel 237

 

Så du likhetene? Duco er f.eks utrolig lik sin farfar Fabe 🙂 Duco og Zaino er nok litt i slekt, men jeg har ikke forsøkt å regne ut hva slags slektskap det er.  Håper du lærte litt og kanskje er du som meg og har sett på Silkesvarten som liten (som ikke var Frieserhest, men stor og sort) og drømmer om din egen silkesvarte hest 🙂 Hvis du vil vite mer om Frieserhesten kan du gå inn på det nederlandske frieserforbundet eller det norske frieserforbundet.

Ha en strålende søndagskveld 🙂

Vi blogges 🙂 knegg og klem

Follofarmen ønsker alle lesere et strålende 2012

Hei alle sammen og et riktig godt nytt år 🙂

Tuuuusen takk for 2011 og for at dere har brukt tid (som de fleste av oss har alt for lite av)  på å følge våre liv her på Follofarmen. 2011 må vel sies å være mitt livs verste år med pappas bortgang, familekriser og smått og stort av problemer her på Follofarmen. Men en positv ting jeg vil huske fra dette året er oppstart av denne bloggen. I bloggsammenheng er dette fortsatt en bitte liten blogg, men ikke for meg. Så lenge jeg vet det er en leser i andre enden blir jeg altid inspirert og ydmyk over at noen faktisk setter av tid til oss 🙂 Bloggen har vært til både trøst i tunge stunder og en inspirasjon til å sette av tind til å holde på med ting jeg elsker. Jeg gleder meg til å se hvordan bloggen vil utvikle seg det neste året og til å bli bedere kjent med derer lesere.

Håper dere hadde en fin feiring i går og at dere ikke har gitt dere selv for mange og strenge nyttårsforsetter 😉 Jeg er en dame som alltid skal begynne et nytt og bedere liv hver mandag eller hvert nytt år. Jeg har alltid mange forsetter og i år er nok intet unntak. Jeg ønsker å:

  • bli flinkere til å ta vare på meg selv (slutte å røyke, gå ned i vekt, meditere, sete grenser, kose meg mer, være mer sammen med venner osv. osv.)
  • bruke mer tid på dyrene
  • få et/en mer ryddig og organisert hjem/farm
  • blogge mer

Ikke minst håper jeg dette er året hvor jeg kan komme tilbake til et yrkesaktivt liv og faget mitt (sosionom) som jeg savner veldig!

Her på Follofarmen var det en usedvanlig rolig dag. Her er det flere av dyrene som ikke liker alle rakettsmellene så Egil og jeg har gjort det til en tradisjon at vi er hjemme på nyttårsaften og ser til dyrene, men mer om det senere. Det har jo ikke blitt så mye blogging som jeg hadde ønsket denne julen så her kommer en liten oppsummering av de siste dagene i romjulen.

Etter alt som har skjedd var vi veldig slitne etter julefeiringen og tredje og fjerde dag ble veldig stille og rolig. Vi skulle hatt mamma og Dino på besøk, men de var også slitne så de slappet også av hjemme.

Femte dag satte Egil og jeg nesa mot den dype Finnskogen for å tilbringe et par dager med våre gode denner Mette og Werner. Jeg gledet meg enormt til et par dager borte og med litt etterlengtet hvile. Får alltid en ro over meg når jeg kommer til Kongsvinger hvor jeg tilbragte det meste av fridager og ferier i barndommen.

Mette, min gode venninne gjennom 40 år, hadde invitert 8 til julekoldtbor og laget masse deilig mat til ………ca 40 personer 😀 (noe jeg kjenner meg veldig igjen i 🙂 ) Her var det selvskutt rådyr og elg, hjemmelgat potetsalat, sylte, flere typer sild, laks, reker og scampi, ribbe, kylling, egg og salat m.m. Alt man kan ønske seg på et norsk julebord. Regner med at de har mat ut 2012. Egil gjorde sitt beste for å gi de litt omsetning på maten, men selv ikke hans appetit gav merkbare reduksjoner på mengden. 

