Mine første «økt» som lærerinne – 10 minutters «marsipanrosekurs»

Hei blogglesere og medstudenter 🙂

I dag bruker jeg bloggen til å gjøre min første hjemmelekse og som hjelpemiddel i min første «prøve-økt» som lærerinne 🙂

Dagens oppgave på skolen er å undervise klassen i 10 minutter om noe vi kan. For en som har litt problemer med å fatte seg i korthet er tidsaspektet den største utfordringen i denne oppgaven. Som vanlig gjør jeg det ikke enkelt for meg selv og har bestemt meg for at jeg skal bruke mine 10 minutter til et lite «lynkurs» i marsipanrose laging.

Hold på hatten folkens for her kommer det til å gå unna! 😀

Vanligvis bruker jeg dette utstyret når jeg lager roser:

  • Bakeunderlag
  • Kjevle
  • Marsipan
  • Rund utstikker
  • Plastskje (vises ikke på dette bildet)

Jeg begynner med å kjevle ut marsipanen og «stanse» ut ønsket antall roseblader med den runde utstikkeren.

Etter som dette er et «lynkurs» med begrensede midler og muligheter, har jeg delt ut et lite «lynkurs-sett». Dette inneholder:

  • En halv plastlomme (som i dag bl.a skal fungere som bakeunderlag)
  • En plastskje
  • Marsipan

Begynn med å rulle en liten kule av marsipan (ca på størrelsen med en stor ert). Form kulen som en dråpe/kjegle.

Rull deretter like mange kuler som du ønsker roseblader f.eks 7. Kulene bør være like store eller litt større enn kulen du laget dråpen/kjeglen av.

Nå skal du gjøre om kulene til roseblader. Dette gjør du enten ved å klemme de ut mellom fingrene til du har små runde «pannekaker» eller ved å legge kulene inne i plastmappen og klemme på utsiden. NB! Dråpen skal IKKE klemmes ut.

Legg de små «pannekakene» opp på plastmappen (bakeunderlaget)

Dersom du har lyst til å være litt «viderekommen» kan du benytte plastskjeen til å presse ut kantene på den ene halvdelen av bladet. Dette vil gi løvtynne ytterkanter på bladet og gi rosene enda mer «liv».

Legg skjeen litt inn på bladet, press forsiktig ned og dra forsiktig utover. Gjenta til halve sirkelen/bladet har fått en løvtynn kant.

Nå skal rosen monteres/settes sammen. Begynn med å legge dråpen/kjeglen midt på et av rosebladene. La spissen peke mot den halvdelen av bladet du vil skal være synlig.

Brett rosebladet forsiktig rundt dråpen. Først den ene siden…….

…og deretter den andre.

Nå har du laget midten/basen av rosen og kan begynne å montere resten av bladene som vist på bildene under.

La bladene overlappe hverandre litt og legg på bladene i samme retning. Du fester de ved å klemme lett i nederkan/bunnen/»stilken» av rosen.

Når alle bladene er montert kan du «dandere» dem litt ved f.esk å bøye den ytterste delen av bladet litt inn. Dette gir rosen mer «liv».

Skjær/knip av overflødig marsipan i bunn av rosen og la den tørke/stivne en dag eller to før du moterer den på en kake……………….., men vi har jo ikke noen kake så da foreslår jeg at de som har lyst spiser den……….mmmmm!……….marsipan med jordbærsmak 😉

 

 

Vi blogges 🙂 Klem

 

 

Ti engler har flyttet inn på Follofarmen

Hei 🙂

Dagens blogginnlegg har jeg gledet meg veldig lenge til skrive. Dette innlegget handler om en organisasjon og et tiltak som ligger mitt hjerte veldig nært: Kirkens Bymisjon i Oslo og deres tiltak «Lønn som fortjent«. Stedet du kan kjøpe norges flotteste og mest meningsfylte påskepynt 🙂

Kristin Lervåg og meg ved mottakelsen av Extra-prisen for Lønn som fortjent

I 2004 var Kristin Lervåg og jeg så heldige at vi fikk lov til å gjøre idèen om pionerprosjektet «Lønn som fortjent» til virkelighet. Idèen til prosjektet kom fra Kirkens Bymisjon i Oslo etter at mennesker med rusproblemer i Oslo hadde ytret et ønske om å ha noe meningsfylt å gjøre. På dette tidspunktet var det ingen liknende tiltak for denne gruppen (bortsett fra  Dagsverket i Bergen), da alle sysselsettingstiltakene som fantes på dette tidspunktet stilte krav om rusfrihet.

I Norge (og de fleste andre land) har rusomsorgen en tendens til å være i overkant moraliserende. Først må du vise at du kan, at du fortjener goder og deretter (dvs når du har klart å bli rusfri) blir du belønnet med f.eks bolig og jobb. Lønn som fortjent snur det hele på hodet og bruker «belønningen» som inspirasjon og motivasjon til å gjøre noe med ruproblemet.

