HURRA! Duco er 10 år i dag <3

For 10 år siden ble våre kjære «førstefødte» hest, Duco, født i Holland. I hesteverden, som så mange andre steder, er mammaene sterkt undervurdert, så det er nesten umulig å finne bilder av disse, men pappaene derimot er hyppig foreviget. Ducos far heter Sape og er, som alle frieser-avlshingster, høyt premiert og en staselig kar.

Ducos far: Sape

Duco var nok en fin hingst og håpet om at han skulle være en av de få som kom seg gjennom det nåløyet det er å bli kåret og «utvalgt» som avlshingst, ga han 2,5 år på nedelandsk hingstebeite hvor han lærte seg å bli en mann og fikk vokse seg stor og sterk. Som for de fleste frieserhingster brast drømmen om et liv med evig «hygge» da det ble konstatert at hans sæd ikke levde opp til de strenge kravene som stilles. Så brutal er da en rasehests liv at ballene ble fjernet og innridning straks påbegynt.

Duco med sin hollandske innrider.
Duco var fortsatt i vekst og hadde smerter under innridning som gjorde at de måtte gi han pauser og ikke fikk lært han det de skulle. Når en hollandsk hest rides inn blir den ofte isolert fra de andre hestene og slik vi kjenner Duco i dag er nok ikke dette en periode han husker som gøy. Duco ble lagt ut for salg og vår gode venninne  Miriam Diemer som driver Frieserstald Birkely i Danmark  hentet han i Holland og fraktet han hjem til seg.
Duco i Danmark
Hun forteller at på veien hjem til Danmark skulle de ha med en annen hest, Klaus, på ca 5 mnd. Den unge gutten, som ikke var avvendt sin mor, ble tatt rett fra hennes «pupp» og satt på hengeren, noe som nok har vært traumatisk for den lille stakkaren. Vel hjemme ble de to nye guttene satt i bokser ved siden av hverandre og der tilbrakte de natten. Morgnen etter når hestene skulle slippes ut oppdaget Miriam at Duco var kliss våt på siden av magen. Hun undret seg over hva dette var, men oppdaget så at den som hadde forårsaket det var lille Klaus. I savnet etter mammaen sin og «puppen» hennes hadde han tydd til Duco som lot han bruke pelsen sin som «sutteklut». Dette resulterte i at «fostermor» Duco og Klaus fikk tilbringe sommeren sammen på et beite sammen med et annet føll og mammen dens.
Etter tre måneder ble Duco solgt til en dame i Sarpsborg og de to måtte skille lag.
Duco i Sarpsborg
I Sarpsborg ble Duco flyttet tre ganger og ingen klarte egentlig å håndtere han. Dette resulterte i at han bare tre måneder etter å ha kommet til Norge ble stemplet som problemhest og lagt ut for salg igjen.
Det var på denne tiden jeg hadde kommet til at hvis jeg noen gang skulle få oppfylt drømmen om egen hest, måtte det bli da. Som liten hadde jeg sett filmen «Silkesvarten» og ridd en stor hest på Trosterudstallen som het «Svarten». Jeg har alltid visst at hvis jeg en gang skulle ha meg en hest måtte det bli en stor sort hest som Svarten og Silkesvarten.

Så var det bare å overtale Egil. Etter å ha overtalt han til å «bare se på en hest», bokstavlig talt gråt jeg meg til at vi skulle kjøpe Duco. Vi skulle ha en godt, voksen, innridd, rolig, norsk døl som førstegangshest og nå hadde vi kjøpt en ung, helt grønn, problemhest noe vi snart skulle få kjenne på.

Duco endelig fremme på Fuglesang gård.

 Ingen hadde fortalt oss at Duco var en problemhest så vi gikk til verks i troen på at han var akkurat slik bøkene beskriver rasen – rolig, smart, lærenem, tillitsfull osv. Vi kjøpte inn masse hestebøker og leste til øyet ble vått om alle de nye fine treningsmetodene som vill gjøre Duco til smør i våre hender…………sa jeg smør!? Ikke mye smør i hesten som dro Egil etter seg av ridebanen, løp ned stallansatte, skremte fjortisene som skulle hente hestene sine på jordet, forsøkte å klatre over bokksveggen for å ta en yppal hest ved siden av,  stakk av, nektet å gå inn i stallen osv osv. Men underholdende, det var vi!

 

Spesielt tror jeg vi vil bli husket for vår «bøtte-episode». Undertegnede hadde lest at en hest som ikke står stille ikke har akseptert deg som rytter og at det derfor ikke er noe vits i å ri så lenge dette ikke er på plass. Bakkearbeid kalte de det. Med ny lærdom og masse mot gikk vi til innkjøp av en stor bøtte, vi hadde nemlig også lest at det var fint å stå på noe når man stiger opp for å skåne hestens rygg. Egil leide optimistisk Duco bort til meg som forventningsfull ventet oppe på bøtta. Nei……..det gikk visst ikke……..sikkert bare en nybegynnerfeil at han kastet seg unna når jeg forsøkte å stige opp. Vi prøvde igjen……nei……ikke denne gangen heller. En hel formiddag løp Duco rundt bøtta med Egil på slep, mens undertegnede  siktet seg inn, kastet seg opp og………..nei! ikke nå heller. Slik holdt vi på til en av de andre hesteeierene forbarmet seg over oss og ga meg et godt dytt i rumpen og fikk meg opp (takk Christin :-))

 

Det ble mange søvnløse netter og frustrerende besøk i stallen og det var vel mer enn en gang vi spurte oss selv om vi hadde tatt oss vann over hodet. Svigerfar, som selv har holdt på med hest som ung, ga oss rådet å være snille og tålmodige, ta tiden til hjelp. Dette lyttet vi til og gradvis forsto en usikker, ung hest som hadde blitt flyttet fem ganger på et år at vi var der for å bli og at han nå kunne knytte seg både til oss og sine hestevenner.

 

I dag er han fortsatt fjortisen vår og det vil han nok alltid være. Han er egenrådig og lat, men en hest med større hjerte skal man lete lenge etter. Det kan både mennesker og dyr skrive under på.

HURRA! for min vakre, sorte perle, min egen silkesvarten: Duco.

 

 

6 kommentarer til «HURRA! Duco er 10 år i dag <3»

  1. Gratulerer til budeia som har fått blogg og til Duco som er blitt en voksen mann.
    Denne bloggen din kunne jo inspirere til en egen blogg: Bratten-bloggen, fra huset vårt i nord. Men er redd den ikke ville blitt så innholdsrik: I dag har jeg sett på gresset som gror. I dag har jeg sett på ugress som burde lukes. I dag har jeg sett ut av de punkterte vindusglassene. …

  2. Hurra for DUCO !!! Kæmpe fin beretning Nina, og jeg sidder her med tåre i øjnene over alt det Duco måtte igennem inden i fandt hinanden 🙂 Så heldig for han (og Zaino) at få lov at bo resten af sine dage hos dig og Egil.
    Mange knus og på forhåbentligt snarligt gensyn i Norge
    Miriam

  3. Tusen takk Miriam og vi er veldig takknemmelige til deg som har vært en stor part i at vi traff to så flotte gutter som Zaino og Duco. Hadde vært superhyggelig å se deg igjen snart 🙂 Stoooor klem

  4. Flott beretning! Frisere er ikke de enkleste hestene â ha med og gjöre, (jeg har en selv! )men med vennlig bestemthet og tâlmodighet, som svigerfar sa, kommer man langt! Heldigvis at Duco fant dere!
    Lykke til videre.

Det er stengt for kommentarer.