Jeg lar jo ikke en sjanse til å pynte litt kaker gå fra meg så jeg hadde med en marspankake, cupcakes og punsjeboller.

Marsipankaken var en julepyntet «lukket valnøtt» med bringebær og valnøttkrem. Jeg hadde for lite hvit marsipan så det var ikke en av mine best utførte kaker, men når pynten var på hadde jeg klart å skjule en del av mine «synder» 🙂 Jeg får helt flass når marsipanen krøller seg i kantene, men man kan ikke være like heldig hver gang.

Kaken var bl.a pyntet med julestjerner og christtornblader som jeg laget med utstikkere m/ejektor. Disse finner du både på kakeboksen.no og Cacas.

Litt for sent i pynteprosessen fant jeg ut at jeg skulle lage min første sløyfe i marsipan. Den rakk ikke å stivne/hardne nok og det manglet litt på teknikken, men det liknet  hvert fall litt på en sløyfe. Litt for sent fant jeg ut at jeg heller budre brukt gullglitter rundt kanten, men da var allerede raibow dust glitter på plass så jeg får heller huske det til neste gang.

Jeg laget julestjernene i rosa figurmarsipan med jordbærsmak fra Odense som jeg farget rød. Den smaker veldig god og jeg kan anbefale den på det sterkeste 🙂 Du fnner den i de fleste matbutikker.

Kaken smakte delig, om jeg kan si det selv 😉

Cupcakesene var denne gangen eplekake med krem i gullfarget former.

Jeg laget små juletrær av krem som jeg farget grønn og sprøytet på med en M1 tipp. Stjernen var laget i gul marsipan som jeg dyppet i gullglitter og juletrepynten var stjernestrø i ass. farger.

De julepyntede punsjebollene har jeg jo laget et innlegg om før, men de tok seg godt ut sammen med de andre «julekakene».

Etter all julematen var det ikke store innrykket som ble gjort i kakene så jeg regner med at vertskapet har kaker omtrent like lenge som de har mat 😀

Selv om det alltid er like hyggelg å treffe vår venner fra Hedmarken, var det denne gangen to nye medlemmer av familien vi hadde gledet oss til å møte. Lille «Knerten» som er blanding av chiwawa og papillon. Med sine ca 300 gram og 12 uker lange liv, er han den minste hunden jeg har sett noen gang, men han var en tøff liten gutt med helt egne og klare meninger.

Ikke lett å finne klær til en så liten krabat, men det gav meg en mulighet til å prøve ut et råd jeg selv fikk når våre var små (men aldri fikk prøvd ut). Du kan lage fine og billige hundegensere av armer på gamle gensere. Bare klipp av den ytterste delen av armen i ønsket lenge. Klipp hull til frambena og plass til tissefanten hvis du har hanhund og vips så har du en fin genser. Til knerten brukte vi benet på en gammel buke etter Mettes barneban. Det er ikke alle små gutter som tar seg sååå godt ut i lilla kamuflasje som denne lille karen 🙂

Når man har sånne masete «filletanter» på besøk er det godt å ha et eget lite krypinn å gjemme seg litt vekk i 🙂

Den andre nykommeren vi gledet oss til å møte var denne lille frøknen, den 1,5 år gamle dreveren Frøya. Hun hadde et nydelig vesen og fikk masse kos av et «hundeabstinent» ektepar fra Follofarmen som hadde reist fra alle sine firbente.

Man kan jo ikke la være å klø henne litt på magen når hun ligger sånn ? 🙂

Vår lille ferie ble avsluttet litt bråere og tidligere enn beregnet da vi måtte reise hjem å rydde opp i en «liten» hjemlig krise. Etter en nattlig kjøretur på glatta, uten pigger, som jeg ikke kommer til å glemme med det første, kom vi hjem tidlig på morgnen på årets siste dag. Det ble ikke noe søvn på meg denne natten så nyttårsaften ble, for min del, tilbrakt for det meste sovende sofaen. Egil løp i skydsel mellom egnstelige hester som gjevnlig ble foret med godbiter og fikk høre på radioen for å overdøve smellene på utsiden og en skjelvende Petter som hadde søkt tilflukt i min garderobe.