Mange av oss vil en eller flere ganger i livet velge lite henisktsmessige mestringsstrategier når livet byr på problemer. Noen av disse trategiene velger vi som veldig unge og de blir med oss inn i voksenlivet og kan skape problemer for oss. For noen kan det være mentake strategier som gir psykiske problemer, for andre kan det være strategier som gir en følelse av å ha kontroll som spiseforstyrrelser eller selvskading og for mange er strategiene rusrelaterte. Vi har alle en kriger i oss som vil kjempe med nebb og klør hvis den føler seg truet. Krigen som utkjempes kan være truselen om å gå til grunne p.g.a traumer vi opplever eller andre problemer. Mestringsstrategiene blir krigerens våpen. Noen ganger kan strategiene/våpnene vi velger være, eller virke som de er, hensiktsmessige i krigens hete. Når truselen er over kan strategiene, som en gang hjalp oss til å overleve, bli problemer som hemmer oss i å leve gode liv.

Det er viktig å huske at vi ikker er våre strategier, det er noe vi gjør eller har. Du er ikke en spisefortyrrelse, selvskader eller rusmissbruker. Du er et menneske som har en spisefortyrrelse eller et rusproblem. Det er en stor forkjell. En «rusmisbruker» kan lett ses som en skapning med kun et mål: den neste rusen. Et menneske med et rusproblem er et menneske med de samme behovene og lengslene som oss andre, men som har et rusproblem. Han eller hun er en av oss og det er ikke like lett å sette de i boksen «de andre». Det er nettopp dette Lønn som fortjent er basert på: en forståelse av at de aller fleste mennesker har et sterkt behov for å være til nytte, ha noe meningsfylt å gjøre. Arbeid bør ikke forsås som en belønning for de «vellykkede» og «flinke», men en faktor som gir livet mening, en følelse av mestring og som kan inspirere og motivere til viktig endring i livet.

Nå lurer du kanskje på hva Lønn som fortjent er? Det er et arbeidstiltak for mennesker i aktiv rus som formidler lønnet arbeid på en time for time basis. Arbeiderne utfører arbeid som rydding, feiing av gater, plukking av søppel, maling osv, men de har også et eget arbeidsoppdrag som heter «Englekoet». Englekoret produserer vakre engler av knust glass for salg. Idèen til glassenglene kom fra Bymisjonen i Bodø, men dagens konsept og Englekoret var det «mitt» team i Lønn som fortjent og jeg som i sin tid utviklet. Dette er noe av det jeg er stoltest av i min yrkeskarriere. Å se at englene fortsatt produseres og videreutvikles er utrolig morro.

Er du litt lei gule lys og kyllinger? Leter du etter noe originalt og annerledes du kan pynte påskebordet eller bjørkekvisten med til påske? Da må du følge med her 🙂

Når du kjøper en liten hengende engel fra Lønn som fortjent, kommer den i en liten, vakker smykkeeske.

I esken ligger et lite kort.

Kortet forklarer kort engelens betydning og hva pengene går til.

Hvert kort er signert av den som har laget engelen. Dette er original kunst og alle englene er unike og håndlagede.

Hvilende på en liten dyne av vatt ligger en vakker engel. Du kan få de i helt blanke, rød, gul, grønn, lilla og blå.

Jeg har kjøpt englene for å ha de på kvisten min i stua. Som jeg har nevnt tidligere er dette en kvist jeg pynter etter årstidene. Vanligvis har jeg malte egg hengende her i påsken, men i år blir det altså små, fargede glassengler. (Jeg klarer ikke å ta gode bilder av kvisten så bildet yter den ikke rettferdighet). Det ble kjempefint med englene på 🙂 Her en noen bilder av englene som nå har tatt bolig på Follofarmen 🙂

Vanligvis er det bare kroppen på englene som er farget, men Lønn som fortjent er en sporty gjeng som ikke sier nei når «gamlesjefen» spør om å få noen engler hvor både vinger og kropp er farget. De ble kjempefine 🙂

Du kan også få stående engler og både de hengende og de stående kommer i to størrelser.

Påsken er jo en feiring av oppstandelse og nye muligheter. Hva kan da være bedere enn å pynte påskebordet eller påskekvisten med engler som viser hvordan noe knust og ødelagt kan gjenreises til noe helt og vakkert og hvor hver engel du kjøper er med på å gi et mennske en opplevlese av mestring og kanskje et steg mot nye muligheter. Skal du bort å spise middag i påsken? Hva kan da være bedere enn å gi vertskapet enn en engel, kanskje til og med pakket inn i et selvdekoret påskeegg. Jeg garanterer at det vil bli en stor suksess 🙂

Englene lages og selges hele året og passer like godt i julen og om sommeren, som i påsken 🙂 For hver engel du kjøper er du med på å gi en arbeider jobb og lønn som fortjent 🙂

Got to love it!

