Ikke alltid gøy på landet

 God tirsdagskveld folkens 🙂 Velkommen til nye lesere. Det ramler stadig inn nye og det er super hyggelig. Håper dere tar turen tilbake og legg gjerne igjen noen ord.

Som overskriften og bildet antyder er ikke alle dager på landet like morsomme. Dagen i dag har vært en slik dag. Begynte i grunn ikke så verst, bort sett fra at vi har sovet hele natten med alle nøklene til hele farmen stående i døra 🙂

Egil kom litt sent i gang og lurte på om ikke jeg kunne se til hestene som har tilbrakt sin første natt ute på beitet. Etter som jeg er super alergisk mot gress var jeg ikke veldig glad for oppgaven, men man vil jo bidra, så jeg sa ja.

Jeg selet  på alle hundene og la optimistisk i vei. Vel fremme ser jeg alle tre hestene og tenker at dette ser jo bra ut…………..eller? Nei, da! Der står Nelly på andre siden av stømtråden Egil har satt opp for å spare på beitet. Som det matvraket hun er har hun vel tenkt at hun ikke vil vente med å få tildelt denne biten og like godt tatt seg til rette selv………., men vett på å komme seg tilbake det har hun ikke! Gresset er så høyt at jeg nærmest har de blomstrende strående oppi nesa. Jippi! dette er akkurat det jeg trenger!

Nelly lar seg ikke fange, men Duco deriomt, som den nysjerrigper han er, dilter i helene mine mens jeg med tråden i ene hånden forsøker å få tak i luggen til Nelly med den andre, samtidig som jeg skal holde guttene innenfor tråden. Nå har jeg et gresstrå i hvert nesebor, det dugger på solbrillene jeg ikke kan ta av for da får jeg masse pollen i øynene og hundene jeg har bundet til et tred i skogholtet hyler. «If you can’t beat them, join them» tenker jeg, ringer Egil og forteller han, etter at jeg har fortalt han hvor Adam kjøpte ølet, at jeg slipper guttene inn til Nelly. Jeg drar gresstråene ut av nesebor, ører og øyne, samler den hylene hundegjengen og trasker optimistisk, dog nysende, videre.

Jeg har ikke gått langt før jeg innser at dette ikke går. Jeg nyser hele tiden og både nesa og øynene renner. Jeg snur og på vei tilbake kan jeg se at hestene har gått til enden på beitet. Jeg smiler litt for meg selv av Duco som går først og ser ut som han sjekker hvor langt han kan gå………..eeeeh?……….har ikke han tråden på feil side av kroppen da!!?? Nei da!…………..eller?…………..JO! Fy feite! (det er pent for FY FAEN!) Hva gjør jeg nå????

Raskt får jeg bundet hundene i nærmeste traktor og kastet meg ut i det høye gresset igjen. Her gjelder det å tenkte og handle raskt! Jeg gjør en rask vurdering av området og ser at øverst er også tråden nede og her kan de komme seg ut på veien. Jeg løper opp, ber til høyere makter om at det ikke er strøm i tråden jeg plukker opp fra bakken og får knytt sammen tråden mens de tre hestebeistene nå girer hverandre opp og galopperer rundt. Hundene hyler og jeg har begynt å tenke på hvilke salmer som ville vært fine i min begravelse etter at jeg dør av massivt astma-anfall her ute på beitet. Med «O store Gud» ringende i ørene og nye gresstrå i hvert nesbor, gjør jeg det neste mest logiske i en slik situasjon……….jeg ringer Egil!

«Hei det er Egil» sier han intetanende i andre enden. På nytt forteller jeg han hvor Adam fortsatt er å kjøper øl, hvor skapet burde ha stått, hvem som bured se Follo fra fugleperspektiv, veien dit pepper’n gror, hvor mye gråstein jeg kommer til å tygge osv osv før jeg gjennom gress, snørr og tårer brøøøler «KOM DEG HJEM NÅ!!!!!!» Mens O Store Gud nå har blitt to-stemt, jeg har begynt å svette så jeg hverken ser hest eller gress gjennom duggen på solbrillene jeg forsatt insisterer på å ha på nesen (enda det er oveskyet), hestene har giret seg ytterligere opp, sier min kjære » Hvor er det de har kommet seg ut da?»

» HÆÆÆ????» brøler jeg på nytt «DET SPILLER VEL FOR «FY FEITE» INGEN ROLLE!!!! KOM DEG HJEM…NÅÅÅÅÅÅ!!!!!» «Er på vei» sies det litt forsiktig i andre enden mens jeg legger på og kaster meg etter Duco. Han bykser rundt med høy nakke og viser seg fram før han tar et skikkelig bukk, sparker ut med bakbena og fiser så det jaller utover det store beitet. Det er som han sier «Up yours tjukka! Kom og ta meg da vel! Du trenger trimmen». Nå har jeg kommet til salme nr 2  og «Blott en dag» jaller som sunget av et kor i ørene mens jeg tenker på hvilket evig beite jeg kommer til å sende hestene til og hvilken evig kålåker Egil kommer til å havne på når jeg ser han, snørr og tårer renner, nå må jeg tisse også, hundene hyler trestemt, og jeg vurderer om jeg skankje skal gråte en skvett der jeg løper heseblesende etter tre feite, fisende hesteræver og så hører jeg det………..som en stemme fra himmelen…………»Har du løse hester?». Takk Gud! en heste-eier som kommer meg til unsetning. Vi får geleidet hestene tilbake og knytt sammen tråden som best lar seg gjøre.

Jeg takker for hjelpen, får samlet sammen hundene og begir meg på vei hjem……og hvem møter jeg bare noen meter ned i veien?…….Egil. Gudsjelov har jeg roet meg litt og monologen jeg holder på vei hjem, etter å ha dyttet alle tre hundene opp på fanget hans i bilen og kommandert han til å kjøre meg hjem, blir ikke av de verste 🙂 Vel hjemme får jeg dusjet av meg gress, flått og fluer og kastet meg i male-antrekket.  Har ikke malt lenge før en lite naken kineser som føler seg litt tilsidesatt etter å ha blitt bundet både her og der og blitt snytt for turen, vil ha litt kos. Jeg bøyer meg frem………….og legger hele ene siden av hodet i den hvite, fine, VÅTE! malingen. «Det var den 2000-kr -sveisen!» tenker jeg mens jeg vasker malingen ut av håret med whitesprite.

Dagen fortsetter egentlig litt i denne duren og jeg skaller, snubler, søler og roter…………, men jeg får malt meg ferdig og tatt litt bilder av hvor langt vi har kommet til nå på badet og rommet til Kamilla.

Bør vel komme meg i dusjen og vaske ut whitespriten jeg fortsatt har i håret 🙂

Vi blogges 🙂 Klem