Det er ikke så greit å være stor, tøff hund når man er så fryktelig redd for raketter.

Når klokken nærmet seg midnatt og smellene øket i intensitet var pappas fang godt å ha.

Selv ikke potetgull kunne trøste en skjelvende Pettergutt…….

……som til slutt begynte å pese frenetisk 🙁

Ikke alle de firbente er redde på nyttårsaften og Urian fulgte nøye med på «storebrors» rare oppførsel.

«Hva skjer a’ Petter?»

«Skal jeg trøste deg eller?»

«Det ække’ farlig assa kompis!»…….,men Petter lot seg ikke overtale eller trøste og endte kvelden skjelvende i sofaen sammen med mammaen sin.

Nyt den siste dagen av ferien og det nye årets første dag så ses vi snart igjen 🙂

Vi blogges 🙂 Nyttårsklem

Follofarmen ønsker alle en fredfylt jul

 

Kjære verdens beste blogglesere <3

Alle to- og firbente på Follofarmen ønskerdere en fantastisk jul.

Her er vi i god tradisjon alt for sent ute, men vi blir nok ferdig i år også 🙂 Vi skal feire julaften med mamma og det blir en annerledes jul i år uten pappa. Min første på 43 år. Vi kommer til å savne han veldig, men jeg er sikker på at han er med oss likevel 🙂

Han er jo hos selveste bursdagsbarnet i år og der må det jo være den beste feiringen «ever».

Her er det jul i stua og juletreet er pyntet.

Bordet er dekket (selv om vi ikke skal spise hjemme i dag. Det kommer jo flere dager i julen  🙂 )

Nissene er tatt frem 🙂

Det har blitt en tradisjon at Follofarmnissen tar en tur med Duco og leverer julehilsninger til naboene. I år har han vært så heldig å fått med seg en hjelper. I sekken har de masse godsaker 🙂

Duco er julepyntet med bjellekrans og ingen ting er vel bedere enn lyden av hestehøver og dombjeller på julaften.

Nissen ser litt betenkt ut 🙂 Ikke lett å vite hvor man skal dra først når det er så mange som skal ha gaver 🙂

Vakre Ducon min  <3

Da var ruta lagt …..

….. og nissen å hjelperen hans er på vei 🙂

Kos dere masse, masse, masse i julen og ikke glem å stikk innom her i blandt. Jeg skal forsøke å være flink til å blogge. Det har vært utrolig hektisk den siste uken så det har ikke blitt tid til så mye blogging som jeg hadde håpet, men jeg får se lyst på det og tenke at da har jeg desto mer å blogge om til neste år 🙂

Ta godt vare på dere selv og de dere er glad i, både to- og firbente 🙂

Vi blogges 🙂 Stoooooooor juleklem <3

«Det ække lett å værra kuul…….når man har fått vaksine»

 

(leses med Kongsbergknekk i knærne og tregt «Plata-sig»)

Urian: dø Petter esse?

Petter: Hva virr’u a esse?

Urian: I det siste har jeg liksom esse, gått og tenkt meg om litt esse, og finni ut esse, atte jeg er å’leit esse, men verden er kjip esse, så jeg sier det nå esse, mens det er lenge igjen til jul esse, det ække lett å værra kuul esse

Petter: Hæææ?

Urian: Her i går esse, stakk det innom en kis esse, han stakk meg med en nål esse, jeg følte meg snål esse, og så vill’n ha stål esse.