Vi blogges 🙂 klem

 

 

«Jeg er ikke kvinnesakskvinne altså, men……..»

Hei 🙂

Gratulerer med dagen alle dere flotte jenter og kvinner der ute <3

 

Hvor mange ganger har du hørt en jente/kvinne si «Jeg er ikke kvinnesakskvinne altså, men………». Kanskje er du en av de som har sakt og sier dette. Utsagnet kommer gjerne i forbindelse med at en kvinne ønsker å si noe om nettopp kvinnesak, et område hvor hun føler hun blir diskriminert p.g.a kjønn. Jeg legger alltid merke til når noen sier dette og undrer meg alltid over hvorfor? Hvorfor føler enkelte av oss et behov for å presisere at vi ikke er kvinnesakskvinner, feminister, kvinnesaksforkjempere (kjært barn har mange navn 🙂 ) ?

 

Jeg tror mange, av de som sier dette, vil svare at de ikke identifiserer seg med rødstrømper med rare klær, maskulin væremåte, et utagerende sinne som snakker om pornografi og prostitusjon med et språk som bare en hardbarket østkantkjærring kan kjenne seg igjen i, brenner bh’er og sprayer ned horekunders biler og «pornobutikkers» vinduer og vegger.Jeg vet i hvert fall at det er slik jeg har tenkt de gangene jeg har sakt dette, men ligger det noe mer i det? Når jeg f.eks sier noe som fremmer dyrevelferd føler jeg ikke det samme behover for å ta avstand fra dyrevernsforkjempere. Jeg har aldri hørt noen si «Jeg er ikke medlem av dyrebeskyttelsen altså, men jeg synes det er galt av naboen å slå bikkja si». Jeg har heller aldri hørt noen si noe liknende når de f.eks kommer med et «antirasistisk utsagn» «Jeg er ikke antirasist altså, men han Muhammed i 2. etg er veldig hyggelig» (selv om jeg vil tro at dette sikkert gjøres i enkelte miljøer).

Hvem er det så i realiteten vi har så sterkt behov for å ta avstand fra og hvorfor? Hvem er disse kvinnesakskvinnene? Er det kvinner som Camilla Collett, Gina Krog, Simone de Bevoir, Liv Jessen, Marit Breivik, Inga Marte Thorkildsen, kvinner som bl.a har sørget for at vi har stemmerett, at vi kan ta oss utdanning, at vi skal ha lik lønn for likt arbeid, at vi kan gifte oss med hvem vi vil, at vi kan ta abort, at vi kan arve på lik linje med menn, at vold i hjemmet ikke er en «familiesak» og en akseptert kontrollmekanisme menn kan benytte seg av, retten til skilsmisse og som har kjempet, å kjemper, for at vi skal behandles likt som menn, som har kjempet for at vi skal se på som mennesker med like mye verdi som mannen? Er det disse kvinnene vi ikke vil bli sammenliknet med eller feilaktig tatt for å være? Nei, det kan da ikke være grunnen? En hver ville vel vært beæret over å bli satt i samme «gruppe» som disse og speile oss i glanser over alt de har utrettet? Ok, kanskje ikke «en hver», men de aller fleste av oss mener vel i hvert fall at kvinner er like mye verd som menn og at vi skal ha like rettigheter? De aller fleste av oss er vel også takknemmelige for det arbeidet de har gjort og ser at uten deres innsats ville våre liv vært velig annerledes?

Hvis det ikke er idèene deres eller det de har utrettet vil vil ta avstand fra, hva er det da? Er det måten de kler seg på, måten de snakker på eller måten de velger å fremme sine meninger/kampsaker på? Jeg tror det er litt av alt det ovennevnte. Mange vil sikkert også si at de er uenig i en del av sakene noen av kvinnesaksforkjemperene fremmer. Helt greit! Jeg kjenner meg heller ikke igjen i en del av damene fra f.eks Kvinnegruppa Ottar eller sakene de fremmer. Det er mange mennesker og grupper som deler mye av mitt verdisyn og meninger som jeg likevel ikke identifiserer meg med, men jeg føler ikke behov for å ta avstand fra disse hver gang jeg sier noe om disse verdiene eller meningene av den grunn.

Det er to områder jeg ofte hører mennesker gjør dette. Det ene er når det gjelder kvinnesak og det andre er når det gjelder rasisme «Jeg er ikke rasist altså, men ……..» Det synes på meg som at dette er noe vi gjør når vi fremmer idèer eller meninger vi er redd for, i egne og andres øyne, plaserer oss i en gruppe vi oppfatter som «uakseptert» eller uønsket. Når det gjelder rasisme er det ikke vanskelig å forstå hvorfor man ikke vil bli satt i denne båsen, men hvordan har kvinnesak blitt en sak/et verdisyn kvinner ikke ønsker å bli identifisert med? Er det uakseptert, uønsket eller på annen måte feil å kjempe for kvinnerts rettigheter??? Hvis ja, hvorfor det? Hvor kommer det fra? Hva er det vi er redde for?