Petter: Stål? Jæ har aldri hørt makan til gnål esse

Urian: Jeg sa: Virru ha flatt stål, fotstål, rundt stål, rustfritt stål, krom eller vanadium,
mangan eller magnesium esse Og han sa: Jæ trenger gryn esse Og jeg sa: Virru ha bygg-gryn, havregryn, sagogryn, risengryn, og helkorn, halvkorn, sammalt korn og
finmalt korn

Petter: kuul’n esse

Urian: Mener’u sett’n i kjøleskape’ esse?

Petter: Jeg mener løye’n esse

Urian: Det er vindstille ute esse

Petter: glem det esse

Urian: Jæ kjente meg utfrika i går esse, så jæ tok en tur  i stallen esse, for å få kuula ned hjernebarken esse, og der traff jæ en speedkis som het Duco. Jæ spørt’n: Har du no’ syre esse? han sa: Virru ha saltsyre, eddiksyre, svovelsyre,
maursyre, garvesyre, blåsyre, pedalsyre, magasyre

Petter: Magasyre???……har’u frika helt ut elle’?…..esse

Urian: Jæ sa: Harru en rev esse?, og han sa: Rødrev, blårev, sølvrev, hvitrev, tamrev,
villrev, Jydske rev og Skagerrak. Jæ har no godt gress esse. Jæ sa: Har’u ikke an’t å melde, og han sa: Fire hjerter
Og jeg sa: glem det, jeg følte mæ tråkka på, langt ute og langt nede esse. Det va’kke en hipp kis esse

Petter: Duco er en kul kis han esse

Urian: dø Melis esse?

Melis: la mæ værra i fred’a esse

Urian: Si mæ, ær’u hypp på meg esse?

Melis: Hypokonder, hypotek, hypofyse, hypotese

Urian: Jeg er hypp på et nummer esse!

Melis: Fjorten, seksten, enogtjue, firogtjue, syvogtyve, åttogtredve, hundreogfemogseksti, ni, hundre og tre tusen sjuhundreogfemogseksti

Urian: Jeg er hypp på et stikk esse!

Melis: Værsågod, virru ha bistikk, vepsestikk, myggestikk, sistestikk, fem kort, lårkort, svarteper og poker

Urian: Glem det esse……jeg er sliiiiten esse

Pus: HALLO!!!!!…….Kisen var VETERINÆR!……..og spøyta var VAKSINE!………og jeg er SLITEN!………så VÆR STILLE!………ESSE!

En lite innlegg fra en sliten gjeng som alle fikk vaksine i går 🙂 Takk til Øystein Sunde for inspirasjon (Desverre ingen bilder da den utskremte bonde-fotografen ikke fikk tatt et eneste bilde av de 7 dyrene som fikk vaksine…….knurr!)

Vi blogges 🙂 Klem

En litt for sprek hest og ei budeie på tur

Hei 🙂

I dag ble det endelig litt tid til en liten ridetur i det fine høstværet. Vi gremmes stadig over hvor lite vi får brukt hestene, selv om de nok ikke har noe mot å bare gå å nyte ferie og fritid og bli fetere og fetere. Når det er sakt så tror jeg nok de synes det er deilig å bli brukt og, det er med hest som det er med mennesker, de har best av å være aktive. Våre hester står ute ca 10-12 timer hver deg og er stadig i bevelgelse, men det blir jo ikke det samme som å trene.

Før vi la ut på tur, måtte Zaino få nye sko. Da er det godt med en hovslager i familien.

Akkurat som med bilene våre, må også hester være skodd for vinterføre. Da er det brodder i skoene som gjelder. Detter er skrubrodder som skrus på skoene og fungerer som «pigger». Disse forhindrer bl.a hestene i å skli på isen.

Snøen kan jo komme når som helst og da kan det lett kladde på en hest som har sko. Hest med kladder er som å ri på hest med høyhelte sko…….ikke morro! De er store nok som de er om det ikke skal vakle rundt på store isklumper. Kladdene kan bli så høye at hesten kan snuble, skli eller ødelegge bena sine. For å forhindre dette setter vi på snøsåler. Dette er gummisåler som legges mellom hoven og skoen.