Noe av skylden for dette kan vi nok legge på en del menn. Menn som føler seg truet av sterke kvinner eller kvinners makt har nok gjort sitt for å gi et inntrykk av at «damer som driver med sånt er lite attraktive og derfor ikke noe de ville følt seg tiltrukket av». De har benyttet hersketeknikker som latterliggjøring, usynliggjøring, fordømmelse og påføring av skam, men dette kan umulig være hele forklaringen! Så opptatt av hva menn mener er vi vel ikke? Eller er vi det? Det er mye menn ikke liker, som vi gjør likvel: vi kjefter, blir tykke, klipper håret kort, sminker oss for mye eller for lite, tvinger dem til å snakke om følelser osv. osv 🙂 Jeg tror nok det meste av forklaringen ligger hos oss kvinner. Dette er nok til en viss grad et godt eksempel på at «kvinner er kvinner verst» og Janteloven. Nåde den som skiller seg ut, er annerledes eller på noen måte er en kvinne jeg som kvinne selv ikke kan kjenne meg igjen i!. Også kvinner kan føle seg truet av andre kvinners styrke.

En annen viktig årsak kan være at det meste av endring medfører en viss mengde angst. Selv om endringen er til det bedere, klamrer vi oss til det vi kjenner, det trygge……..uansett hvor ille det måtte være. Når noen utfordrer oss på det vi opplever som etablerte, trygge ting i livene våre, yter vi motstand.

Det ligger ikke for alle å gå i demonstrasjonstog, stå på barikadene, kjempe for det de står for eller på annen måte «stikke seg ut». Det har jeg all respekt for. Mitt håp for dagen er to ting:

1. Neste gang du sier noe som fremmer kvinners rettigheter eller kritiserer diskriminering av kvinner på bakgrunn av kjønn, så tenk deg nøye om før du unskylder deg eller tar avstand fra de som har kjempet mange viktige kamper for deg og meg. Spør deg selv hvorfor du føler for å presisere at du ikke er kvinnesakskvinne. Mitt håp er at du da heller stolt kan si, om så bare til deg selv, at du er en kvinne som er opptatt av kvinners situasjon/sak 🙂

2. Mitt andre ønske for dagen er at vi som kvinner, i tillegg til å ikke glemme de som har kjempet for oss, ikke glemmer de som fortsatt trenger at noen kjemper for dem. Du er kanskje heldig å lever et liv hvor du føler at du er likestilt og verdsatt på lik linje med menn, men der er ikke alle som er så heldig. Kvinnesak handler også om solidaritet, solidaritet med de som ikke er så heldige som deg, både i inn- og utland: kantinedama som hevder at hennes mannlige kollega får mer i lønn bare forde han har baller, kvinnelige hoppere som ble nektet å delta så samme linje som mennene, kvinner med lik eller annen etnisk opprinnelse som deg, som på bakgrunn av religion og kultur lever i samme land som deg, men i en langt mer diskriminerende/undertrykkende situasjon, alle de millioner av kvinner rundt om i verden som undertykkes og diskrimineres og lever helt andre, og mindre priviligerte liv enn oss. Hvis noen forteller deg at kvinnekamp er gammeldags og utdatert er dette langt fra sannheten. S.Bauman sier at «moral er å forstå at alt du gjør påvirker andre mennesker» ( i hvert fall forstår jeg han slik). Å ikke gjøre noe, eller å ta avstand fra noe kan også være en handling som påvirker andre. Vis solidaritet og bidra der du kan. Det nytter! Det er vi levende bevis på 🙂

Ha en strålende kvinnedag!

Vi blogges 🙂 en god, varm kvinnesaksklem fra meg til deg 🙂

Follofarmen ønsker alle en fredfylt jul

 

Kjære verdens beste blogglesere <3

Alle to- og firbente på Follofarmen ønskerdere en fantastisk jul.

Her er vi i god tradisjon alt for sent ute, men vi blir nok ferdig i år også 🙂 Vi skal feire julaften med mamma og det blir en annerledes jul i år uten pappa. Min første på 43 år. Vi kommer til å savne han veldig, men jeg er sikker på at han er med oss likevel 🙂

Han er jo hos selveste bursdagsbarnet i år og der må det jo være den beste feiringen «ever».

Her er det jul i stua og juletreet er pyntet.

Bordet er dekket (selv om vi ikke skal spise hjemme i dag. Det kommer jo flere dager i julen  🙂 )

Nissene er tatt frem 🙂

Det har blitt en tradisjon at Follofarmnissen tar en tur med Duco og leverer julehilsninger til naboene. I år har han vært så heldig å fått med seg en hjelper. I sekken har de masse godsaker 🙂

Duco er julepyntet med bjellekrans og ingen ting er vel bedere enn lyden av hestehøver og dombjeller på julaften.