Og slik ser det ut når «vinterdekkene» er lagt på 🙂 (Dette er Nelly sin hov som også ble skodd i dag).

Da Zaino hadde fått nye sko var det tid for å gjøre hestene klare for tur. Først skal det børstes og stelles og da er det godt for en litt «grønn» cowboy å få litt instrukser fra en litt mer dreven hestejente.

Vell ute på tur er det ikke bare, bare for den litt uerfarene rytteren å få med seg alle innstrukser fra en litt overhjelpsom budeie, men trening gjør mester og det gikk ikke lange stunden før han fikk mye mer dreis på ting.

Med bonden og Zaino i tet, la vi ut på en liten skritte-tur i nærområdet.

Den utskremte fotografen (Kamilla) hadde klart å komme bort i en instilling på kameraet og bildene ble derfor veldig mørke……..det var nemmelig ikke mørkt ute, men her kan man så vidt skimte gjengen på tur.

Det høres sikkert idyllisk ut med en hest hver og en mulighet til å ta familie-ride-turer, men idyll er nok ikke helt ordet som beskriver familien «Follofarmen» på tur. I enkelte tilfeller vil jeg tro at fredsforhandlingene i midtøsten er mer fredlige enn vår lille familie på ridetur og Kamilla foretrekker derfor vanligvis å ri alene. Til tross for dette hadde vi altså i dag bestemt oss for å ta en tur ut sammen alle sammen. Se for dere tre hester som ikke er brukt på et par uker og som som har stått inne det meste av formiddagen (hvorav en aldri kommer over fjortis-stadiet…..Duco) = VELIG SPREKE!, tre kakklende ryttere som alle har meninger om alt  og i midten av det hele en stakkar som nesten aldi har ridd før………hahaha 😀 Gluntan på tur!

Jeg rir alltid med hjelm, men i dag måtte jeg la forfengeligheten vinne over sikkerheten da jeg for å få dagen til å gå «i hop» måtte dusje og gjøre meg i stand til sykehusbesøk før vi red oss en tur. Det var også grunnen til at jeg en liten bit ut i turen valgte å bytte hest med Egil og å ri Zaino. Duco syntes han var fryktlig festlig der han småbukket og småsteilet av gårde med meg på ryggen. Ikke ofte min «Ferdinand» er så gira at han blir for mye for meg, men i dag måtte jeg kaste inn håndklet. Ikke noe særlig å ta sjansen å gå på hodet av hesten uten hjelm.

Vanligvis er vi en hest for mye på tur, men i dag var vi en rytter for mye så Kamilla og jeg byttet litt på å ri Zaino.

Vel tilbake var det Nelly og Duco sin tur til å få nye vintersko 🙂 

I morgen er det halloween og jeg hadde gledet meg til å gi dere litt halloween-inspirasjon, men det blir nok ikke så mye tid/ork til halloween feiring på oss i år. Jeg håper jeg får litt tid til å bake noen halloween-cupcakes og hvis så, skal jeg lage et lite innlegg om det. Håper dere benytter anledingen til å kle dere ut, gjøre huset skummelt og til å spise masse sukker 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Nelly forgiftet av eikenøtter?

Hei 🙂

Tannin eller garvestoffer er en naturlig forekommende syre som finnes i mange forskjellige planter og plantedeler. Foruten i te, kaffe m.fl. nytelsesmidler ble den utnyttet i form av quebracho (bark av en spesiell eikeart) til garving av dyrehuder til skinn og lær.

Tanniner tilhører en klasse av kjemiske forbindelser kalt polyfenoler. Tanniner og andre polyfenoler gir gjerne et bittert smaksbilde, og stoffene kamuflerer også ofte andre mer behagelige smaker slik som fruktigheten i vin eller juice, eller rikheten i kaffe, te, sjokolade, whisky og andre typer brennevin. Tanniner og lignende polyfenoler finner man spesielt i skall og frø til frukt og grønnsaker samt i bladverket til planter, som for eksempel teblader. Tannin finnes også i store mengder i eikenøtter (Wikipedia).