Nissen ser litt betenkt ut 🙂 Ikke lett å vite hvor man skal dra først når det er så mange som skal ha gaver 🙂

Vakre Ducon min  <3

Da var ruta lagt …..

….. og nissen å hjelperen hans er på vei 🙂

Kos dere masse, masse, masse i julen og ikke glem å stikk innom her i blandt. Jeg skal forsøke å være flink til å blogge. Det har vært utrolig hektisk den siste uken så det har ikke blitt tid til så mye blogging som jeg hadde håpet, men jeg får se lyst på det og tenke at da har jeg desto mer å blogge om til neste år 🙂

Ta godt vare på dere selv og de dere er glad i, både to- og firbente 🙂

Vi blogges 🙂 Stoooooooor juleklem <3

«Til vi ses igjen»

 

Jeg synger How great thou art

Utdrag fra min tale til pappa

«Kjære snille, gode pappa, det er så utrolig vanskelig å ta farvel med deg, når det eneste jeg vil er å rope «kom tilbake»? Denne dagen kom så alt for tidlig. Din bok burde hatt mange flere «blanke og ubrukte ark» som du kunne farget som du ville, men livet ville det annerledes.»

«Livet gir vel egentlig ingen helt blanke ark. Som et vannmerke preges våre liv av våre egne og våre forfedres erfaringer og vi kan ikke tegne mer enn våre fargestifter tillater. Dette var vel du mer klar over enn de fleste av oss.  Født under krigen fikk du tidlig lære at livet kan være vanskelig.»

«Du var nok din egen strengeste kritikker og når du trådde feil, var du veldig klar over det. Vi hadde mange, lange samtaler om akkurat det. Du sa flere ganger at livserfaringene vi trenger for å ta de beste avgjørelsene  i livet,  ofte kommer for sent. At vi må handle med det vi har der og da og at det derfor ikke er noe poeng i å angre på ting. Om du ikke angret, tror jeg nok du hadde en lengsel etter å kunne gjøre ting om igjen. Det eneste jeg noen gang kan huske å ha hørt deg si, i retning av ønsker for din egen begravelse, var at du ville ha sangen «Du skal få en dag i måra». Jeg forsto dette som et ønske om å kunne gjøre ting om igjen, «rette opp alle feila fra i går», ikke bare de feilene du gjorde, men også de feilene som ble gjort mot deg.»

«Som pappa var du perfekt, men ikke feilfri. Vi kunne krangle og diskutere heftigere enn de fleste. I tenårene var det nok mer enn en gang jeg syntes du ikke forsto noen ting og du syntes jeg var grusomt grenseløs i min kritikk av deg som far. Uansett hvor hardt det blåste rundt oss var ingen av oss i tvil om hvor sterk vår relasjon var og hvor mye kjærlighet vi hadde for hverandre. Du ga meg det viktigste en far kan gi: du fikk meg til å føle at du levde og åndet for meg og at du virkelig så og hørte meg. Å bli sett, hørt og verdsatt er vel det viktigste og mest grunnlegende behovet som lever i et hvert menneske. Å klare å dekke dette behovet hos et annet menneske er i seg selv en prestasjon mange aldri oppnår. Du tok meg alltid på alvor og møtte meg med respekt. Du var alltid interessert i det jeg drev med og fikk meg til å føle at jeg kunne klare hva som helst. Når jeg var liten sa du spøkefullt at «pappaer kan alt». Jeg tok deg på ordet og du ble «min mann å gå til» når det gjaldt det meste. Du var mitt sikkerhetsnett og jeg visste jeg alltid kunne komme til deg, uansett hva det gjaldt. Din arbeidsmoral og din kunnskapsrikdom var og er en inspirasjon. Min pappa kunne faktisk nesten alt. Du lærte meg om raushet, rettferdighet, solidaritet og nestekjærlighet, men også om menneskers smålighet, urettferdighet, egoisme og mangel på nestekjærlighet. Jeg er den jeg er i stor grad p.g.a deg. I din tale til meg i mitt og Egils bryllup, takket du for at jeg hadde latt deg være en så stor del av mitt liv. I dag er det min tur til å gjengjelde denne takken. Din bortgang har gjort verden  til et mer ensomt og skummelt sted å være. Ingen kan noen gang fylle det tomrommet du etterlater deg i mitt liv.»

«Kamilla kaller deg, med rette, verdens beste bestefar. Mange gjester ble oversett hvis de var så «uheldige» å komme på besøk når du hadde din kjære Kamilla i hus. Du hadde bare øyne for henne og hevdet at det å være bestefar var det beste man kunne være.»

«Du likte ikke store festtaler som beskriver mennesker så man nesten ikke kjenner de igjen. Ærlighet var viktig for deg, også i sammenhenger som denne. Du var som oss alle, unik og sammensatt.  I dag har du fått din dag i mårra, rein og ubrukt, med  blanke ark og alle de fargestiftene du kan ønske deg. Jeg elsker deg pappan min og sier ikke farvel, men «til vi ses igjen».»