På høsten faller eikas nøtter ned på bakken og noen dyr ser ut til å bli fristet til å spise disse. Men eikenøtter inneholder tannin og dyr er veldig følsomme mot dette stoffet. I høy dose kan tannin faktisk være dødelig (Agria). Området rundt Follofarmen er fullt av eiketrær og på det ene beitet vi leier, er det store, gamle og fine eiketrær……..dvs fine for de to-bente. Hester er som regel flinke til å skjære unna de plantene som ikke er bra for dem, men det gjelder ikke alle hester………som f.eks matvrak som Nelly. Frieserene synes også at eikenøtter er snadder og hver høst må vi passe på så de ikke spiser når nøttene faller fra trærne.

Ifølge giftinformasjonen er de første symptomene på eikenøttsforgiftning at dyret blir unormalt trøtt og slutter å spise. Etter en stund får dyret ofte forstoppelse som etter 2-10 døgn overgår i en tjæreliknende diaré. Det er heller ikke uvanlig at dyret får feber (Agria). Tanninen i eieknøttene kan gi skade på mage, tarm, lever og nyrer og det finnes ingen behandling for slik forgiftning og i verste fall kan det ende med lever og/eller nyresvikt.

Nelly viser faktisk ikke så mange av disse symptomene, men etter som vi vet at hun har spist nøtter tror vi, sammen med veterinær, at det kan være dette hun har blitt dårlig av. Hun har vært litt tuslete noen dager, men i går ble hun betydelig forverret. Hun virket slapp, anpustet, litt smertepåvirket (uten at vi klarte å avdekke hvor hun hadde smerter) og ustø på bena. Hun spiste, drakk, tisset og bæsjet, men var lite lysten på å bevege seg og trakk seg unna de andre hestene. Vi ringte veterinærvakta i natt og ble enig om å se det ann til i dag morres. Egil har sjekket henne regelmessig gjennom natten og i dag virker hun noe bedere. Hun er fortsatt ustø og sjanglete, men litt bedere og mer i bevegelse. Hun virker ikke smertepåvirket og spiser og drikker som normalt.

I dag blir det derfor «sykepaddoc» for hele gjengen og masse vann til Nelly for å «skylle» ut det hun måtte ha fått i seg.

«mmmmmm…….bøtter!…….det betyr sikkert mat?…………æsj!! det er vann jo!»

«okei da!….får vel drikke litt siden du maser sånn»

«blæææ!!!…….æsj!!!…..har du ikke noe mer spennende eller?»

«Hei Duco! sjekk den lomma du a, så sjekker jeg denne? Jeg vet han har noe på lur»

«Finner du noe eller?»

Duco: «mumle….mumle…..jeg tor det er noe her!»

«mmmmm….gumle……gumle……det var det jeg sa! Fattern har alltid en godbit på lur»

«Hørte jeg ordet godbit?……….jeg vil også ha!?»

«Hei! vent a fattern!……vi lukter du har mer i lomma!»

«Hallo!!? Ikke gå da. Hvor skal du?»

«Jeg ser han her gjennom vindu……kanskje han er inne og henter mer godbit?»

«Tror du han kommer eller Duco?»

«Nei, det ser dårlig ut Zaino»

«Kanskje det er noe godis opp i her?»

«Bli frisk a Nelly!….det er så kjedelig å stå her»

» Bli med å lek litt a Zaino. Jeg kjeder meg snart i hjel!»

«Eeeeeeeeeeeeeeeeeeegil! jeg vil ha maaaaaaat……..vil ikke stå her sammen med han bølla Duco. Føler meg mye bedere. Eeeeeeeeeeeeeeegil!!!!???»

God bedring til Nelly. Dette ser jo ut til å gå veien 🙂

Vi blogges 🙂 Knegg og klem