Kamilla og jeg synger In the arms of the angel

Video av Follofarmens innedam

Hei 🙂

HALLELUJAH!!! Teknikken ville endelig samarbeide og videoen er på plass 🙂 Den er ikke av beste kvalitet og jeg kan bedere, men i disse dager må ting gå litt fort og da blir det som det blir.

Hvis du allerede er lei av vinter og savner turer i skogen på en sommerdag så bli med inn i vår bitte-lille sommerskog, hvor Huldra speiler seg i vannet, Nøkken spiller forlokkende toner, små nisser lurer bak stubber og stein………og hvor japanske Koi og gullfisk har forvillet seg inn i et lite nosk tjern og leker i måneskinnet.

Hvis du ønsker flere detaljer om dammen, fiskene eller annet som har med dette å gjøre så finner du mer på hagedamsidene våre.

Vi blogges 🙂 Klem

Et førjulsmareritt og en bit av Paradis

Hei kjære lesere <3

Midt oppe i all førjulskos, pynt, glitter og levende lys, gjennomgår min famile sitt livs verste mareritt og pappa kjemper sitt livs største kamp. Kampen skulle være mot kreften, men har endt opp med å bli en kamp mot sykehuspåførte infeksjoner. I en berg og dalbaneliknende ferd dras vi ned i de dypeste daler hvor alt er mørkt, vondt,groteskt og frykten nesten uutholdelig. Vi løftes opp på høye berg med håp, lys og nesten auforisk glede bare for så å bli dratt ned i de mørke dalene igjen.

«Du gis ikke mer enn du kan klare å bære» sies det. Når tankene på døden til tider føles som en trøst, de vonde følelsene kjennes ut som de skal sprenge brystet ditt, sorgen blir så stor at selv tårene fortrenges, sjelen skriker at den ikke orker mer og du konstant forhandler med høyere makter i bønn om ditt eget eller din kjæres liv…….da bør du ha ditt eget lille hjørne av paradis å flykte til for «å klare å bære». Et sted hvor du kan gjemme deg fra alt det vonde, la sjelen hvile og samle kreftene du trenger til å fortsette å kjempe, håpe og leve.

For meg inneholder julen mye av det jeg trenger for å samle krefter til å møte hverdagens mange prøvelser: familie, musikk, farger, kreativitet, samhold, nestekjærlighet, sukker og glitter 🙂 Men når prøvelsene blir så tore at selv julens mange gleder ikke kan trøste, har jeg mitt eget lille hjørne av paradis jeg reiser til for å samle krefter. Det er ikke lenger et sted jeg kan besøke rent fysisk, men et sted jeg kan reise til i mine tanker, mitt barndoms paradis – en liten seter i Verjedalen i Numedalen (Buskerud) som vi kalte Øyi.

Øyi var bestemor og bestefars (pappas foreldre) sommerparadis. En nedlagt seter som de leide av en lokal bonde. Det ble kalt Øyi forde seteren var omringen av vann på alle kanter. På baksiden lå en liten elv og foran hoppet ørreten i små myr-tjern. Bestefar elsket å fiske og han kjente vannene i området som sin egen bukselomme. Her lære jeg å kaste med fluestang ved å tørrtrene på jordet mens bestefar instruerte, tre mark på kroken, rense fisk og knekke nakken på fisken jeg fanget. Det var min oppgave å ro oss eller besøkende frem og tilbake over tjernet i en gammel trebåt som lakk som en sil og luktet av fisk. Jeg husker fortsatt hvor mye selvtillit det gav meg, en liten jente på kanskje 6 år, når jeg alene kastet meg i båten og rodde over til ventende gjester for å ro dem trygt i havn på andre siden mens de skrøt av hvor flink og stor jeg var.

I den lille elven på baksiden hentet vi vann, vasket oss, puset tenner, fisket, badet og der kunne jeg være hele dagen å leke mens lyden av rennende vann skjøv bort alle bekymringer og roet sjelen. Selv tannpussen var morsom her når bestemor tok ut gebisset og laget grimaser så jeg lo så jeg nesten falt i vannet.

I den lille seteren hvor det hverken var strøm eller vann, men kun et rom med et lite spisebord, noen stoler, en peis, en sofa og en seng (som liknet på de du ser i gamle norske eventyr), en parafinlampe og en liten matbod tilbrakte vi kveldene. Her spiste vi sprøstekt ørret og fleskepølse på brødskiva, bestemors ihjelkokte hønsefrikasè og kald rabarbrasuppe, selvplukkede multer på tørt alminnelig brød og det var de beste måltidene jeg kunne få. Her sovnet jeg til mine besteforeldres tryggende during mens de snorket om kapp og våknet til deres plystring og lange samtaler i søvne. Her satt bestemor og jeg i døråpningen og så på sommerregnet som pøste ned mens vi ventet spent på hva bestefar hadde med seg i fiketaska når han kom hjem eller bestefar som furtet i leteltet forde vi hadde ledd av han når han snakket i søvne under middagsluren. Det luktet av melkeprodukter fra en svunnen tid hvor setra var i drift, myggstift, fisk og bestemors høsnefrikasè.

Så pappa : når de mørke dalene virker så dype og mørke at det virker som vi aldri skal komme opp kan vi lukke øynene sammen og reise til Øyi, høre elva renne forbi, kjenne lukten av sprøstekt ørret, høre bestemors latter mens hun forteller sine skrøner, dra på fisketur i den gamle trebåten (jeg kan ro 🙂 ) , legge oss på ryggen på jordet midt oppi fiolene å se på skyene som sakte beveger seg over den blå himmelen som store bomullsdotter og sette oss ved elva med bena i det kjølige vannet og la lyden av rennende vann skylle bort våre bekymringer. Her kan vi være sammen, samle krefter og for et lite øyeblikk glemme det vonde vi nå står oppe i.

Vi blogges 🙂 Klem

Heng dine nære og kjære på juletreet

Hei 🙂

Er dere klare for litt flere juletips? Ready or not……her kommer det. Når man er hjemme det meste av dagen blir man godt oppdatert på såpeoperaene som sendes på TV. Jeg må innrømme at jeg i mer en 20 år har sneket til meg en titt på «I gode og onde dager» når jeg har hatt mulighet. Det er verdens lengstgående såpeopera og det geniale er at selv om man går glipp av 50 episoder går handlingen så sakte frem at man raskt er inne i det igjen.

Vel, nok om det! Grunnen til at jeg i disse førjulstider snakker om denne serien er at jeg for noen år siden plukket opp, hva jeg synete var, et godt juletips. Hvert år når de pynter til jul har familien Brady en tradisjon hvor de henger julekuler med navnet til alle familiemedlemmene på treet. Dette gav meg idèen om å lage en kule til alle som har feiret jul med oss. På denne måten vil de alltid være med oss i julefeiringen og treet blir også et historisk familietre. Både to- og firbente har fått hver sin kule.

Familien Braydy’s julekuler er veldig proft pyntet og det finnes uendlig mange måter å gjøre dette på. Jeg valgte en veldig enkel måte å gjøre det på, men her er det bare å la kreativiteten løpe løpsk. Alt du trenger en noen enkle, men fine julekuler etter ditt eget ønske og materiell til å pynte de med. Jeg kjøpte ensfargede kuler i ulike farger og pyntet dem med glitter. Jeg brukte klar, vannbasert lakk som lim og malte på navnet med pensel. Det kan være vansklig å se hva man har malt hvis lakken/limet man bruker er helt klart, men her er det bare å holde tunga rett i munnen. Deretter strødde jeg glitter i ønsket farge over limet mens det var fuktig og ristet av overskuddet. Pass på at du ikke søler lim andre steder på kula for da vil du få glitterflekker der du ikke vil ha det.

Hvis du ønsker å gjøre dette til en tradisjon og du vil at kulene skal ha den samme stilen, så husk å kjøp mange flere kuler enn det du trenger akkurat nå slik at du har kuler til nye gjester/familiemedlemmer som kommer til i årene som kommer. Vi lager kuler til alle som feirer jul hos oss, uansett hvor mange ben de måtte ha :-), men her velger hver og en sin egen løsning.

Hjemmelagde/pyntede kuler kan også være et fint julegavetips. Mulighetene er uendelige og hobbybutikkene bugner av meteriell og gode idèer. Lykke til 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Jubileumskake i hui og hast

Hei 🙂

Håper dere har det bra og tusen takk til dere som, til tross for lite blogging om dagen, trofast stikker innom her. Velkommen til nye lesere. Legg gjerne igjen en liten kommentar for det er alltid hyggelig med tilbakemeldinger. Pappa er fortsatt på sykehus så det er fortsatt litt lite tid til blogging, men jeg er inne en liten tur på bloggen nesten hver dag så jeg svarer på det som kommer av kommentarer.

Forrige helg ble mamma 70 år og i den anledning ble det litt baking som jeg tenkte å dele med dere. Ettersom pappa er syk har vi utsatt feiringen, men litt bursdag må man jo ha på selve dagen når man runder et rundt tall. Etter å ha åpnet litt pakker og grått i kor over at pappa ikke kunne være sammen med oss, tok vi en matbit på en liten hyggelig resturant på Aker Brygge.

På Jensens Biffhus ble det tid til en god biffmiddag før vi satte nesa mot sykehuset for å besøke pappa. Vi flirte godt når en svensk servitør med en ganske bred dialekt ringte oss for å bekrefte noe i forbindelse med bordreservasjonen og både Egil og jeg syntes dama sa hun ringte fra Jesus Kristus 🙂 Maten var ikke himmelsk god på «Jesus Kristus», men har du lyst på en god biff kan den så absolutt anbefales……,men over til kakene.

Jeg laget en marsipankake og punsjeboller. Som overskriften sier noe om var ikke dette en kake jeg brukte veldig mye tid på da det ikke er så mye tid om dagen, men den ble ikke så verst og viser at man kan lage en ganske fin kake på ganske kort tid.

Jeg laget sukkerkakebunn fra mammas gamle kokebok (som jeg har fått) og oppskriften finner du her. Jeg laget en lukket valnøtt med valnøttkrem, vaniljekrem og ferske bringebær.

Kaken ble trukket med et hvitt marsipanlokk av denne hvite marsipanen fra Cacas. Når man skal legge på marsipanlokk er det et godt tips å kjevle lokket ganske mye større enn kaka. Da blir det mye lettere og så et godt resultat.

Ved hjelp av disse mønsterlinjalene og brun marsipan laget jeg en liten bord rundt nederst på kaken. Dette er en veldig enkel og fin måte å skjule eventueller «skrukker» i marsipanen på og gir en fin effekt. Disse har jeg kjøpt på Cacas, men de fleste «kakebutikkene» har slike.

Jeg valgete duer og roser som pynt på kakene denne gangen. Og disse utstikkerene med due-mønster finner du både på Cacas og Kakeboksen. Slike utstikkere er enkle og bruke og gir et flott resultat.

Jeg helt litt gullglitter i et eggeglass og etter å ha latt duene og rosene tørke litt dyppet jeg dem i glitteret. Det festet seg fint uten at jeg brukt noe form for lim, men hvis du ikke får det til å feste seg kan du bare bruke litt vann eller spislig lim.

Jeg tar et vanlig A4 ark og bretter det slik at jeg får en «vugge» å tørke fuglene på. På denne måten får jeg vippet vingene litt opp og det gir en fin effekt. Dette kan man også gjøre med blomster og blader.

Jeg laget også punsjeboller da mamma er veldig glad i det. Det finnes mange oppskrifter på dette, men jeg valgte en jeg fant på Det søte liv. De er litt for myke til å dyppe i varm sjokolade og er derfor vanskelig å få helt glatte og perfekte, men de smaker godt. Disse ble pyntet med en due og noen med en liten blomst.

Etter som pappa ikke kunne feire sammen med oss, laget jeg en liten kake til han som vi tok med på sykehuset. Dette er en liten porsjonskake og et flott alternativ til f eks cupcakes eller store kaker. Peggy Proschen lager helt fantastiske mini-kaker og dette kommer jeg nok til å vise mer av. Dette var også en lukket valnøtt. Et par punsjeboller tok vi også med og søtsakene gikk ned på høykant, i hvert fall nesten alt 🙂

Slik ble den ferdig kaken. Jeg kunne laget masse flere roser, men tiden strakk ikke til. Denne gangen valgt jeg å feste pynten med royal icing, men dette ka også gjøres med ukokt spagetti eller tynn ståltråd (husk å informer gjestene dersom du bruker ståltråd så ingen blir skadet ved å spise de). Borden rundt kanten festet seg bare ved at jeg presset den forsiktig mot kaken. Her kan kan også bruke spiselig lim eller litt vann.

Etter masse leting fant jeg en kakedekorasjon med 70 på i en bokhandler, men denne kunne også vært laget i royal icing.

Pusnjebollene la jeg i små cupcakes-former og plasserte de rundt kaken. Synes det ble fin pynt rundt kaken.

Da var det bare for jubilanten å skjære seg et stykke 🙂

mmmmmmm…………om jeg kan si det selv 🙂

Da er det bare å bake folkens 🙂

Vi blogges 🙂 Klem

Melis blir torturert

 

Hei 🙂

På Follofarmen er vi veldig glad i dyr, men noen ganger må vi gjøre ting med dyrene som de ikke setter pris på i det hele tatt. Hestene synes det er helt unødvendig å tilbringe noe som helst tid på en ridebane eller å stelle tennene eller rennende øyne. Sårstell på Pus etter at hun har vært ute å hilst på nabokattene om natten er ikke poppulært heller ikke å bli tvangsforet med flytende medisiner. Fisken like forståelig nok ikke å bli fanget og flyttet på. Neglklipp er en aktivitet som for enkelte av hundene (les: Petter og Melis) kan fortone seg som rene torturen. Det er ikke det at det gjør vondt, men det kunne jo hende at det kom til å gjøre vondt. Petter oppfører seg som om vi tar fra han noe livsviktig for hver negl som blir klippet. Melis derimot hyler så vi hopper himmelhøyt…….i tilfelle det skulle komme til å gjøre vondt. Når hun synes vi har hærset med henne hevner hun seg nesten alltid på Urian.

Vi blogges 🙂 Klem